På denne siste dagen

På denne siste dagen i dette året er det nok mange som gjør seg opp sin status.

Noen lager seg nye nyttårsforsett som de ikke greier å holde dette året heller. Andre igjen satser på å gjøre seg ferdig med det som har vært og starte livet sitt på nytt. Og så har vi de som med andektighet ser tilbake på det året som har gått og ser fram til å fortsette inn i det nye året.

Jeg hørte nettopp på radioen på morgenandakten. Det blir ofte tatt opp spennende medmenneskelige saker i morgenandakten, og i dag var ingen unntak.
Dama snakka selvfølgelig om nyttårsaften og det å avslutte ett år og gå inn i et nytt. Og hun sa noe som festet seg i hodet mitt:

"Jeg er ikke så veldig glad i forandringer, så det er kanskje derfor jeg ikke er så glad i nyttårsaften?"

Kanskje er det derfor jeg heller ikke er så glad i nyttårsaften? 
Fordi jeg ikke er så glad i forandringer, mener jeg?
Jeg liker ikke ommøbleringer, for eksempel. 
Jeg har flere ganger forsøkt å flytte både på møbler og bilder, men ender alltid opp med at alt finner tilbake til sin vante plass før jeg er ferdig. Og jeg bruker veldig lang tid på å venne meg til og bli glad i nye møbler. 
I skuffer og skap har alle ting sin faste plass, og gryteskapet er helt ekstremt. Alle gryter og panner har sine faste plasser, og hvis noen andre enn meg har tatt ut av oppvaskmaskinen og satt noe på "feil plass", da bare må jeg omorganisere slik at alt blir som det opprinnelig var.
Nyttårsaften er litt som mitt gryteskap, og jeg har inga peiling på hvem som kommer til å putte ting inn i det nye året og hvordan dette kommer til å påvirke mitt liv.

Jeg vet jo hvordan det året som har gått har vært, og det kjennes trygt og behagelig. Nå skal jeg altså slippe taket på alt det jeg kjenner så godt og gå inn i noe totalt ukjent og fremmed.
Joda, jeg har jo gjort det før. Opptil flere ganger. 51 ganger, faktisk! Og alle gangene har det vist seg at det ikke var noe skummelt i det hele tatt.
Er jeg kanhende en liten - eller stor - kontrollfrik som tviholder på den kontrollen jeg tror jeg har?
Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste i denne verden som har det slik som meg, men jeg kjenner ikke ei levende sjel som deler mine tanker og følelser rundt nyttårsaften.

Når jeg tenker etter, så satt jeg med akkurat de samme tankene på denne dagen i fjor.
Og året før det.
Og året før.
Og når jeg ser tilbake, så ble nyttårsaften faktisk veldig koselig. Så hvorfor skal det ikke bli det i år også?

Min kjære er fullstendig klar over mine tanker og mitt forhold til nyttårsaften, og han er veldig flink til å så små, positive frø i mine pussige tanker. For mens jeg drar til byen og setter lys på gravene - en tradisjon jeg har holdt siden slutten av 1980-tallet - så skal han tilberede kalkun som vi skal kose oss med sammen med noen av naboene våre.

Året som har vært, det har vært.
Året som kommer, det kommer.
Men vi kan alle sammen gjøre mye for at det nye året skal bli best mulig, både for oss selv, de vi har rundt oss og for de vi kommer til å møte på vår vei.

Godt, nytt år!

 

Juletreet

Hvis pappa hadde sett juletreet vårt hadde han kanskje rista på hodet, men med normal høflighet ville han si at det var fint.
Jeg synes det er fint. 
Fint pynta, ihvertfall.

Pyntinga har jentene stått for, i år som i fjor. Jeg synes det er helt greit at jentene har tatt på seg den oppgaven. Men det er lite, juletreet vårt.
Veldig lite, faktisk.
Med foten og stjerna på så er det er omtrent like høyt som meg. Og det har ferdigmonterte lys på, så når det hentes ned fra loftet hvert år er det bare sette sammen to deler pluss foten og brette ut greinene.
Vips!
Så er det bare å putte i kontakten og henge på pynten.
Ferdig!

Mamma og pappa sverget til levende juletrær. Ekte saker med barnåler som drysset og stakk under føttene til langt utpå nyåret.
Mamma skal fortsatt ha ekte juletre med lukt. Helst furu, men det er litt vanskelig å få tak i, så de siste par årene har hun måttet ta til takke med gran. Mamma er ikke så opptatt av at det skal være så høyt, heldigvis.
Men det var pappa, og jeg tror han bevisst plukket ut det største treet han fant. Selvfølgelig måtte ganske mye sages av for at det skulle bli plass til stjerna i toppen. Og han måtte spikke til stammen slik at den fikk plass i den hjemmelagde juletrefoten.
Og alt dette skjedde selvfølgelig inne i stua, på gulvet som mamma hadde vasket, på de nyvaskede gulvmattene som hun hadde lagt på. Jeg synes enda jeg hører hennes litt fortvilte mostring mens pappa holdt på.
Men pappa måtte jo gjøre det inne, for han var så opptatt av at han ikke skulle kappe for mye av treet slik at det ikke rakk helt opp til taket. 
Og han måtte jo prøve underveis. 
Mange ganger.
Til slutt fikk han det opp på juletrefoten og mamma kunne begynne å koste opp barnåler og kvister. 

Selve pyntinga av treet fikk ikke vi barn være med på. Vi skulle stå opp julaften morgen og se juletreet ferdigpynta, for det var tradisjonen fra da de var barn. Jeg husker godt forventninga da vi åpnet døra inn til stua og kunne ta vidunderet i øyesyn.
Åhhh - det var fantastisk!

Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg å spørre sånn forsiktig om ikke vi barn kunne få lov til å pynte juletreet. Etter at vi ble ungdommer fikk vi lov, men det var ikke så spennende som jeg hadde trodd det skulle være, og magien julaftenmorgenen var litt borte. Jeg visste jo allerede hvordan juletreet så ut.
Men de minste søskenene mine fikk beholde det magiske øyeblikke noen år til.

Juletrelysene var alltid et kapittel for seg selv. Jeg har selv opplevd at juletrelysene mine ikke virket da jeg i voksen alder skulle pynte treet lille julaften kveld. 
Det var nesten som at panikken tok meg. 
Juletre uten juletrelys var helt utenkelig. 
Og dette var seint på kvelden, så ingen butikker holdt åpent. 
Det var i de dager at alle butikkene stengte klokka fire eller fem, og ingen holdt åpent på kveldene. 
Bortsett fra en eneste storkiosk inne i byen.
Jeg ringte til BOBBO for å høre om hadde juletrebelysning, og de hadde ei eske igjen. Jeg ba de legge den av til meg, og stupte inn i bilen. Tre kvarter seinere kunne jeg gå inn døra til storkiosken 10 minutter før stengetid ved midnatt og kjøpe mitt avlagte juletrelys!
Jeg har fortsatt eska med påskriften hentes av Oddny selv om jeg ikke bruker disse juletrelysene lenger.

Pappa var veldig glad i glitter og pynt, og han gjorde seg stor flid med juletrepyntinga. De første juletrelysene jeg kan huske var ganske store og hvite med blanke lys. Jeg tror ikke det var mer enn 12 lys i den lenka. 
Men ett år fant pappa ut at det var alt for lite lys på treet vårt, så da fikk han tak i lysholdere for levende juletrelys. Egentlig tror jeg at han ble innhentet av nostalgien fra sin barndoms jul, men stolt som han var så var det ikke snakk om noe sånt. Så fortalte han oss barn om min farmor, når hun gikk rundt og tente alle de levende lysene på juletreet. Jeg kunne levende se for meg pappa som liten gutt som gikk rundt med store øyne og beundret skaperverket.
Denne julaften kommer jeg nok aldri til å glemme. 
Med både elektriske og levende lys syntes jeg at det ble litt for skummelt. Vi måtte være så forsiktige at ikke juletreet ikke tok fyr, og de levende lysene brant fort ned.
Det var første og siste gang vi hadde levende lys på treet.

Noen år seinere, etter at mamma og pappa så seg råd til å oppdatere juletrepynten, kjøpte pappa juletrelys med mange forskjellige farger. Røde, gule, grønne og blå lys funklet om kapp med blanke kuler, fugler med fjær, gullkongler, remser med glitter og bomullsdotter som skulle forestille snø. 
Vi var overveldet over det nydelige treet og kunne stå og beundre det helt til det nesten ikke var ei eineste barnål igjen!

Juletreet vårt.
Det lille og kunstige juletreet vårt med integrerte julelys.
Det står her i stua vår og skinner og glitrer. 
Det er pynta av jentene våre, og jeg synes at det er veldig fint!

 

En helt normal mandag.

Det føles litt merkelig i dag.
Jeg har på meg hverdagsklær.
Dongeribukse og T-skjorte.
Håret er ikke helt rent.
Og jeg har har gjort mine rutinemessige morgensysler:
-morgentoalettet mitt
-kaffetrakteren på
-Pepsi sitt morgentoalett
-mine medisiner
-slå på lysene i stua
-skjenke meg kaffe
-gi fiskene i akvariet mat
-gi fuglene mat på fuglebrettet
-Facebookbesøk

Så, plutselig, etter at han jeg deler hus med har stått opp, gjort sine rutinemessige gjøremål og har vært oppe ganske lenge, så går det opp for oss at dette er en helt vanlig mandag.
Og da er det jo søppeldag!

Min kjære småjogga ned til veien med søppeldunken på slep. Men søppelbilen hadde selvfølgelig vært. Heldigvis hadde den ikkje returnert mot byen, så han plasserte dunken på andre sida av veien.
Smart tenkt...

Det er merkbart lysere ute nå. 
Et annet lys, liksom.
Snart kan vi tenke på å hilse sola velkommen tilbake til oss.
Men først skal vi feire nyttår.
Eller - 
Kanskje vi feirer at et gammelt år er ved veis ende?

Om 3 dager skal jeg henge opp den nye kalenderen.
Like høytidelig hver gang, synes jeg....

Jula ebber ut....

2. juledag er på hell, og jeg sitter igjen med mange tanker.
Tanker om oss som "har alt" og som har hverandre, og om de som er alene eller har mistet noe eller noen. Det er ikke alle som er like heldige som vi.

Vi starta vår julefeiring med julegrøt på lillejulaften. 
Selvfølgelig.
To små, to store og to kjempestore rundt grøtfatene.
Selvfølgelig.
Og mandel i grøten.
Selvfølgelig!
Tradisjon.
En trygg og god sak, den der tradisjonen. Alle vet liksom hva som skal skje, og det føles avslappende og behagelig.

Selve julaften ble lang. 
Både for barnebarna, barna og oss foreldre/besteforeldre.
Det var pakker og presanger, godter, frukt og sjokolader. Det ble litt heftig for de minste, så vi lot de få pakke ut sine pakker først, og når de endelig sov sin dype søvn så ble det våre voksnes tur.
Jeg tror aldri jeg har hatt ei jul i voksen alder der vi faktisk bare har fått nyttige ting!

