Våren, våren....

Nå ser det ut som at våren har kommet til Sommarøya igjen.
Den kom i fjor også - og året før det igjen..
Og den kommer nok til neste år også!

Våren - - - 

Lukt av varm jord som kiler i nesen. 
Blomster ved husveggen som endelig kan begynne å strekke seg opp mot himmelen og Vårherre.

Tjelden som piper i fjæra.

Småfuglene som kvitrer og sier "Nå er vi her igjen!"

Trær som skyter knopper og lukter sterkt og friskt.

Grågåsa som går i store flokker og beiter på jorda.
Like under soveromsvinduet vårt.
Om natta.

Sørpe, gjørme og skitt som samler seg i hundepelsen og under potene og blir med inn i huset etter en luftetur.

Rusk og rask som har gjemt seg under snøen.

Skitne biler som man selvfølgelig skal gni den svarte jakka si mot.

.......

Og kaffekoppen.
På trappa.
I sola.

Jeg kjenner at det begynner å krible i hagehanskene mine.....

 

 

En pussig, men morsom opplevelse

Jeg skulle treffe ei venninne i går. Har ikke sett henne på nesten et år, så jeg gledet meg til å se henne igjen.

Dessverre fikk vi bare ei lita tid sammen, siden hun skulle ta flyet hjem om kvelden.

"Jeg kan komme og hente deg og kjøre deg til flyplassen, så tar vi en kopp kaffe der før flyet ditt går!"

Som sagt så gjort - hun sendte meg ei melding og lurte på om jeg kunne hente henne på Tomasjordnes.

"Inga problem!" svarte jeg, og satte kursen gjennom tunnellen over til fastlandsida.

Tenkte jeg skulle ringe henne og spørre hvor på Tomasjordnes, jeg har aldri vært der - og jeg visste ikke hvor hun oppholdt seg.
Men av en eller annen grunn så lot jeg det være.

Etter ei stund kom jeg fram, og kjørte et stykke nedover mellom alle blokkene.
Jeg stoppet litt opp, og sendte henne ei melding om at nå var jeg fremme.

"Jeg tror jeg skal kjøre fram til der hun er", tenkte jeg.
"Kanskje jeg kan føle på meg hvor jeg skal stoppe! Det hadde jo vært artig å se om jeg tok fullstendig feil, eller om jeg traff sånn noenlunde".

Jeg startet opp bilen igjen og kjørte sakte fremover.

"Her er det!", tenkte jeg og parkerte bilen.

Etter et par minutter ringte min venninne og spurte hvor jeg stod.  Jeg forklarte at jeg hadde kjørt til den siste blokka og stod der og venta.

"Jammen - det er jo her jeg er!", utbrøt hun. "Jeg kommer ned med en gang!"

Det var så godt å treffe henne igjen!
Vi pratet og pratet - og plutselig fikk vi høre over høyttaleren at utgangen hun skulle gå i var i ferd med å stenge....

"Forresten", sa hun, "Det huset dere ikke kjøpte i fjor, det fikk de ikke solgt fordi det er dere som skal ha det!"

Det ble et hurtig oppbrudd, men hun kom seg med flyet sitt.

         

En iskald vinterkveld

Noen ganger - 
mens livet bare ruller videre - 
så drypper det små, små øyeblikk ned i hjertet mitt.
Disse ørsmå øyeblikkene - 
livet er fullt av sånne øyeblikk - 
disse bitte-bittesmå brøkdelene i mitt liv er som pustepauser i hverdagen og balsam for sjela.

De var kanhende ganske små i det øyeblikket jeg opplevde de, men nå har de blitt store, varme, myke og deilige.
Mange ganger - 
når disse små dryppene treffer meg - 
så lander de litt sånn "hist og her". 
Noen ganger treffer de meg i hodet - 
da tenker jeg litt på det jeg opplevde den gang - 
og så forsvinner de igjen. 
Like fort og plutselig som de kom.
Andre ganger er det bare så vidt at jeg kan fornemme disse øyeblikkene -  
og jeg gir meg selv ikke tid til å stoppe opp og minnes.

Og noen ganger - 
som i dag - 
så treffer disse ørsmå, nesten umerkelige øyeblikkene midt i hjertet.


Jeg fikk plutselig opp bildet av meg selv, da jeg gikk tur alene, seint, seint ei vinternatt.
Jeg tror jeg var 17 år, og var "på julebesøk" hjemme hos mamma og pappa. Det føltes litt som å være på besøk, for jeg hadde flytta på hybel denne høsten, og mamma og pappa og søskenene mine hadde flyttet de også.
Her gikk jeg, alene seint ei natt.
Månen lyste opp den smale grusveien.
Jeg hadde gått et lite stykke, så det var ingen naboer å se. 
Ingen biler å høre.
Den eneste lyden var bølgene som slo forsiktig mot steinene i fjæra.
Det luktet tang og salt.
Og kulda beit lett i nesa.
Jeg skulle ikke gå så langt, men oppdaget etterhvert at jeg hadde kommet et godt stykke.
Ingen andre lys enn månen og stjernene.


