Etter å ha blogga hver dag (bortsett fra en, tror jeg) i nesten 2 måneder, så kjenner jeg i dag litt på gleden dette gir meg.
Dette er for meg en fin måte å reflektere over meg selv og mitt liv - (og litt sånn ellers også.)
Heldigvis - selv om denne blogginga har begynt å bli viktig for meg - så er fremdeles levende mennesker og familien min mye, mye viktigere.
Så da blir blogginnleggene i helgene når vi har barn eller barnebarn sammen med oss veldig korte.
(Men jeg må ha det. Bare må ha det!)
I dag er jeg visst i det filosofiske hjørnet.....
Har tenkt mye på hvilke krefter og hvilken makt som ligger i et ord. Et ord kan være ødeleggende og reddende. Og vi som bruker ordene har et stort ansvar....
Det skal så lite til før du sårer noen, før du gir noen dårlig selvtillit, før du skaper frykt eller redsel. Det kan være nok med et eneste lite ord, og du kan ha vært med på å bidra til at et medmenneske får det vanskelig.
Men det skal også lite til for å glede noen, for å gi de tiltro til seg selv og andre, til å stole på seg selv og sine valg, til å få mennesker til å vokse...
Jeg var på besøk i dag. Vi pratet og pratet, om alt mellom himmel og jord. Og da mener jeg det bokstavelig. Alt mellom himmel og jord - både det vi ser og det vi ikke ser, om følelser, tanker, mat, tro, arbeid, kjærlighet, barn, barndom, hunder og helse... ALT.
Hun ga meg en fantastisk gave. Hun ga meg ord som gjorde meg godt. Hun satte pris på våre samtaler, og takket for hjelpa som mine ord har gitt henne.
Jeg dro derfra med et varmt hjerte, med vissheten om at ord kan være medisin - hvis de brukes riktig.
Det sies at man skal høste som man sår - og som man reder så ligger man. .
Jeg liker å sammenlikne et ord med en stein som du kaster i havet. Den skaper ringer. Disse ringene har innvirkning på alle de treffer. Ringene slutter aldri å forplante seg. De møter nye ringer og endrer kurs. Flere ganger. Til slutt kommer de tilbake til deg selv, og får betydning for deg og ditt liv....
Jeg vil ikke være en som står med moral-pekefingeren og forteller hva vi skal eller ikke skal gjøre.
Jeg håper bare at mine ord kan være med på å gjøre andres hverdag lettere og lysere...
 |
| Tåkemorgen |
Noen ganger kan det være litt plagsomt å være så lettrørt. Plutselig kommer en klump i halsen, øynene flommer over, nesa renner - og jeg vet (har sett meg i speilet) at jeg får merkelige ansiktstrekk. Det krøller seg liksom, i fjeset mitt....
Og det er mange ting som kan røre et lettbevegelig hjerte.
Jeg var på kontroll på sykehuset i dag, og jeg skulle være pasient for en legestudent som hadde strøket til eksamen i vår.
Stakkars jente - hun var så nervøs. Kald og klam på hendene, lett skjelving og rødflammet på halsen. Hun stotret og stammet, og jeg syntes så synd på henne.
Jeg kjente nesten gråten i halsen hennes da hun var ferdig med meg og jeg gikk ut - da hun skulle få beskjed bestått eller ikke bestått....
Hadde jeg bare kunne fått henne til å trekke pusten og slappe litt av!
Jeg har vanskelig for å tro at hun fikk bestått....
Jeg leste et innlegg på facebook nettopp. Om det å ikke ha tid til sine foreldre. Om en mann som ba sin mor ut på middag, om følelser og takknemlighet - og selvfølgelig hadde jeg problemer med å lese. (Øynene var fulle av vann.) Og så tenker man seg litt om - og innser at man ikke er flink nok til å ta seg tid til sine nærmeste. Vi vet jo ikke hvor lenge vi har hverandre...
Snart er jula her igjen. I år som i fjor og til neste år osv osv osv. Da er det tid for juleavslutning i barnehager og på skoler. Og når barna står på scenen og synger eller spiller skuespill foran sine foreldre og slektninger - - da har jeg store problemer med å holde tårene borte. Når vi ser forventningene i øynene til barna - de lange og søkende blikkene. "Er mamma der? Ser pappa meg nå? Synes bestemor og bestefar at jeg er flink?" Og de strålende øynene i de lykkelige fjesene når de oppdager sitt publikum....
Sukk!
Ja, det kan være slitsomt å være så lettrørt - men jeg ville ikke vært det foruten....
Fikk telefon fra hudavdelinga på UNN i dag. Hadde fått time kl 10.00 for kontroll av mine føtter. Jeg plages av neglesopp.
(Et flaut tema, derfor måtte jeg bare hviske dette med små bokstaver.)
Og det var der jeg fikk beskjed om at jeg har cøliaki.
Nå viser derimot ingen prøver utslag for cøliaki eller glutenallergi, men - som legen min sa - det kan være fordi jeg over lang tid har spist lavkarbo-mat.
(Dette inneholder jo lite eller ingen gluten - så mine tarmtotter har sikkert fått tid på seg til å vokse ut igjen.)
Altså:
ei dame fra hudavdelinga ringte meg og spurte om jeg kunne tenke meg å være med på eksamen kl 13.30 i morgen. Legestudentene skal til pers!
Jeg var visstnok et spesielt og sjelden tilfelle (jeg VET jo at jeg er spesiell) og de ville bli veldig glad om jeg kunne stille som case.
Jeg skulle til og med slippe å betale egenandelen!!
Ha ha ha - det slipper jeg uansett! Jeg har frikort! Hi hi hi.
Tenkte først at jeg skulle skrive et veldig bra innlegg om venner, og blavere litt med alle mine .....
Men så begynte jeg å fundere over "hvem" som er mine venner, og "hvorfor" akkurat disse er venner med meg.
Det finnes så mange slags venner - de på facebook.... ja, noen få er vel ordentlige venner, resten er bare bekjentskaper eller "gamle" venner.
Slektninger og familie er ikke nødvendigvis venner, men det er jo kjempefint om de er det!
Kolleger kan være venner, men ofte mister man kontakt hvis man flytter eller bytter jobb.
Jeg har forskjellige sorter venner (og nå høres jeg kanskje egoistisk og frekk ut?) for disse vennene "bruker" jeg i forskjellige sammenhenger.
Noen venner er best å leke og skøye med, andre passer best å ha de dype samtalene med, enkelte kan jeg komme til med problemer eller gleder, og så er det de som man kan virkelig åpne seg for.
Noen hører godt etter på det man forteller, noen har det med å komme med gode (og mindre gode) råd - og så finnes de vennene som "alltid" trenger å få hjelp eller oppmerksomhet.
Venner er akkurat som en sang: det finnes en til enhver anledning...
Og jeg ville aldri vært dem foruten!
(Lurer litt på hvilken venn jeg er.....)
 |
| Hjertedør |
Ikke de årene som har med alder å gjøre. Heller ikke blodårene, eller vener (ikke venner) eller hva det nå heter. Heller ikke de årene som vi ror med -
Men sånne årer som vi kjøper når vi er på ungdomshusene rundt om i de små bygdene i vårt langstrakte land.
Det er små pinner - enten ser de ut som de der pinnene som doktoren stikker langt ned i halsen din når han forlanger at du skal si "ahh", (som om det går an å si noe som helst med en pinne i halsen!!!) eller så er de smidd som ei åre. (Derav navnet årer - selvfølgelig!)
Disse årene er lodd som er påført nummer. Fem stykker tall i rekkefølge, plassert under hverandre. Egentlig ganske lurt. Så når du kjøper ei åre har du allerede kjøpt 5 lodd.
(Og da tror selvfølgelig alle at de har større sjanse til å vinne på disse loddene - eller årene.)
Men det er bare tull!
Jeg var på ungdomshuset på Slåttnes i dag og spilte ved tenninga av julegrana, (vi måtte ta det ei uke før tida, for neste søndag skal vi spille på Vikran) og jeg kjøpte mange årer. Ti årer, med 5 lodd på hver åre. Den som er flink til å regne får dette til å bli 50 lodd. (De som ikke er flinke til å regne klarer helt sikkert også å få det til å bli 50!)
Men vant jeg? Nei - ikke en eneste ting!
Neste gang skal jeg heller satse på årelating.... Jeg skal bare late som jeg kjøper årer!!!
