Etter en dag på jobb og deretter tur til byen, med andre ord - en laaang dag - kom jeg hjem.
Trøtt.
Sliten.
Tissetrengt.
Og hadde kullsvart samvittighet for Pepsi som hadde vært aleine i så mange timer.
Ute hadde det blitt mørkt, og det hadde kommet et tynt lag med snø.
Jeg visste at det var litt is i den lille bakken fra bilen og ned mot hagen, så jeg tenkte jeg skulle gå forsiktig slik at jeg ikke ramla på vei ned.
Og så skulle jeg selvfølgelig skynde meg å komme meg på do før jeg fikk lufta hunden.
Med hendene fulle av tunge handlenett bestemte jeg meg for å fure føttene (eller "sope", som vi sier det) mens jeg gikk.
På den måten ville jeg ha full kontroll med hvor isen lå, og jeg ville dermed unngå å gli og eventuelt falle.
(Jeg er jo ikke noen "ungdom" lenger - selv om jeg til tider kan føle meg som en. Og litt stiv og strunken har jeg jo blitt med årene. Så et fall kan få større følger enn ønskelig.)
Her kom jeg altså -
I full fart -
Med hendene okkupert av tunge plastnett -
Og med dårlig samvittighet -
Og tissetrengt - - -
Jeg furer føttene nedover den islagte bakken, og alt går bare flott.
Helt til det plutselig IKKE er is lenger.
Føttene mine møtte total motstand da de traff på gress.
Tørt gress.
Og hva skjer når en kropp - stiv som en påle - kommer i full fart og så får bråstopp?
I det øyeblikket var det som om verden forsvant.
Jeg vet ikke om jeg rakk å tenke i det hele tatt.
Plutselig oppdager jeg meg selv -
Liggende på magen -
Med begge armene rett ut -
Og med handlenettene fortsatt i hendene.
Stillinga kunne minne meg om en horisontal korsfestelse.....
Det var akkurat som om ei flaggstang skulle ha brukket av nede ved festet og gått i bakken.
Stiv som en stokk traff jeg "Moder Jord".
Og når et menneske på 1,67 meter og med ca 20 kg for mye kroppsvekt kommer i god fart - og så får bråstopp - - - -
Den som er flink til å regne klarer sikkert å finne ut med hvilken kraft det var jeg traff bakken.
All luft ble plutselig trykket ut av meg, og jeg kjente lett hodepine.
Og så kjente jeg en gryende irritasjon.
Jeg skulle jo passe meg sånn at jeg IKKE ramla!
Og at jeg gikk på mage, så lang jeg var, det var jo i hvert fall ikke meininga!
Skulle jeg ramle, så var det jo BAKOVER!
Det var i alle fall DET som virket mest normalt!
(Men så er jeg vel ikke helt normal, jeg.)
Men der nede på bakken kunne jeg jo ikke ligge....
Jeg kom meg opp på et vis - øm og fortumla - kom meg på do og fikk bikkja ut.
Det var litt vondt å puste, og jeg følte at hele brystkassen på en måte var flatklemt....
I dag, to dager etter, går det mye bedre.
Det er fortsatt litt vondt å puste, og jeg har vondt både framme i brystkassen og bak i ryggen.
Å hoste må jeg være forsiktig med, så det må planlegges godt.
Ja - og så har jeg fått meg to blå knær!
Men i morgen, da er nok alt mye, mye bedre igjen!
Men for et syn det må ha vært!
Æ meine vi e velsigna
med ei hærlighet så stor.
Vi har lyset og vi har fargan,
vi som bor her langt mot nord.
Om vinter'n e det nordlys,
som trollskapt -
kaldt som is.
Men likevel så varme det
på et merkverdig vis.
Om sommar'n e midnattsola
som en rubin -
flammende rød.
Ho speile sæ i blikkstille hav
og nekte plent å dø.
Æ meine vi e velsigna
med ei kraft og en indre driv
som kommer fra fargan og lyset
og blir inni oss heile vårt liv....
Det er lørdagskveld.
Jeg sitter i sofaen i mitt lille, grønne hus.
Nrk1 gjør alt de kan for å underholde meg, men vinden rusker såpass hardt i parabolen at TV-signalene faller ut ustanselig.
Nei - jeg irriterer meg ikke.