Sangen "Nå går de gamle hjem" funket denne gang også, så vi to voksneste gikk og la oss og lot "ungdommen" kose seg litt alene.
Litt over halv tre om natta ble jeg vekket av min yngste datter som fortalte at det brant i et hus like bortenfor oss. Jeg fikk på meg mannens gamle slåbrok og kom meg ut på veranda. Joda, det brant litt under taket i et hjørne av huset, og det var kraftig røyk.
Det var mange mennesker rundt huset, og flere nabohus like ved, så jeg skjønte fort at vi gjorde lurest i å holde oss på avstand.
Men det var trist å se på. 
Brannen spredde seg raskt og jeg så at dette huset ikke lot seg redde. Det tok litt tid før politiet kom, og enda lengre tid før brannbilen kom. Etter litt over en time var det ikke stort igjen av huset, men det tok litt tid før vi fikk roet oss og kommet oss i seng.

Minnene gikk fort til mai 2009 da nabohuset rett over veien der vi bodde før brant ned til grunnen.
En skremmende opplevelse.
I tillegg har jeg selv mistet alt vi eide i brann i 1987.

En brann er tragisk.
På en måte er det liksom litt mer trist når det skjer midt i jula.
Heldigvis var ingen hjemme i nabohuset, men det er fort gjort at utfallet av en husbrann kan bli mye verre og at liv kan gå tapt.

Resten av jula vår ble litt amputert, kan man kanskje si. Dattera til samboeren min fikk magesyke og ble sengeliggende. Var bare oppe og vaket litt innimellom. 
Trist - men sånn er det bare. Heldigvis slapp hun å ligge hjemme alene og være syk, for DET er jo bare så ensomt...

Mi eldste datter og hennes to små gutter reiste hjem i dag. Jeg fikk liksom følelsen av at jeg "jaget" dem hjem, men det var meldt stygt vær med sterk vind, snø og dårlige kjøreforhold. I tillegg er det mye elg langs veiene, og jeg var ganske engstelig for henne og guttene på veien i en liten Skôda. Men det var visst godt for alle å komme hjem til rutinene og - som mamma pleier så si: "hjem til si egen skitlukt". 
Det er litt rart med det rare - borte bra, men hjemme best!

Men egentlig - 
sånn helt på tampen - 
så synes jeg faktisk at vi har hatt ei fin jul.
Og det håper jeg at jeg ikke er alene om å synes.

 

 

"Nissen har funnet på noe spesielt!"

"Bestemor! Bestemor! Vi må se om Julenissen har funnet på noe spesielt i natt!"

Barnebarnet på snart 5 år kommer inn i stua med håret i et vilt kaos og med søvnen sittende igjen i øynene.
I går kveld da han la seg måtte vi henge opp julestrømpen i tilfelle julenissen kanskje skulle komme og putte noe oppi den. Og han hadde faktisk vært der og stappa den full av godter! Og broren sin julestrømpe hadde også fått noe inni!
Og jammen-ta hadde ikke Pepsi også fått litt hundegodter i hennes strømpe!
 
Øynene hans strålte, og han fant fort ut at Julenissen faktisk er en grei kar.
Da den største forundringa over julestrømpen var over kom han på at vi måtte se om Nissen hadde spist av grøten som vi satte ut på verandaen i går kveld.
"JA! Bestemor, han har spist opp alt!"
Vi ble fort enige om at når julenissen har fått sin julegrøt og har vært på besøk i julestrømpen, så kan det bety at Gabriel og Mathias har vært snille gutter og at han sikkert vil komme på besøk i dag.

Vi hadde ikke julestrømper da vi var barn. Og julenissen kom ikke på nattebesøk før natta til 1. juledag.
Det var jo en egentlig en veldig lur nisse, for vi fikk som regel alltid nye strømpebukser i julegave. Så når vi tilfredse og mette av opplevelser og god mat og nøtter kunne legge oss om kvelden, da hengte vi alltid den nyeste og fineste strømpebuksa på sengestolpen.
Og den der julenissen greide alltid å fylle føttene i strømpebuksa med mandariner, nøtter, dadler og fiken og kokesjokoladebiter uten at vi greide å oppdage at han kom!
Og den spenninga, når vi stakk hendene langt nedi strømpebuksa for å plukke fram det som var pakket inn i knitrende matpapir lengst frem i tåa, den kan jeg fortsatt kjenne:
Forundring, glede, overraskelse og takknemlighet.
Og så den gode lukta av mandariner og smaken av søte, myke dadler.

Jeg lurer på om ikke julenissen kommer på besøk til oss litt tidlig på dagen i år?
Han er jo en smart nisse, og vet at ventetida for små barn kan være veldig slitsom. Så jeg tror nok han kommer med en liten ting til småguttene, slik at de har noe å holde på med mens de venter på det store julegaveoppakkingsrushet i ettermiddag.
Vi er veldig spente!

 

Dagen før dagen

Kanskje er uttrykket "dagen før dagen" et utbrukt eller oppbrukt uttrykk?
Uansett så vet alle hvilken dag det da er snakk om;
LILLEJULAFTEN!
Og i dag er det lille julaften.

Jeg tror faktisk at det var den værste dagen i året da jeg var barn. Bortsett fra langfredag da, for den var uhorvelig lang!
Lillejulaften var kanskje litt lenger. Det var så mye å vente på! Det var både vondt og godt samtidig, all den ventinga. 
Vi visste jo akkurat hva det var vi ventet på - sånn er det jo med tradisjoner. Ingenting forandres, men er likt fra gang til gang. Og om noe blir annerledes, så er det så lite at det nesten ikke er merkbart.

