Savn er pussig! Man kan plutselig bli overmannet av et utrolig sterkt savn, og man er helt uforberedt!!
Det skjedde akkurat idet jeg åpna øynene etter sofahvilen etter middag. (Ja, jeg måtte ha meg en ettermiddagshvil i dag.) Plutselig kjente jeg et enormt sug i hele kroppen, og pappa sitt ansikt limte seg fast i hodet mitt. Jeg så til og med smilet hans...
Og hva gjør man da i sånne øyeblikk? Ofte så blunker man vekk de tårene som presser seg på - og tenker på noe helt annet. Det er mye lettere å unngå å møte sine følelser enn å stå midt oppi de mens de raser ukontrollert rundt....
Man kan også "parkere" reaksjonen - sette den på vent, liksom - til man er "forberedt" til konfronteres med følelsene og savnet....
Eller man kan lene seg tilbake og kjenne på savnet og være midt i kaoset av tårer, savn og såre hikst....
I dag valgte jeg å "parkere" følelsene til jeg våknet ordentlig av middagshvilen. Så nå sitter jeg her og kjenner på savnet etter pappa. Det er vondt - men også litt godt...
Det er snart 6 år siden han gikk bort, men savnet blir ikke mindre med årene. Det tar bare en annen form, liksom....
Så enkelt det hadde vært om jeg bare kunne sendt han en liten sms....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar