OK - jeg er vel et tenkende menneske, sånn egentlig hver dag, men i dag spinner tankene mine litt fortere og dypere.
Jeg har på en måte forlatt det som så fint heter "komfort-sonenen".
Egentlig et pussig ord det der, "komfort-sonen".....
I dag våknet jeg av en veldig trist drøm. Og denne triste følelsen den sitter liksom fast i meg. I tillegg vet jeg at jeg har drømt samme drømmen før....
Jeg kjente det samtidig som jeg drømte -
- "Her har jeg vært før!"
- "Dette har jeg sett tidligere!"
- "Denne situasjonen har jeg opplevd flere ganger!"
Det var jul - og jeg hadde ingen å feire jul sammen med. Ikke hadde jeg mat heller, eller penger. Og ikke hadde jeg noen steder å bo.
Jeg kom inn i ei varmestue, vet ikke om det var et slags herberge eller om det var Frelsesarmèen eller Bymisjonen. Men det var varmt og godt der.
Det stod langbord inne, med mange forskjellige gamle trestoler. Golvet var gammelt tregolv med hakk og sår, veggene var rundtømmer og taket var også i tømmer, med kraftige bjelker.
Det minnet mye om et gammelt fjøs som var bygd om til ei slags varmestue.
Og det var julaften....
Jeg kom inn, våt og kald - og sulten.
Det var allerede kommet flere inn for å varme seg. Jeg kunne høre stille slurping og smatting og klirring av bestikk mot tallerkenen.
Radioen spilte svakt i bakgrunnen.
Litt lenger inn i lokalet var det tent opp i peisen.
Det hvilte en slags trist ro over situasjonen.
Og takknemlighet.
Jeg gikk fram til disken - sa ingenting, men kjente skammen bak øyelokkene.
Følelsen av skyld og uverdighet veltet over meg.
Jeg turte ikke se dama i øynene, tok bare imot tallerkenen med lapskaus, og tenkte at dette ville bli den beste julematen jeg noen sinne hadde fått.....
Jeg fant meg en plass ved siden av ei lita, tynn og gammel dame.
Blikkene våre møttes, og vi hilste gjenkjennende til hverandre - uten ord, uten mimikk.
Vi kjente hverandre i hverandres sted....
Uverdighet...
Etter å ha spist ei stund i stillhet, med ytterjakken og lua på, begynte en gjeng med litt bråkete gjester å bli plagsomme. De lo og skrålte høyt, og forstyrret meg i min tristhet.
Jeg tok tallerkenen med meg litt lenger inn i lokalet og spiste ferdig.
Alene.
Etter å ha levert tilbake tallerkenen til dama i disken og takka for maten, fikk jeg plutselig øye på noen kjente.
På en benk midt på golvet satt min bror, mi svigersøster og mine tre tantebarn.
De hadde kommet dit for å hilse på meg.
Det var jo julaften.....
Jeg tok på meg mitt beste smil og gikk imot dem.
Jeg ga den eldste tantejenta mi en kjempegod og varm klem, og hun klemte meg like godt tilbake.
I handa si holdt hun en marsipansjokolade, og mens vi klemte hverandre tok jeg en stor bit av sjokoladen hennes.
Da hun oppdaget det ble det mye latter.
Store, glade barneøyne tittet forventningsfullt på meg.
Søstera hennes, litt yngre, hadde også en sjokolade i handa, men hun gjemte den på ryggen mens hun klemte meg.
Og øynene hennes lyste av latter.
Den mindste tantejenta mi holdt fram sjokoladen og ville dele med meg.
Jeg ga henne en lang klem - og gjorde som om jeg tok en bit av hennes sjokolade også.
Broren min og kona hans snakket om alt de skulle gjøre før de kunne dra hjem og feire jula.
De hadde det så travelt.
De virket stresset og ukomfortable, som om de hadde dårlig samvittighet for noe.....
Jeg ønsket dem ei god jul, takket for besøket, og sa at jeg måtte komme meg videre.
Så gikk vi - hver vår vei.
Og så våknet jeg.
Trist.
En følelse som er vanskelig å få bukt med. Den sitter liksom litt fast, på en måte.
Og så tenker jeg -
- "Hvorfor skal jeg absolutt bli kvitt denne følelsen?"
Er kanskje ikke dette akkurat det som jula egentlig handler om?
Å tenke på sine neste?
På de som har litt mindre enn oss?
De som uforskyldt - eller egenskyldt - har kommet i vansker og har problemer?
På de hjemløse?
De fattige?
Ensomme?
Jeg vet bare at denne drømmen har gitt meg beskjed om at jeg skal gjøre noe ekstra for de som lite har.
Kanskje vil jeg ikke greie å nå så mange, kanskje bare èn.....
Men noe må jeg gjøre.
Bidra med ett eller annet slik at jula kan bli litt bedre for noen som trenger det.
Jeg vet ikke enda hva jeg skal gjøre, men jeg kommer til å "jobbe med saken".
Jeg har noen idèer allerede......