Her i huset er nesten alt klart. Kjøkkenet er ikke særlig pynta enda. Verken juleduker eller lys har kommet fram på benken, og den er litt full av skitne glass fra i går kveld og bakesaker som jeg har alvorlige planer med i løpet av dagen. 
Mine intensjoner er å lage glutenfrie kromkaker og kokosmakroner. Litt bakelukt må det jo være i huset, ikke sant? Og så har vi jo ganske mange kakebokser som egentlig skulle vært fylt.
Men jeg ser jo at det ikke lar seg gjøre uten å stresse, og det har jeg sterke planer om å la være. Det har vært nok stress i det siste.
Jeg er av den typen mennesker som liker å lage planer, og aller best er det å holde planene. Men når det viser seg umulig og nye planer må lages, da oppdager jeg til slutt at jeg plutselig har fått noen færre dager. 
Så blir det sånn som i år:
Både min samboer og jeg har hatt oss ganske mange turer både til lege, røntgen og sykehus. Såpass mye den siste tida at vi nå begge har frikort!
Og så har barnebarn også vært mye syk, og noen dager har gått med til å passe enten den ene gutten, den andre gutten eller begge to.
Og VIPS!
Plutselig ble det litt mindre tid igjen til baking, pynting og sånne førjulsting.
Men jeg klager ikke.
Ikke på noen som helst måte.
Bortsett fra at jeg godt kunne tenke meg å unngått to runder med influensa, nesten uten pause imellom.

Men huset er julepynta fra topp til tå!
Det sitter eller står nisser i kriker og kroker, engler daler ned både her og der og julekrybbe, kirke, julehjerter, julestrømper og klokkestrenger har fått sine plasser.
Og stort sett alt av mat er på klart. 
Julegrøten med mandel skal få koke seg ferdig i senga mi mens vi drar en siste tur til byen. Sånn "dynegrøt" er den beste grøten! 
Juleribba er tint og skal krydres og kose seg til i morgen. 
Pinnekjøttet er klart til å vannes ut til 1. juledag når det skal nytes sammen med lutefisken.
Nå er det er bare èn julegave igjen som skal pakkes, og det er jo bare koselig.

I ettermiddag, til julegrøten med mandel og pakke, kommer eldste jenta mi med sine to gutter og julepikkpakk. Yngste dattera mi og dattera til min samboer kom bitte-bitte-lillejulaften, så i år får både min sambo og jeg feire jul ilag med to barnebarn og jentene våre.
Det blir så bra, og jeg gleder meg kjempemye!

Men ett lite skår i gleden må det jo selvfølgelig være, ellers blir jo alt perfekt:
PEPSI HAR FÅTT LØPETID! 

GOD JUL!  

 

Alt var så mye bedre før - tror jeg, kanskje.... Eller...?

Sitter her på morgenkvisten og har nettopp vært ute og lufta Pepsi. Null grader ute, kanskje så "mye" som 10 cm snø og ganske kraftig vind.

Jeg så et innslag på tv i går. 
Sørpå en plass var det ivrige surfere ute og koset seg på havet, og de målte 10 varmegrader i det våte element. 
Og det var ikke en snøflekk å se.
Er dette klimakonsekvenser?
Eller er det bare en helt "normal" forskyvning av årstidene?

Vi har jo blitt fortalt av de som kan så mye, at vår måte å beregne tiden på ikke er helt korrekt. Derfor har de store og kloke prøvd å utligne det med blant annet å putte inn noen ekstra dager, såkalte skuddårsdager. Tiden som vi ikke har fått brukt opp blir samlet og vekslet inn i en hel dag som vi bruker opp hvert fjerde år.
Hva om det egentlig er så ille at det ligger mye ubrukt tid oppe i universet som vi ikke har fått brukt?
Tenk om det svever en haug med dager der oppe, som nå har hopet seg sammen til en diger klump på to-tre måneder?
Enn om vi egentlig ikke har kommet lenger enn til september eller oktober, og har enda et par-tre måneder på oss til å forberede jula?
For vinteren kommer jo ikke før i februar-mars nå for tiden. Og sommeren starter ikke før vi har fått høst, etter det kalenderen vår sier.

Da jeg var barn.....
Da jeg var barn var vinter vinter og sommer var sommer.
Husker så godt vintrene.
Lange, kalde og snørike vintre som inviterte til mange kreative og morsomme aktiviteter. Pappa hadde traktor men ikke snøfres, heldigvis for oss små. Han måtte bruke både mye tid og krefter på å sitte i en kald traktor og måke snø med lasteapparat og skuffel. Og dette ble det snøhauger av. Enorme snøhauger som vi kunne boltre oss i. 
Store, bratte og spennende fjell av snø!

Vi brukte spader og måket ut trappetrinn som gikk oppover og oppover "fjellet" og på baksida lagde vi oss "bob-bane" så vi kunne ake nedover. Inne i snøfjellet laget vi ganger og huler. Mange ganger og huler. Ganger som møtte på andre ganger, og huler så store at vi kunne stå inni dem. 
Ihvertfall kunne vi nesten stå inni hulene.
Vi brukte mange timer i disse snøhaugene! Og jeg minnes så vel skuffelsen når det store mørket ble så stort at leken måtte avsluttes og vi måtte gå inn.
Hmmm - jeg kan enda kjenne lukta av varme barn og kald snø....
Og varm kakao og hjembakte brød med hard skorpe, smør og brunost....

Jeg kan ikke huske at vi frøs eller var våte. I hvertfall ikke mens vi var opptatt med leken. Men når vi kom inn og det begynte å prikke og stikke i fingre og tær, da ble vi fortalt at vi hadde fått "naggel-bett" fordi vi hadde froset.
Det kunne være farlig å forfryse seg for da kunne det gå koldbrann i fingre eller tær, og da ble de helt svarte og store og så måtte de skjæres bort. Jeg var ganske så sikker på at dette kom til å skje en gang, så jeg fulgte veldig godt med på om fargen på hendene eller føttene forandret seg. 
Men den dag i dag har jeg alle lemmer i behold.