I "gamle dager" gikk jeg på skolen på lørdager. Lørdagene var arbeidsdager på lik linje med alle de andre ukedagene.
Bare søndag var helligdag.
Mamma vasket alltid gulvene på lørdagene. Det var kjedelig. Enten måtte vi sitte stille i en stol og vente til hun var ferdig (og da måtte vi jo selvfølgelig på do eller i entreen og hente noe). Eller så måtte vi være ute mens hun vasket.
Men det luktet alltid så godt etterpå....
Da jeg ble eldre måtte jeg selvfølgelig trå til og hjelpe med helgevasken.
(Det var enda kjedeligere!)
Da jeg flyttet for meg selv, tok jeg alltid helgevasken på lørdagen. Dette holdt jeg på med i mange år.......
........til jeg skjønte at det faktisk går greit å vaske huset andre dager enn lørdag.
Da begynte jeg å ta helgevasken på fredager. Så fikk jeg lørdagen helt fri. (O'lykke!)
Men hvis jeg vasket torsdagen, så fikk jeg kose meg hele helga (som etter hvert startet fredags ettermiddag og varte helt til mandags morgen).
Men så er det jo noe som heter "lillelørdag". Det er onsdagen. Ergo; helgevask på onsdager passer mye bedre. Da kan jeg begynne å lade opp til helga allerede torsdags kveld. For da er det bare noen få timer på jobb på fredagen - og så er faktisk helga der!!!!
Nå har jeg blitt "voksen" (tror jeg) og har blitt mye mer avslappet med hverdagens gjøren og laden. Så jeg har kommet til den konklusjonen at ingen dager er bedre egnet til helgevask enn andre. Så da så.....
(Tror jeg vasker på mandag, jeg....)
Etter nytt besøk på byens gigasenter Jekta, har jeg sterkt begynt å vurdere å leve etter prinsippet "Less is More".
SÅ mange butikker!
SÅ mange klær!
SÅ mye pynt og stæsj!
SÅ mange ting!
Hadde sterke hensikter om å få kjøpt inn masse julegaver i dag. Men neida - fant ingenting. Endte opp på den lille butikken Europris der jeg plukket med meg noen telys, glassengler og servietter.
Det er jo overflod av alt! Og da mener jeg virkelig ALT! Og da finner jeg jo selvfølgelig INGENTING!
Må vel finne meg en liten butikk inni sentrum (der er det jo så lite folk igjen at jeg sikkert finner parkeringsplass med en gang) hvis jeg skal ha håp om å finne noe å gi til mine nære og kjære. (Og jeg slipper sikkert å stå i kø også!)
Negativ? Jeg? Nei - ikke egentlig, men jeg fikk skikkelig migrene. Og det er det lenge siden jeg har hatt.
Og DET er jo positivt!
De små gledene er ikke alltid så lette å få øye på, så nå skal jeg oppsummere dagen litt sånn for meg selv og se hvor mange "små-gleder" jeg kan finne:
1.
Jeg ble glad av to morgenglade hunder som var raske til å tisse og bæsje.
2.
Jeg ble glad da de eggene jeg kokte til frokost ble akkurat perfekte.
3.
Jeg strikket ferdig en vott, og kjente glede med tanke på hvem jeg skal gi den til.
4.
Kongerøkelse, strikketøy, tv og kaffe. Mmmmmm...
5.
Min samboer stod opp. Godmorgenklem - jeg er heldig som ikke er alene.
6.
Jeg tenkte på at jeg skal møte mamma i morgen. Glede!
7.
Og så møter jeg min yngste datter, og hun blir med meg hjem. O' fryd!
8.
Jeg tovet litt "julegavestrikkerier" og ble fornøyd med resultatet.
9.
"Egenproduserte" (betyr: inga halvfabrikat) glutenfrie vafler til middag. De ble faktisk veldig gode!
10.
Lang kjørevei til musikkøvelsen. Tre reiner stod plutselig midt i veien. Jeg ble glad for at de fortsatt stod der da jeg kjørte videre!
11.
Musikkøvelse - julekonsert. Blir alltid glad av å treffe den flotte gjengen i Rystraumen Blæseensemble!
12.
Stille kveldsstund med to bikkjer og en mann.