Da så jeg det.
Et fantastisk stjerneskudd.
Stort og klart.
Jeg kunne følge det med øynene.

Plutselig kom jeg på noe jeg hadde lest i ei bok:
-Hvis du ser et stjerneskudd, og ønsker deg noe samtidig som du følger det med øynene, da må du ønske deg noe.
Og hvis du ikke forteller dette ønske ditt til noen, så vil det gå i oppfyllelse.

Denne profetien er nok sann.
Jeg har opplevd det.

Jeg ønsket meg et godt liv - - - 
Og det har jeg virkelig fått!!      

Jeg hadde en fantastisk nabo, kollega og venn som dessverre gikk bort så alt for tidlig.
Han lærte meg noe som har vært veldig viktig for meg i ettertid - og jeg er han evig takknemlig for denne innsikten han ga meg....

Han fortalte meg at han med jevne mellomrom brukte å "stoppe tiden".
Uavhengig av hvor han var eller hva han gjorde, så kunne han stoppe opp, kjenne på følelsen av å være akkurat der og da. Kjenne etter hvordan det lukter, høre på lydene, føle på følelsen inni seg selv.
Så kunne han ta frem disse øyeblikkene når han trengte det. Han kunne gå tilbake og kjenne på hvordan han hadde det akkurat da. Hvilken følelse det ga ham - og han fikk en liten pustepause i en ellers så hektisk hverdag.

"Oddny, det er viktig å stoppe opp innimellom - og virkelig kjenne på det å leve!"

Jeg gjør det ofte, jeg. 
Stopper tiden. 
Fanger øyeblikket.  
Har vel egentlig alltid gjort det, 
men har ikke vært klar over det.

For meg er dette akkurat som å fotografere....
Ikke med fotoapparat.

Jeg fotograferer med sjela mi....

Et øyeblikk med oldemorlykke...

 
       

Asterix

Det føles nesten ut som at jeg har hjelmen til Asterix på hodet for tiden. 
Den hjelmen med vinger på, den som får Asterix til å lette fra bakken når han får i seg en sup med styrkedråper....

I februar ble jeg valgt til styreleder i voksenkorpset som jeg spiller i, og det er slettes ikke noen "latmannsjobb"!

Og nå er vi midt inni innspurten til et dansearrangement på hotellet her på Sommarøya.
DanseGøy på Sommarøy.

Det er så spennende! Dette har vi ikke gjort før - så vi har noen søte, små sommerfugler i magene.

Men vi er godt forberedt, og vi har øvd mye.
Faktisk så har vi blitt kjempeflinke!

Vi har hatt helgeøving, og så har vi laget plakater og postkasselapper som skal deles ut nå i helga.  Vi har hatt "fotoshoot", og neste fredag blir det vel en tur i radioens Morrasending på NrkP1.

Og liksom det ikke skulle være nok, så har jeg begynt å lage smykker, armbånd og ringer!!!
Og da måtte jeg selvfølgelig lage meg ei hjemmeside!

Du store alpakka.... hvordan skal jeg få tid til alt dette?
Og jeg som hadde laget meg en sånn fin arbeidsavtale for rydding av kjelleren.....

Rystraumen Blæseensemble

Et lite utvalg smykker

http://www.smykkedama.com/ 

Nei, skal man klage?

Det kan være spennende å bo med den frodige naturen som nærmeste nabo. Og her oppe i nord har vi også veldig mye av denne nydelige naturen. 
Og den ligger rett utenfor husdøra vår!

Når denne nydelige, frodige og ville naturen blir fyllt av et dypt teppe med snø - 
snø som laver ned i uvanlige masser - 
og når det i tillegg blåser - 
ja, da legger dette hvite teppet seg på lur.

Der ligger det og ser så rent og pent ut. Helt til det plutselig bestemmer seg for å slippe taket og rase nedover våre steile, stolte fjell.
Det er uante krefter som settes i sving.
Farlige krefter.
Særlig hvis vi små mennesker (med eller uten ski) kommer i veien for snømassene.

Ei lita bygd på Senja har nettopp fått merke det. De mistet nettopp tre unge menn....

Sommarøya (morsomt navn om vinteren) som jeg bor på har heldigvis TO veier som går til byen og "sivilisasjonen".
Den ene veien er åpen og kjørbar.
Den andre er stengt av flere, store ras som har gått over veien.
Heldigvis gikk ingen menneskeliv denne gang, men to biler ble begravd.
Uka før gikk det et mindre ras som krevde menneskeliv samme sted.

I dag gikk det enda ett skred. Da ble vi fri for strøm og telefon.
Men vi har flinke folk i sving, og de har fått koblet til ei nødløsning, så nå har vi både nett og kaffe.

Jeg er litt spent på hvordan veiene skal bli når alt dette skal tine....

Pappa sin gamle Golf.....