Mamma og pappa var så flinke til å pynte til jul. Mamma var vel litt moderat i pyntinga si. Det gikk mest på julegardiner og duker, og noen nisser og engler og sånne ting. 
Pappa var mer ekstravagant. 
En gang han hadde vært på handel kom han hjem med pynt som han hadde kjøpt, og vi barn stod med stjerner i øynene og beundret han når han hengte opp fargerike og skinnende girlandre, kuler, rosetter og stjerner. 
En annen gang hadde han kjøpt ei lyslenke som skulle henge ute. 
Nå i ettertid har jeg jo skjønt at denne lyslenka av orange og lilla plastlykter egentlig var sånne japanske lykter, men det ante hverken han eller vi noen om. Han hadde kjøpt de fordi de var så billige at han så seg råd til det. 

Men du godeste, hvor vakkert den lyste der ute i mørket!

Bildet er lånt fra internett

 
 
 

"Lys imot mørketida......"

Finnes det noe finere enn lys nå i mørketida?
Lys, som skinner varmt og gir farge til mørket?
Hvis vi ikke hadde hatt lyset, så hadde vi vel ikke heller kunnet se mørket. Er det ikke så?

I går fikk vi surra lyslenka rundt ei av rosenbuskene i hagen. Det er så nydelig med alle de små lysene innimellom greiner med snø på.
Inne har vi også mange lys.

Før i tida måtte jeg til stadighet handle inn både kubbelys og telys. Kjøpte sånne pakker med 100 telys i, og det tok ikke lange tida før pakken ble tom.
Men de er skumle, de telysene!
Det er ikke så mange som vet hvor farlige de er, og hvor forsiktige vi må være når vi har tente telys i hus. Det hjelper ikke om de står godt plassert i ei lyslykt eller et glass.

Telys er fulle av parafin, og når stearinen smelter og blir flytende - noe den gjør veldig fort - så blir den også veldig varm. Vi skal for eksempel aldri flytte på et tent telys. Heller ikke blåse på de for å slokke de. Det kan faktisk føre til at den flytende stearinen tar fyr. Og det skjer som en eksplosjon!
I tillegg er disse billige telysene også fulle av vannstoffer. Og parafin og vann - den kombinasjonen er livsfarlig!

Ofte setter vi telys i fine og dekorative lyslykter. 
De er jo nesten selvmordsbomber!
Nede i - eller inne i sånne lykter blir lufta rundt telyset veldig varm. Det kommer ofte for lite luft til for å kjøle ned området rundt varmen, og telyset kan eksplodere i et inferno.
Jeg vet det.
Jeg har opplevd det selv.

Det var i den tida da "tjukkas-tv" var et pent møbel i stua, og vi plasserte både blomster, lamper og lys oppå. Og gjerne var tv'n hvit, grå eller rosa.
Rosa TV!
Tenk det!
Jeg kom heldigvis bare til den hvite.....

Vel-vel.
Oppå den hvite tv'n sto et lite keramikkhus som jeg hadde fått i julegave. Jeg brukte det ofte med et tent telys inni. Og det var så fint med tente lys i vinduene sine. Plutselig hørte jeg et smell og flammen sto en halvmeter opp av lyslykta. Snakk om sjokk! Heldigvis var jeg snartenkt og tok et håndkle rundt og fikk slokket varmen. 
Jeg visste ikke da at jeg ikke måtte blåse på, for den plutselige tilførselen av luft gir varmen mye næring og gjør vondt værre...

Nå i denne søte adventstida er det mange som tenner lys og koser seg med den hyggen som levende flammer gir. Og et tent lys symboliserer jo også så mye.
Dessverre er det også mange som får oppleve baksida av stearinlyskosen. 
Noen kommer til å miste sine hjem til flammene. Kanskje vil også noen miste en eller flere av sine kjære.
Vi får håpe at det ikkje skjer.

Vi har også mange lys i stua vår. Både lange, fine stearinlys i staker, kubbelys og telys i lyslykter og glass. Men alle bortsett fra to kubbelys og lysene i staker går på batteri!
Det er ikke helt det samme med batterilys som med levende lys, men ikke langt unna. Det har kommet så mye fint å få kjøpt nå, og flere av dem har til og med tidsinnstilling slik at de slokkes og tennes til samme tid. Ja, noen er også lysømfintlige og slukkes når det blir lyst nok og tennes når det er mørkt nok!
Og så lyser de så fint!
Og trygt!

Vi får håpe folk er flinke til å huske på å blåse ut lysene sine og at de aldri forlater et rom der det står tente lys.

 

Ja, vi naver og vi naver.....

Javel - nå skal jeg altså inn i en ny periode med arbeidsavklaring, sier "de kloke hoder" på Nav.
Det holder visstnok ikke at fastlegen min søker om øking av min uførhetsgrad fra 65% til 100% og at han har lagt ved en detaljert og god beskrivelse av min helsetilstand. 
Nå skal jeg med andre ord sjekkes ut om hvorvidt jeg er i stand til å jobbe, og isåfall hvor mange prosent av de resterende 35% de mener at jeg skal stille min kropp disponibel for samfunnet.
Jeg er spent på hva de finner ut at jeg skal gjøre, og hvor lang tid det vil ta før de får bestemt seg.

Forrige gang jeg gikk igjennom denne mølla, så brukte de 5 år av mitt liv. Da hadde jeg søkt om 50%, men på bakgrunn av min "sykehistorie", som de kalte det, så fikk jeg innvilget 65%!
Har aldri før hørt om noen som har fått mer enn de har søkt på!

Nå har det gått over 3 år siden jeg fikk innvilget søknaden, og jeg kjenner på meg at jeg ikke akkurat ser frem til å starte opp igjen.
Men må man, så må man....

*sukk* 

Tror heller jeg går bort til spisebordet og pakker inn noen flere julegaver.....

 

Fortid møter nåtid - og skaper fremtid?