Det er sikkert mange flere ting som har gjort meg glad i dag. Men det er ikke alltid så lett å legge merke til disse "små-gledene".
Kanskje vi skulle bli flinkere til å stoppe litt opp og kjenne på disse små krydderdryssene som er med på å gjøre livet godt....
Ja - nå gleder jeg meg faktisk over at jeg har ei seng å legge meg i.
Det er det ikke alle som har....
GRRRRR
Nå er jeg altså SÅ irritert!
Av en eller annen merkelig grunn kommer alt inne på bloggen min på DANSK! (Ikke de innleggene jeg skriver, men alt annet.)
Og jeg har IKKE gjordt noe for å forandre innstillinger eller språk!
(Tror jeg bruker uhorvelig mange utropstegn i dag...)
Jeg har prøvd å forandre til andre språk - - - jada, det gikk.
Engelsk - ok.
Tysk - ok.
ARABISK - OK!!!
Men norsk!!!!! NEI!
(ahhh - det var godt å få det ut)
Men det er FORTSATT irriterende...........
Tror heller jeg tar "tidlig kveld".
 |
| Opprørt hav |
|
Nei, jeg skal ikke skrive om førstehjelp.
Vel - kanskje det er en slags førstehjelp?
Jeg har iallefall tenkt å gi meg selv litt førstehjelp i dag. (pust inn - pust ut)
Har egentlig hatt en fin dag i dag. Det er jo ikke alltid at alle elevene er i tipp-topp form, det vet jo jeg. Har vært lærer i noen år, ja.
(Og tenk - - - nå har mine "gamle" elever selv barn som går på skolen!)
Men jeg fikk en flott musikktime sammen med "små-trinnet". Vi sang og spilte, lærte litt om notesystemet - og lekte litt.
Det var så artig: jeg forklarte litt om alfabetet og fortalte at musikken også har et slags alfabete, mens jeg tegnet opp notesystemet, G-nøkkelen ("ååå - den var fiiin!" sa elevene) og la til bokstavene under notene i C-dur skalaen.
"Jeg ser det! Jeg ser det! Det er jo alfabetet i musikken også!" ropte en gutt. Han greide nesten ikke sitte stille.
(Kjenner at jeg smiler med hele fjeset mitt nå...)
Men så var det førstehjelp.... Pust inn - pust ut...
Tenk, snart er det jul. Vi har planlagt juleverksted på skolen. Å - det blir så bra! Jeg ELSKER å lage og forme sammen med elevene.
(pust inn - pust ut)
Lurer på om jeg skal ta meg en tur på Jekta (gigant-kjøpesenteret) i morgen. Gå litt i Panduro-butikken, på Bundingen, bokhandelen....
(pust inn - pust ut)
Førstehjelp! Hadde tenkt å virkelig slurpe inn ro og fred. Stresse helt ned. Kongerøkelse, kaffe (kanskje en Bailys?) litt mer julegavestrikking, litt tenking og fundering.... Alt som man tar seg så alt for lite tid til å gjøre i hverdagen.
Kjenner det er litt viktig å ha litt bakkekontakt. Det er så lett å la seg rive med i alt som skjer, alt man skulle ha gjort og ikke minst alt det som "de andre" forteller de har gjort eller skal gjøre.
Pust inn - pust ut - pust inn - pust ut....
Jeg vaska en av kaffekjelene mine i dag. (En av kaffekjelene ja - jeg har 10 stykker!)
Og dette er sånne gode, gamle aluminiumskjeler med tykk og god bunn, krumbøyd tut og lokk som må lirkes på plass. Inga simpel stål her i gården, nei! (Jeg har jo kaffemaskin da, det må jeg innrømme.)
Når jeg skal ha meg en ordentlig god kopp kaffe (og ikke sånn vanlig og kjedelig pulverkaffe) da tar jeg fram en av mine gamle kaffekjeler og koker skikkelig kaffe. Neida, jeg koker den ikke. Jeg koker opp kaldt vann, har på kaffen og lar den trekke godt. Og da smaker kaffen aller best i min gamle blomstrete kaffekopp med stett og hakk. Har bare denne ene - og jeg har ikke skåla som tilhører. Rart, hvordan man kan lage seg spesielle ritualer....
