NÅ ER DETTE ÅRET SLUTT!

Slutt?
Er det slutt?
Allerede?

Neida - 
Det er NÅ det begynner!

I mange, mange år -så lenge jeg kan huske - har jeg ikke likt nyttårsaften.
Av en eller annen merkelig grunn, som jeg ikke aner hva er, så har jeg alltid blitt nedstemt og trist denne siste dagen i året.
Jeg har aldri hatt negative eller traumatiske opplevelser, det har aldri vært fest og fyll, og jeg vaks opp med foreldre som gjorde alt de kunne for å fremheve denne dagen som flott og positiv.

Men likevel - 
Hver gang denne siste dagen i året lyste mot meg på kalenderen, så kom også min nestemte følelse ....
Hva var det egentlig å feire?
At et helt år var "oppbrukt"?
At verden ikke har blitt det grann bedre de siste 365 dagene?
At enda et blad av livskalenderen er revet av?
At alt er som det alltid har vært, og kommer alltid til å være det?

Det er jo egentlig forferdelig negative tanker!
Og det verste er vel at jeg tror jeg har påvirket min yngste datter med min melankoli og nedstemthet....
"- Feire nyttårsaften?"
"- Hva er det egentlig å feire?"
Huff - det er akkurat som om jeg hører mine egne tanker......
- Unnskyld -

- - - - o - - - - o - - - - o - - - - o - - - - o - - - - o - - - - o - - - -

I år kjenner jeg at jeg faktisk gleder meg.
Litt...
Eller, egentlig gleder jeg meg mye mer enn jeg trodde jeg skulle gjøre....
Jeg gleder meg faktisk veldig mye!!!
Jeg vil danse inn i det nye året sammen med min kjære. 
Og jeg gleder meg for hver dag vi kan våkne sammen.....

Jeg lurer litt på om ikke jeg har hatt feil fokus i mange, mange år? For hvis jeg tenker litt som Alf Prøysen i visa "Du skal få en dag i morra", så vil jo fokuset bli et helt annet!
Det ligger jo et helt, nytt og ubrukt år foran oss!
Med mange muligheter åpne!
Og mulighetene er mange, det er bare å rette opp ryggen, puste dypt inn, åpne øynene og SE!

Det som har vært - det har vært.
Det kan vi ikke gjøre noe med.
Men dagen i morgen kan vi være med å fargelegge.
Det gjelder bare å bruke de riktige fargene....

Med et sitat fra mamma sin vegg vil jeg ønske alle sammen alt godt for det nye året.

"Hver dag er en gave, en skinnende mulighet!"

Godt nytt år!

"En skulle vøri fire år i romjul....."

Plutselig var jula over, og vi er midt imellom to høytider.
Tida er inne for å slappe av og kose seg med gaver, mat og familie.
Det er det dessverre ikke alle som kan....

Her i huset har vi hatt både barn og barnebarn i jula. 
En liten baby har fått feire si første jul, men for han ble det visst mest mas...
Gabriel på snart fire derimot - han har hatt ei komplett Kaptein Sabeltann-jul. Det er deilig å se gleden i øynene på barn som åpner julegaver de virkelig har ønsket seg!

Jeg tror også at jula var fin for de voksne barna. Noen flotte gaver, noen gaver de ønsket seg, og noen gaver som ikke helt passet - men sånn er det jo...
Vi "gamlingan" sitter igjen med følelsen av at vi har vært flinke og at vi er rike som har hverandre.

Nå har vi besøk av nok et barnebarn. 
Det er koselig med besøk. 

Romjul.....

Da jeg var lita var romjula ei herlig tid. Det var en lettelse når romjula kom, for første juledag fikk vi ikke lov til å gå ut.  Det fikk vi ikke første påskedag heller, men det er ei anna historie.
Første juledag hellig. 
Den var så hellig, at vi ikke fikk lov til å strikke, bruke saks eller kniv. 
Og det kunne jo selvfølgelig skape problemer når vi tegnet og ikke hadde blyantspisser. Blyantene ble i de dager kvesset med kniv.....
Og å være ute var et ikke snakk om. 
Første juledag var stivpynta klær og innelek med julegavene.
Stivpynta - - - -
Jeg husker den mest STIVpynta kjolen jeg noensinne har hatt.....
Grøss og gru!