Det er litt pussig hvordan livet vårt styres. Joda, vi styrer jo våre egne liv litt selv også, men jeg tror nå at det er noe annet og mye større som også er med på å styre våre liv.

For to dager siden fikk mi nåtid møte fortida mi.
Jeg fikk treffe et nabopar fra min barndom. 
De var i byen og feiret mannens 70-årsdag. 
Han er med andre ord født samme år som min samboer og mi mamma.

At jeg har en samboer som er nesten 20 år eldre enn meg selv, det er ei historie for seg selv.
Og det at det var 20 års aldersforskjell mellom min mamma og min pappa, det er også ei historie for seg selv.

Dette naboparet fra min barndoms tid var dengang mine foreldres venner. Jeg var jo bare et barn, og seinere en ungdom, så jeg hadde ikke særlig samkvem med dem annet enn at de av og til kom på besøk. Men da satt de og foreldrene våre i stua og drakk kaffe og vi barna måtte være på kjøkkenet. De var jo voksne mennesker, dette naboparet, og jeg vokste opp med at "barn var barn og voksne var voksne" - og sånn var det med den saken.

Da jeg ble så stor at jeg kunne være barnevakt hendte det at jeg var hjemme hos dem og passet deres sønn som var like gammel som ei av mine søstre. 
Men vi har vel aldri tidligere snakket sammen. 
Sånn skikkelig snakket.

Det var litt rart, på en måte. 
Å treffe dem igjen. 
Men denne gang var det på helt andre prinsipper enn tidligere. 
Og det var kjempetrivelig. 

Egentlig synes jeg ikke at de hadde forandret seg noe særlig heller. Verken utenpå eller inni.
Og vi pratet og pratet. 
Om ting fra den tida vi var naboer, om den forandringa som har skjedd med "gården vår" etter at mamma og pappa solgte den og vi flytta derfra for snart 35 år siden, og om oss selv og hvordan vi har det. Og jeg følte på ingen måte at det faktisk er et ganske så stort aldersgap imellom oss! 

Plutselig hadde det gått nesten tre timer og vi måtte dra hver til vårt. Og jeg kjørte hjem med et smil om munnen og litt rikere i hjertet.

For kanskje kan dette møtet - 
der fortida møtte nåtida - 
være en begynnelse på ei fremtid der et vennskap kan få gro? 

 

Å - du søte adventstid!

Nå har jeg endelig satt meg ned og kan virkelig nyte at vi har fått advent. Som den pussige kjerringa jeg er, så har jeg laget meg et skikkelig maratonløp fram mot advent. 
Før helga satte jeg jo igang med å omorganisere på to av soverommene. Alt med tanke på julegjestene som kommer. Og da vil vi jo at hver enkelt av dem skal få ei fin jul, og ha et soverom der de kan sove godt. Jeg ble ikke helt ferdig med det, så i løpet av uka regner jeg med at rommene skal være klare til gjestene våre. Og vi gleder oss masse!

Jeg hadde oppriktig store ambisjoner med å være tidlig ferdig med å pynte til advent, men et sykt barnebarn på overnattingsbesøk ble viktigst. Stakkars gutten hadde feber og kasta opp, så det ble mye kosing og rolige timer.
Så, etter at barnebarnet var levert til pappaen og vi hadde vært i et bursdagsbesøk, fant jeg ut at jeg VILLE male ferdig i stua før jeg begynte pyntinga. 
Typisk Oddny!
Men da var det allerede blitt langt på kveld. 

Selvfølgelig syntes jo jeg at dette var det en lurgod ting å gjøre, for både det høye vitrineskapet og den store sjenken måtte tømmes for servise for å få plass til juleserviset. Og begge disse måtte draes fram på gulvet slik at jeg kunne få malt de siste veggene. Så da var det jo smart å ta alt det der med en gang. Ikke sant? Tømme skapene, dra de frem på gulvet, maskere lister, og så maling!

Jeg elsker å male! Det er så deilig å få pynta opp med akkurat de fargene som vi vil ha. Og det ble så lyst og fint!
Det var bare det at det tok sin tid.
Lang tid, faktisk.
Egentlig veldig lang tid!
Og når jeg hadde bestemt meg for at jeg SKULLE bli ferdig med malinga på lørdagen, da SKULLE jeg bli ferdig på lørdagen!
Det var bare det at jeg ikke ble ferdig før søndags morgen!
Men da jeg sliten og trøtt kunne legge meg litt, var jeg ganske så fornøyd med meg selv.

Så kom søndagen - 
1. søndag i advent - 
og vi skulle egentlig hatt en stille, rolig dag.
Det ble det derimot ikke.

Alt av servise måtte "prikkeveres". Inn med juleserviset, omorganisering av det andre serviset, fram med adventstjerner og litt annen pynt og stæsj....
Det tok hele dagen.
Med mange pauser innimellom.
Og en god lur i godstolen underveis.
Om jeg gjorde alt selv?
Om jeg ikke fikk hjelp?

Min kjære spurte meg mange ganger om han ikke skulle hjelpe meg, men jeg elsker jo å male!
Jeg koser meg med å organisere i skuffer og skap!
Jeg digger å pynte og stæsje i huset! 
Store og tunge ting fikk jeg selvfølgelig assistanse med, og han hjalp meg mye når jeg lurte på om "den hylla der kan være på den veggen", eller "om julekrybba kan stå på det bordet", eller.... 
Ja, jeg har stått på, og jeg har virkelig koset meg skikkelig!
Jeg har ingenting å klage på!

Nå sitter jeg her og nyter.
Ser meg rundt i huset.
Har tent i ovnen og føler fred og fordragelighet.

Livet er hærlig! 

....sytten, atten, nitten, titten.....