Jeg begynte å samle på kaffekjeler for ca 12 år siden. Siste tilskudd på kaffekjelehylla mi er "tante Olaug-kjelen". Den arvet jeg etter min kjære gamle tante som gikk bort i mars 2003, nesten 96 år gammel.
Det var koselig å komme til tante Olaug. Hun ble alltid så glad når jeg kom - men hvis jeg var "så dum" å komme når hun skulle se Hotell Cæcar eller Glamour - ja, da måtte jeg bare vente. For det skulle hun ihvertfall ha med seg!
Tante Olaug var ei stor og flott dame. Da hun var ung. Hun fikk beinskjørhet og ble bare mindre og mindre. Som hun selv sa: "det er bare ett bein jeg ikke har brekt, og det er nesebeinet!"
Etterhvert som det ble vanskeligere og vanskeligere for henne å gå så fikk jeg "lov" til å koke kaffen. Da skulle den lille kaffekjelen brukes. Men hun instruerte meg hele tiden. Hvor mye vann det skulle være, hvor mye kaffe og hvor mye plata skulle stå på. Og hennes kaffe skulle kokes.
Gul coop-kaffe. Kokmalt. I de tynne porselenskoppene som du nesten kunne se dagslyset gjennom. Og kremfløte. Ikke noe tull, det skulle være ekte.
Så var det å sitte i stua hennes, ved det store runde kaffebordet, foran det store stuevinduet der vi kunne se "hele nordbyen" og helt til Kroken.
Da jeg var lita, var det litt skummelt å dra til tante Olaug og onkel Ansgar. De hadde så mange ting, og jeg var livredd for å skulle komme borti noe. Ødelegge noe. Og jeg husker hvordan kreftene slåss inni meg - noe hadde så lyst til å bare kjenne litt på hennes små, sarte pynteting mens noe annet inni meg kjempet for å stå imot.
Onkel Ansgar var litt mystisk. Han sa så lite. Og så satt han alltid i sin godstol og leste avisa og røykte pipe. Tante Olaug var jeg aldri trygg på, for hun tullet så mye, og jeg visste aldri om det var tull eller alvor....
Siste gang jeg besøkte tante Olaug måtte hun prøve seg igjen.
"Du Oddny, kan du hjelpe meg å få opp lokket på denne dåsa. Jeg har så vondt i skuldrene og armene. Og det er sånn en god krem i den som jeg skulle fått brukt."
Jeg hadde blitt lurt før av tante Olaug. Mange ganger. Så jeg var på vakt - jeg visste ikke om det var tull eller alvor. (Pokerfjes!!!)
Joda, jeg skrudde opp lokket på boksen. Og hva skjer?
En diger edderkopp henger i en tråd under lokket og den dingler jo selvfølgelig rett i mitt øyesyn!
(Nå har det seg slik at jeg er IKKE redd for edderkopper.)
Vi fikk oss en god latter, tante Olaug og jeg.
Nå skal jeg koke meg en god kopp "tante Olaug-kaffe".
Og tenke litt på våre kjære som vi ikke har sammen med oss her nede på jorda. Takke dem for det de har betydd for oss opp igjennom årene - og også for hva de betyr for oss nå i voksen alder, når vi kan se tilbake og forstå mer av det de gjorde, det de sa og det de stod for.
 |
| Tante Olaug |
Ja, nå er helga over og bestemor og bestefar har overtatt hus og pc igjen. Nå kan vi krype inn i vår lille verden og la tida gå som den selv vil....
Det er merkelig - å oppleve gang på gang - at det er deilig å ha barn og barnebarn på besøk og at det også er deilig å bli aleine igjen.
Tja, den yngste jenta er jo liksom ikke barn lenger, da. Hun kan nok regnes som "liten voksen" tror jeg. Og henne er det jo heller inga styr med når hun kommer hjem. Det er bare veldig koselig.
Og så var det bare nydelig å få barnebarnet hit også. Men det kjennes at vi ikke er småbarnsforeldre lenger. Det krever "sin mann" å ha to-åring i hus. Særlig når man i tillegg har to hunder. Jeg føler at jeg hele tiden må være til stede og passe på. Vil jo ikke at det skal skje noe. (selv om det helt sikkert ikke gjør det heller.)