Mamma hadde virkelig strevd hardt og fått tak i et nydelig rosa kjolestoff med innvevde sølvtråder i. Sølvknapper hadde hun også kjøpt. Og av dette fantastiske kjolestoffet sydde hun noen vanvittig vakre kjoler til meg og mine to søstre.
(Min bror var så heldig at han fikk hjemmestrikket slipover og slips.)

Å - sånn som vi gikk og trippet rundt mamma og symaskinen! Vi greide nesten ikke vente med å få de på.
Men akk - som den kjolen stakk!

Det var et mareritt å ha på seg dette fantastiske plagget! 
Opplevelsen var både positiv og negativ. 
Den var jo så rosa og vakker!
Og med sølvtråder i!
Og sølvknapper!
Vi var så vakre sammen, med hvite eller rosa sløyfer i håret.....
Men det var en lettelse når kvelden kom og vi kunne kle av oss denne vakre men stikkende habbiten.

Romjula var varme i ovnen med en tjæreboks oppå. 
Romjula var alltid svinekald på innlandet, der jeg vaks opp.
Det var ikke uvanlig at det var mellom 20 og 30 kuldegrader.
Og da var det viktig å holde baseluskene borte. Derfor ble en tjæreboks satt på vedovnen. For tjærelukta ville holde lufta bakteriefri.
Og jeg tror nok det hjalp, for jeg kan ikke huske at vi var syke i romjula.

Romjula var litt høytidelig, syntes jeg. 
Vi hadde enda rester igjen av nøtter og frukt. 
Julegavene var nye og juletreet sto i stua og lukta gran. 
Barnålene stakk gjennom nystrikka ull-lester som vi hadde fått i julegave av mormor, og vi gikk og venta på at julenissen skulle komme.

Julenissen hadde det så travelt, og av en eller annen merkelig grunn så var alltid vårt hjem det siste på besøkslisten...... 
Men han kom!
Og det var jo det viktigste av alt.

"En skulle vøri fire år i romjul....."

"Den første jul i et fremmed land...."

Jeg føler det litt sånn som i denne julesangen -
bortsett fra at det ikke er i et fremmed land, men i et nytt hjem.....

Det er litt merkelig.
Eller kanskje ikke merkelig, men underfundig.
Eller - 
nei, det rette ordet er kanskje andektig?

Det er uansett vår første jul i vårt nye hjem.
Og det er vår første jul sammen som samboere.
Nå skal nye tradisjoner lages samtidig som vi skal ta vare på våre "gamle tradisjoner" også.

Dette har skapt litt "hodebry" for meg.....

Min samboers vaner, skikker og julepynt skal kombineres med mine - 
- eller er det omvendt?

Jeg har enormt mye julepynt og duker.
Min kjære har fantastiske mengder med duker og julepynt.
Og nå har vi et hjem uten så mange muligheter til å stable opp nisser og engler på benker og skap og bord.
Jeg oppdaget også at de fleste dukene våre faktisk er ganske så "gammeldagse" eller har en eller annen slags flekk...

Jeg har nå "danset rundt" med julepynt i et par uker, tror jeg.
(og jeg tror ikke jeg overdriver)

Men det har vært koselig også.
Passer denne her?
Joda - det var jo pent!
Eller, kanskje det blir bedre hvis den står her, sammen med disse?
Ja - det ble nydelig!
Hmmm - men da må disse ha en annen plass, for de passer ikke inn sammen med disse.....

"Frem og tilbake er like langt", heter det.
Jeg tror heller vi sier:
"Frem og tilbake er dobbelt så langt"!

I dag er det Bittelillejulaften.
Da jeg var barn tellet vi ned til selveste jule kvelden, og vi startet tidlig.
Jeg vet ikke hvor mange "Bitte-" vi hadde foran ordet lillejulaften, men det kunne bli ei lang remse.

Å - jeg husker spenninga etter hvert som luktene bredde seg i huset.
Mamma vasket, bakte og kokte, så det luktet smult, nellik, kanel og mange andre lukter godt blandet med lukten av sterk grønnsåpe.
Og jo mer det luktet grønnsåpe, jo reinere var det...
Sånn var det med den saken!

Det sies at minnet om lukt er det man aldri glemmer.
Kan godt hende at det er slik....
Jeg husker iallefall veldig godt hvordan det luktet mot jul.
Og den lukta jeg har sterkest i minnet er lukta av røde epler!