Vi sitter i "brom-bilen" vår som står godt parkert ved siden av uthuset, eller "skjåen" som vi kalte den. Skjåen var et ganske stort uthus med plass til ved, et lite verksted, klesnorer, oppbevaring av forskjellige ting, lekestue og huske, eller "desse" som vi sa. Den var ganske falleferdig og hadde vel aldri sett snurten av en malekost.
Bak skjåen sto brombilen. Den var gammel, blå og ganske full av rust, og den luktet litt skummelt merkelig.
I seinere tid har jeg funnet ut at det muligens var en gammel Skoda 1201 Estate (1956) stasjonsvogn. 
I allefall så synes jeg å minnes et akkurat likedan dashbord og det hvite rattet med rattgir.


Jeg husker godt at jeg hadde veldig blandede følelser for denne brombilen. Jeg gikk aldri alene inn i den, var alltid sammen med noen. Jeg syntes at jeg kunne lukte både blod og død der inne, og jeg "så" for meg ei forferdelig bilulykke med døde kropper som lå inni bilen.
Alt det der var sikkert bare livlig fantasi, men det var skremmende likevel. 
Så jeg lekte aldri i brombilen alene.

Men vi hadde mange kjøreturer i brombilen. 
Og vi lekte "mor-og-far-og-onge" og utforsket nye steder og hadde det veldig artig.
Og vi lærte mye. 
Blant annet lærte vi å telle.
Men det var en vanskelig ting, den der tellinga. For den var jo slett ikke logisk!

Fra 1 til 10 gikk jo som en lek, for gjennom flere år hadde denne tellinga blitt ramset opp som ei slags regle. 
Jeg har med mine barn og barnebarn brukt telling i tide og utide, som når vi vasker fingrene eller knapper knappene. 
Da blir tellinga artig. 
Men vi har jo bare 10 fingre. 
Og det er sjelden mer enn 10 knapper på et barneplagg.
Så opp til tallet 10, og senere opp til 12 på grunn av klokka, så ble tellinga godt automatisert.

Det gikk som sagt greit å telle opp til 10. Etter hvert ble det litt vanskeligere. Elleve og tolv var egentlig greit å huske på. Klokka har jo både ellevetall og tolvtall, så de hadde vi jo blitt introdusert for over lang tid.
Men så kom utfordringene.
Alle disse tallene som slutter på -ten.
Huskeregla var jo at man kunne fortsette å telle fra 1 til 10 en gang til, men å putte på endinga -ten i tillegg. Da skulle det liksom få mening.
Alt det der gikk jo greit!
3-ten
4-ten
5-ten
6-ten
7-ten
8-ten
9-ten
10-ten
Der kom problemet:  ..atten, nitten, titten, tjue...
Det var så mye som ikke stemte, og det måtte ei ganske stor ommøblering i den logiske tankegangen for å forstå at etter 19 måtte man begynne å tenke forfra igjen, på en måte.

Telling er egentlig en morsom sak. Da jeg gikk på lærerskolen ble jeg for første gang introdusert for flere andre tallsystemer. Vi bruker jo 10-tallsystemet, og er ganske så innkjørt i å tenke i de baner. Når man da skal begynne å regne med 5-tallsystemet for eksempel, da blir det fort krøll oppi topplokket.

Barn og telling er spennende. Å telle som å si fram ei regle kan de lære helt fra de er ganske så små. Likevel har de ikke helt skjønt sammenhengen mellom tall og mengder. Først når de greier å telle og samtidig peke på ting i samme rytme som tellinga foregår har de forstått selve operasjonen å telle.
Det å se denne utviklinga er utrolig interessant.

Jeg pleide å lage en "telle-larve" til mine døtre når det var noe spennende som de venta på skulle skje. Det var jo ikke så lett å skjønne at det var ei uke igjen, eller 7 dager igjen til vi for eksempel skulle dra på kino. Da laget jeg 8 sirkler i forskjellige farger og tegnet øyne, nese og munn på den første sirkelen. Så festet jeg de resterende 7 sirklene til denne første, og så ble tellelarven hengt opp på veggen. For hver dag som gikk tok vi ned den bakerste sirkelen, og på den måten ble det visualisert hvor mange dager det var igjen til kinobesøket.

På tirsdag begynner vi å telle nedover igjen. 
Nedover til julaften.
Da har mange små og noen store sin adventkalender, og åpner ei luke eller en pakke hver dag fram til den store dagen.

Jeg skal også ha adventkalender, men i år har jeg tenkt å gjøre noe helt annet, og jeg kjenner at jeg allerede har begynt å glede meg.

Jeg skal skrive et brev, med penn og på papir, og sende til en venn eller slektning som jeg ikke har hatt for mye kontakt med i år.

Kanskje en idè for flere? 

NB!
Bildene under er hentet fra internett.
http://onlytruecars.com/skoda-1201.html 

En diger dose med klaging og syting

I dag har jeg mest lyst til å klage og syte og synes synd i meg selv.
Jeg har jo bare SÅ mange ting å være misfornøyd med! Ikke minst denne kroppen min - selve innpakningspapiret for meg og meg selv. 
Det minner meg om da min gamle tante gikk bort og vi skulle gå igjennom tingene hennes. Vi fant esker på esker med gamle julepapir og gavepapir, fine bånd og sløyfer. De var pent brettet sammen og lagt i sirlige stabler. Likevel var de fulle av skrukker og små hakk og sår. Men de gjorde sin nytte - holdt innholdet i pakken på plass, godt skjult for nysgjerrige øyne. 

Kroppen min er vel på en måte et likt gavepapir, full av skrukker, merker, hakk og sår. Ikke så veldig fin å se på, men den gjør jo nytta si; holder meg, meg selv og innvollene mine på plass der de skal være.
Selv lurer jeg litt på om det faktisk er slik, om dette gavepapiret skal holde og ikke slå sprekker slik at alt renner ut. For når kroppen gjør vondt over alt, når føttene verker og sprekker og klør på grunn av psoriasis og når magen er så kranglevoren at jeg ikke kan forlate huset av redsel for å få ubehagelige overraskelser ute i den store verden - ja, da får jeg virkelig trang til å syte og klage min arme nød.
Ei stund.