Valpen Pepsi er bare SÅ glad i Gabriel, og han elsker Pepsi. Hun dilter etter han og vil være med på det han gjør. Og han skal kose med henne.
Da det ikke skjedde noe "spennende", sa han "Pepsi drikke". Og da gikk Pepsi bort til vannskåla og drakk vann! Dette skjedde en gang til. Gabriel sa at Pepsi skulle drikke, og hun gjorde det!
Det er deilig å være bestemor. Man har så lyst til å gjøre ALT sammen med barnebarnet sitt. Alle de tingene man gjorde med sine barn da de var små, og alle de tingene man IKKE fikk gjort...
Heldigvis har vi mange, mange år foran oss.
Snakk om å være priviligert!!! (Hups - plutselig begynte jeg å lure på hvordan det skrives!)
Snakk om å være heldig!!! (ja - det der kan jeg skrive riktig!)
Var en snartur inne på byens desidert største kjøpesenter i dag. 65.000 kvm med kjøpesentre. Og hvor mange parkeringsplasser? Aner ikke. Men mange, mange - i 5 etasjer! Likevel var det vanskelig å finne parkeringsplass.
Jeg er glad jeg ikke var en av de 31.000 som møtte opp på åpningsdagen i går!!!!
Det endte med at vi tok to små kurver med oss inn i matbutikken og kjøpte kun det viktigste..........(og knapt nok det).
Men det er ikke derfor jeg er heldig!!! Jeg kjenner meg så heldig for at jeg har ei av mine jenter hjemme, og for at vi har fått barnebarnet på helgebesøk. Det er så godt, kjenner det langt inni hjerterota. Det svulmer, liksom....
Velbrukte, gamle fraser? Okei - men jeg mener det virkelig!
Nå har "mor" fått litt mer ro i seg til å sette seg ned med litt mer julegavestrikking, og lille Gabriel (han lever virkelig opp til navnet sitt!) ligger og sover.
Det blir nok litt mer action i morgen, tenker jeg!
JUHUUU!!!
 |
| Mine to flotte jenter |
Utfordringer + øving = framgang.
Sant eller usant?
Fikk plutselig nye utfordringer i handa i kveld på musikkøvelsen. Nye noter til julesangene.
Tidligere har jeg spilt eufonium-stemme, der jeg spiller på det lave registeret. Der alle lydene sitter i magen, liksom. Det er lyder som pirrer min musikalske kjærlighet.
Nå har jeg fått juleheftet med tenorsaksofon-stemmen. Og nå skal jeg liksom spille på de høye, lyse tonene. Her er det virkelig utfordringer for meg. Ikke bare går dette mye fortere enn de jeg har fra før, men nå skal jeg også spille noter som jeg ikke kan!!!
Jeg må nok øve mye på kammerset, ja....
Men utfordringer skal man jo ta - ellers kommer man ikke fremover!
Det blir nok endel unoter og ulyder i dagene som kommer....
(stakkars han som deler hus med meg)
Som regel blir man trist og lei når ting bare blir borte. Julepynt som barna lagde på skolen eller i barnehagen. Ei cd-plate du er veldig glad i. Den "andre" sokken, eller akkurat de hanskene som du hadde tenkt å bruke...
Andre ting gjør man mye for at de skal forsvinne, (noe de som regel ikke gjør), og så er det noen få ting som på ett eller annet gledelig vis bare blir bortevekk.
Den "andre" sokken har jeg leita etter i mange, mange år. Har hatt store intensjoner og ærlige hensikter med å finne den igjen. Om att og om att. Jeg har tatt godt vare på den "ene" sokken, samlet alle "enfotingene" i esker og plastnett og tatt godt vare på de. Disse skulle da ihvertfall ikke forsvinne!
Så har jeg med jevne mellomrom tatt fram disse "einstøingene" mine, lagt de utover og forsøkt meg på "parring" av disse uregjerlige tingstene. Noen par har jeg funnet - og tatt veldig godt vare på. Men jeg oppdager til stadighet at det bare blir flere og flere av disse "enfotingene"! Jeg får flere pappesker og flere plastnett som jeg en gang skal gå igjennom!!
Men det virker som at den "andre" sokken alltid vil være borte.
Ja, jeg har lenge håpet at andre ting bare skal bli vekk. Regninger, for eksempel - men de forsvinner jo aldri!