Vi hadde ikke så mange pengene å rutte med, og frukt var en sjeldenhet å få.
Men til jul kjøpte alltid mamma og pappa alltid en kasse med appelsiner, en kasse med mandariner (med stein inni) og en stor kasse med røde epler.
Disse kassene sto i entrèen, bak døra til stua.
Jeg pleide å sette meg bak døra og bare lukte....
Snuse inn og drømme meg litt vekk.
Og det lukta så sterkt - og reint - og fredfullt....

På radioen sang Rolf Just Nilsen "Det var julekveld i skogen, langt fra byens ståk og larm"....
Og da han kom til verset med "det var eldste sønn i huset og familiens sorte får" - da kom alltid tårene.
For jeg var eldste datter i huset, og mange ganger følte jeg meg som det sorte fåret.....

Men julaften, om morgenen, mens det enda var mørkt ute og det var isekaldt på loftet og i loftstrappa - 
(jeg tror vi vekket hverandre denne morgenen)
- når vi kom gående stille ned trappa, i samlet flokk, med forventning i øynene og varme om hjertene, og døra til stua var lukket - - - - 

Når vi endelig fikk se juletreet stå ferdig pynta -

DA VAR DET ENDELIG JUL!

Riktig god jul, alle sammen!

 
 

Gratulerer med farsdagen.

Hei, pappa.
Ville bare hilse til deg på farsdagen din.
Det er litt rart å ikke kunne ringe til deg og si disse ordene.
Jeg vet du satte pris på at vi husket deg - særlig på farsdagen.
Bursdagen likte du ikke noe særlig.
"Hvorfor feire at man blir ett år eldre?" pleide du å si.
"Jammen pappa, du kan jo feire at du har klart ett år til!", brukte jeg å svare deg.

Pappa, jeg skulle gjerne vært og tent et lys til deg.
Og en liten blomster hadde også gjort seg.
Du var faktisk veldig glad i blomster.

Jeg husker godt hagen i mitt barndomshjem.
En hage du satt og planla på papir ved kjøkkenbordet.
Sirlig tegnet med blå penn på et linjert ark fra "Flaggpost",
- ei ganske vanlig skriveblokk i et hvert hjem da jeg var barn.
Forsida på skriveblokka var hvit med bildet av et digert norgesflagg i frisk bris......

Jeg minnes godt skissene til drømmehagen din....
Midt i hagen var en diger sirkel.
Sentrum.
Og ut fra sentrum gikk rabatter i et klart geometrisk mønster.
Etter å ha "Googla" litt, så tror jeg det var en slags Rennesanse-hage du hadde planer om å få til.
- system - system - system -
(lurer litt på hvor jeg har sansen for system fra?)

Både du og mamma jobba mye med hagen.
Plantet, sådde, priklet og lukte ugress.
Dere kjørte på sand og jord, spadde og svetta.
Sammen.
Jeg tror dere hadde det fint når dere jobbet sammen.

Hagen ble fin, den. Friske farger, ei trapp opp til et platå - flere rabatter med blomster. Jeg husker spesielt ringblomstene og blomkarsen. Ja, nellikene og erteblomstene også.
Og så husker jeg så veldig godt den store samlinga med Forglem-meg-ei.
Du fortalte oss tidlig at du syntes Forglem-meg-ei var den fineste blomsten av alle. Og du sa at du ville ha Forglem-meg-ei på grava di.

Jeg syntes det var så fælt når du sa sånt.
Jeg ville ikke (og turte ikke) tenke på at du skulle dø en gang.

Jeg må innrømme at jeg har litt dårlig samvittighet -
Jeg har ikke planta Forglem-meg-ei på grava di.
(Men det vet du jo.)

Jeg har ikke vært på grava di på lenge.
Veldig, veldig lenge.....
Og jeg har ALDRI vært der alene......

Jeg tror jeg har klar en farsdagsgave til deg nå, pappa!
Du skal få Forglem-meg-ei på grava di når sommeren kommer.

Gratulerer med dagen, pappa......
Vi snakkes!