Så får jeg tenkt meg litt om, og så skjemmes jeg. Jeg skammer meg over at jeg ikke er takknemlig for at jeg faktisk har en kropp, selv om den har sine feil og mangler. 
En kropp som fungerer. 
Ikke helt tilfredsstillende, men den fungerer jo. 
Litt, i allefall.
Det er det ikke alle som kan skryte av...

Nei, jeg skal ikke klage - 
selv om det nettopp er det jeg nå har gjort!

Nå fikk jeg plutselig lyst til å slette hele innlegget.
Jeg er jo oppdratt til å ikke klage og være misfornøyd! 

"Du skal være glad og fornøyd med det du har." 
"Det er ikke alle som har det så godt som du!" 
"Tenk på negrene i Afrika!"

Det var ei lekse jeg fikk høre rett som det var da jeg var barn, og jeg tenkte ofte på disse "negerbarna" som hadde det så fælt.

Ja, nå er jeg ferdig med klaginga mi i dag. For alt i alt så har jeg det jo ganske så greit sammen med denne kroppen min. 
Vi begynner jo så smått å bli godt kjent med hverandre.
Det eneste som gjenstår nå, er at vi begynner å forstå og respektere hverandre sånn at vi kan leve sammen resten av livet.
Jeg, meg selv og kroppen min....

 

Blogging

Nå er det morgen igjen, og jeg sitter godt plassert i gammelstolen min og koser meg med den tredje kaffekoppen og nrk P1+ på radioen.
Alle mine vante rutiner er fulgt til punkt og prikke, og jeg føler meg så fornøyd.
I går brukte jeg dagen til å male panelveggen under og over vinduene, og det tar tid. Så mange spor og riller som skal fylles, og jeg er nå så spesiell at jeg synes sånn maling tar seg best ut når jeg bruker pensel. Derfor gikk stort sett hele dagen med til maling - og litt strikking.
Det kjennes godt i nakke og skuldre.
Men hva gjør vel det, når resultatet faktisk ble riktig så bra?
Nå er det bare den lille delen i spisestua som skal males, men det får vente litt. Der står jo både vitrineskap og sjenk, fulle av kopper, glass og serviser.
Og som den litt merkelige kjerringa jeg er, så kommer jeg til å "ommøblere" inni disse skapene til jul. Serviset som er der skal ut, og juleserviset skal inn. Så når jeg får serviset ut, kan skapene trekkes frem slik at jeg får malt veggene bak. Så kan juleserviset komme inn i skapene etterpå.

Åh - jeg gleder meg!

I år tror jeg at jeg ikke greier å vente så lenge før jeg begynner pyntinga. Julekrybba skal snart opp og lilla lys, duker og puter skal frem. Ja - og noen nisser og engler.
Og det sller beste:
Adventstjernene!

Vi har to adventstjerner. Det måtte bare bli slik. Jeg har ei adventstjerne i tre som har fulgt meg i mange, mange år. Og jeg er bare så glad i den.
Min kjære har også ei adventstjerne. Ei hvit, søt stjerne som passer så godt inn i spisestua vår. Og selvfølgelig har jo han også minner og følelser knyttet til sin adventstjerne. Så da må vi jo bare ha to, ikke sant? 
Hans adventstjerne i spisestua, og mi i kjøkkenvinduet.

Jeg har sett flere hus som allerede har fått hengt opp adventstjerner og satt opp adventstaker i vinduene sine. Det synes jeg blir litt feil, på en måte. Som å pakke opp julegavene i oktober, liksom!
Jeg bare lengter etter å henge opp adventstjernene jeg også, men jeg greier å vente. 
Ihvertfall helt til lørdagskvelden. 
Det er vel greit, selv om de ikke skal tennes før 1. søndag i advent?

Nå skal jeg plassere "min bedre halvdel" i sofa og ta frem strikketøyet. Jula kommer jo fortere og fortere nærmere, og hjemmestrikka julegaver synes jeg er veldig greit å gi bort.

Bloggstolen

 

Plutselig kom den!

Plutselig kom den. 
Snøen. 
Vinteren. 
Mørketida.
Plutselig kom den!

Egentlig kom den vel ikke så plutselig. Jeg har jo visst hele tiden at for hver dag som gikk så kom både vinteren, snøen og mørketida ett hakk nærmere.
Men både snøen og vinteren lot vente på seg i år. Det skulle bli langt uti november før det begynte å lave ned - og bli der.
Joda, det blir lysere med snø, og så får jeg litt sånn julefølelse.
Vi var og handlet noen julegaver i går, min kjære og jeg. Jeg tror jeg gikk litt amokk i lysavdelingene. Jeg elsker stearinlys! Og nå har det jo kommet SÅ mye fint med ledlys også!
Jeg kjøpte meg både hvite og sølvfargede elektriske stearinlys. Tenkte jo selvfølgelig "jul"!
På vei til kassa kom vi forbi en kurv med lilla stearinlys.
JØSS! tenkte jeg - det blir jo advent FØR det blir jul! Det hadde jeg helt glemt!
LILLA!
Jeg må jo tenke lilla før jeg tenker rødt og hvitt! 

Nå er det bare ei uke til 1. søndag i advent. Og jeg gleder meg til å henge opp adventstjerna og starte med litt småpynting!

Jeg gleder med masse til jul. Mine to jenter og våre barnebarn kommer jo selvfølgelig. Og i år kommer også min samboers datter og skal feire sammen med oss. Det gleder mitt hjerte....