Og så har jeg gjort mye for at noen av tallene på badevekta skal forsvinne. Men de har nok klort seg skikkelig fast.
Og så er det de tingene som bare plutselig er vekk, og som man kan glede seg over.....
Min migrene har nå vært fraværende siden jeg begynte å spise glutenfri mat, og det er bare deilig!
Tenk: snart 6 uker uten migrene!!!!
Jippi!!!
Ser jo nå at overskrifta kan være litt "ekkel"?
Men det er ikke meininga å "skremme" noen. Og nei - jeg har ikke planlagt en snarlig bortgang. Dere blir ikke kvitt meg så lett, jeg har mye igjen jeg skal gjøre først....
Men i dag, da jeg kjørte på jobb, da hørte jeg en av de fineste sangene jeg vet om: Liten fuggel med Vamp.
Jeg har hørt den mange ganger før, men plutselig kom det for meg at DEN sangen vil jeg ha spilt i min begravelse!!!
Da det gikk opp for meg at jeg tenkte på min egen begravelse, ble jeg litt paff.... og resten av veien til jobb kjørte jeg veeeldig forsiktig....
Hva var vel livet uten en middagshvil?
Gammel?
Jeg?
Nei, "jeg skal aldri bli gammel...."
Dette har jeg sagt fra jeg var bitte lita. Helt fra jeg var 3-4 år. Mamma har fortalt meg at jeg var redd gamle mennesker, fordi de var så "krøllete" i ansiktet. Og jeg brukte å si at jeg aldri skulle bli gammel.
Middagshvil... bare ordet kan få deg til å tenke på eldre, slitne eller syke mennesker.
Hvis man derimot sier siesta, så får man mer assosiasjoner til mer sydlige strøk. Og det er jo bare sjarmerende!
Min pappa brukte å sove middagshvil. Så lenge jeg kan huske har han hatt seg en "liten" time på sofa etter middag.
Da mi eldste jente var rundt 3 år bodde vi hjemme hos mine foreldre en periode. Min datter hadde et spesielt forhold til sin bestefar, og hun hang rundt han hele tiden. Da pappa en dag skulle sove sin middagshvil, tok han med seg et glass kulturmelk som han skulle "våkne til". Men for å få fred for min datter, sa han til henne at hun måtte vekke han når han ble tørst.
Jenta gikk rundt og venta, tegnet litt, lekte stille litt, og venta. Til slutt ble det for lenge for henne å vente, og hun listet seg bort til sofa der bestefaren sov.
Forsiktig bøyde hun seg fram og hvisket: "bestefar, er du tørst?". Inni lett søvn hørte ikke pappa helt hva hun sa, men for å få henne til å gå igjen, sånn at han fikk sove mer - så svarer han "ja."
Den lille jenta på nesten tre år sier da stille til bestefaren sin: "ja - bestefar, nå får du!"
Pappa elsket å fortelle denne historia. Om hvordan han plutselig våknet av at det rant kulturmelk inni munnen hans, nedover halsen og på klærne. Jenta mi hadde virkelig tatt det bokstavelig og vekt han da han ble tørst!
Men pappa var veldig forsiktig - han ville ikke skremme henne, så selv om han skvatt til da han ble "servert", så holdt han roen - takket henne, og reiste seg opp fra sofa.
Han var litt av et syn, da han kom med barnebarnet i den ene handa, et halvt glass kulturmelk i den andre, og hvit av kulturmelk i fjeset, halsen og på klærne. Jeg trodde først han hadde spydd i søvne og ble litt redd. Men da han med overdrevet ro ba meg om å komme å hjelpe han for han hadde blitt litt tørst, da forstod jeg...
Min middagshvil slutter heldigvis ikke med sjokkopplevelser. Hundene våre, Pepsi og Nala, de kan klokka! Så når den nærmer seg 18.00, så kommer en våt snute under pleddet eller opp i halsgropa og ber meg stå opp.
Da er det på tide med mat og luftetur....
Middagshvil..... jeg sover middagshvil med god samvittighet. Ikke hver dag, men ganske ofte.
Og hvorfor skulle jeg ikke det? Min biologiske klokke sier at det er det jeg trenger, så da så......
Gammel?
Jeg?
Nei, jeg skal aldri bli gammel.....