I dag er det faktisk 13 dager siden jeg sist hadde TV'n på.
Nei - jeg trener ikke på å ikke se på TV.
Og jeg har ikke gitt meg selv TV-nekt heller....
Men det har faktisk ikke vært tid til å se på TV.
Og ikke har jeg hatt trang til det heller.
Og radioen har jo stått på, så jeg har ikke savnet lyder heller....
Det har virkelig vært to uker spekkfulle av opplevelser.
Plutselig kjøpte min kjære og jeg oss et hus!
Vel - plutselig og plutselig, fru Blom.
Sitat:
(Uttrykket var opprinnelig «piller og piller, fru
Blom». Det stammer fra Alex Brinchmanns lystspill «Karusell» (1940). Aase Bye spilte fru Blom.
Uttrykket sto opprinnelig ikke i manuskriptet, men ble tilføyd av Per Aabel
under en av prøvene.)
http://ordoguttrykk.blogspot.no/2006/08/hvem-er-fru-blom.html
Vi hadde jo bestemt oss for at han skulle selge sitt hus, og jeg skulle selge mitt hus. Så skulle vi kjøpe oss et hus sammen.
Joda - joda -
Rekkefølgen ble kanskje litt annerledes enn vi hadde tenkt:
Nå eier vi TRE hus!!!
(Derav overskrifta "Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og arme")
Han har pakket, og kastet og ryddet og styrt, og har hatt visning på sitt hus.
Nå har jeg holdt på med det samme, og i går kom fotografen hit og tok masse bilder.
Jeg fikk jo en veldig bra takst på huset mitt, og har bare fått positive kommentarer på hvor koselig huset mitt ser ut.
"Hvorfor skal du flytte, du som har fått det så flott og koselig?"
Tja - det er noe med dette jordiske.....
For nesten 30 år siden flyttet jeg inn hos min kjære. Den gang varte det bare litt over et halvt år, men jeg husker godt den følelsen av å bo i en annens hjem.
Jeg kunne liksom ikke flytte på ting eller skape den stilen som jeg ville ha - ingenting av det som var i huset var mitt....
Og nå har vi prøvd at min kjære liksom skal flytte inn hos meg.
Jeg vet at det ikke er helt enkelt. Hverken for han eller for meg. Jeg er jo vant til å ha mine ting der de alltid har vært, og for han blir det kanskje litt som å snoke og rote når han prøver å organisere det slik han syns det burde være....
Nei - vi ville begge to ha noe sammen.
Starte helt på nytt, på en måte.
Der vi i lag kan skape noe felles - på likt grunnlag og med samme mål.
Jeg kikker meg rundt i huset mitt......
Et veldig koselig hus....
Jeg har alltid vært glad i dette huset, det liksom legger armene sine rundt meg og "passer på"....
Men nå er det noen andre som skal få lov til å oppleve dette lille, grønne huset i Småttet.
Får håpe de passer på huset, slik jeg har passet på det.
Og så håper jeg at huset vil passe på de nye eierne, slik som det har passet på meg......
 |
| The Master bedroom |
 |
| Kjøkkenet |
 |
| Stua |
 |
| Stua |
 |
| Kjøkkenet |
 |
| Rommet til min datter |
 |
| Gjesterom |
Da jeg fikk denne telefonen kl 13.30 i dag, da kom den store skjelven.
Og nå - nesten 8 timer senere - har det nesten ikke gått opp for meg enda.
Sånne budrunder pr telefon,
og søknad om finansieringsgaranti,
og diskusjoner pr telefon med den man skal kjøpe hus sammen med
- når alt dette kommer samtidig
- da skal man "holde tunga i den rette munnen"!
Og det gjorde vi!
Så nå har vi kjøpt oss hus sammen, min kjære og jeg.
Og i morgen har han visning på sitt hus på Fauske.
Og i morgen kommer megler hit til meg på Sommarøya.
Vi har ett hus hver som skal selges.....
Og det er SÅ spennende!
Vi er veldig heldige, vi to - som er så priviligerte å få oppleve sånn "rein og sann kjærleik", som det heter i sånne "søtsuppe-filmer".
Og det i godt voksen alder.
Å - det skal bli hærlig å forsette livet - i et hus som vi har kjøpt sammen....
Tralla-la-la-la.....
Her er huset vi har kjøpt!
(klikk og nyt bildene)