KAFFE med gouda

Jeg sitter her med min morgenkaffe og kjenner at kroppen sakte men sikkert begynner å våkne.
Jeg selv har vært våken i over en time allerede, men kroppen er det verre med.
Den trenger mye lengre tid.
Merkelig, sånn var det ikke før.....
Da jeg var ung (før jeg fylte 50) trengte dette legemet ikke lange tida på å komme seg i vigør....
Jeg sto opp, kledde på meg, gjorde mitt morgentoalett og satte meg i bilen og kjørte på jobb.
Kaffen fikk jeg da jeg var fremme på skolen jeg jobbet på.
Jeg brukte mellom 5 og 10 minutter på å starte dagen!
Det er jo nesten sykt.....

Nå - - -
Nå trenger jeg god tid.
Og jeg kjenner faktisk at jeg liker det!
Liker å ha god tid - ikke at kroppen er så treg.

Kaffe, ja.
Det første jeg gjør etter å ha vært på do er å sette på kaffetrakteren!
Ja, nå har jeg kaffetrakter!
Det hadde jeg ikke før jeg flyttet sammen med min kjære.
Om det er positivt eller negativt vet jeg ikke. Og den diskusjonen orker jeg ikke ta nå.
Det er så mange "kloke" folk som har mer enn nok formeninger om det.
Og jeg skal la dem få ha de uten å krangle med dem.....

Jeg husker godt min første kopp kaffe.
Jeg hadde fylt 14 år, og kjente at jeg faktisk nesten begynte å bli litt "voksen".
Det var litt rart å spørre mamma om jeg kunne få en kopp kaffe.
Husker den rare sitringa i magen lenge før jeg turte å spørre. Det var liksom å ta et stort skritt framover mot voksenheten.....
Litt skummelt.
Litt spennende.

Joda, jeg fikk kaffe.
Selvfølgelig.
Mamma hadde jo vært ung en gang hun også, så hun visste nok hvordan jeg hadde det.
(Mamma var jo ung enda da jeg var 14 - hun var jo bare 32!)

Hun kom med en liten kaffekopp til meg og fylte den halvt opp med kaffe.
Gurimalla, så keitete jeg følte meg!
Jeg balanserte koppen så godt jeg kunne og tok en slurk.
VARMT!!!
Og ikke godt i det hele tatt!

Jeg ble litt skuffet.
Var det DETTE som de voksne satt og slurpet i seg hver morgen?
Var det denne varme, beske drikken de koset seg med om ettermiddagen?
Var det dette sørpevannet de drakk på om kvelden når de skulle slappe av etter at vi barna hadde lagt oss?

Skuffelsen var vel lett for mamma å se.....
-Om jeg kanskje ville ha litt melk og sukker i kaffen?

Jeg fikk både sukker og melk oppi den halvfulle koppen med kaffe.
Kanskje det var derfor hun hadde fylt koppen min halv? For at det skulle være plass til noe mer i koppen?

Jeg prøvde meg fram med å drikke på dette mørke skvipet, og etter hvert ble jeg flinkere.
Pappa så at jeg strevde, så han fortalte om min farmor som brukte å ha gouda i kaffen.
Det måtte jeg selvfølgelig prøve.

Og det var faktisk kjempegodt!
Jeg skar et par skiver hvitost og hadde i kaffen, og når den var seig og bløt kunne jeg spise den med teskje - og drikke kaffen samtidig!

Det hender faktisk at jeg tar et par skiver gouda-ost oppi kaffen den dag i dag.
Det gir en sånn mild og litt salt-søtaktig smak til kaffen.
Nydelig!

Prøv det!
MED GOUDA!

Til min kjære

Kjære samboer, kjæreste, bestevenn, kranglefant, oppmuntrer, støttespiller, samarbeidspartner, artig-kar, og alt som jeg ikke har nevnt.....

Det er ikke alltid like lett å sette ord på alle følelsene som jeg har for deg. Jeg prøver så godt jeg kan, både med ord og med handlinger. Noen ganger synes jeg at jeg greier det bra, andre ganger skulle jeg gjerne gjort det bedre.
Men sånn er visst livet....

Jeg tar meg ofte i å se på deg når du sover og jeg har våknet for "ørtende gang" fordi jeg er så varm eller fordi jeg må på do.
(overgangsalder er ikke å trakte etter)
Jeg prøver å være så stille og forsiktig som jeg kan, sånn at du ikke skal våkne - men det er ikke alltid jeg greier å la være å forstyrre søvnen din...
(unnskyld)

I natt, etter at jeg hadde vært oppe i halvannen time, da sov du så godt da jeg kom og la meg igjen.
Det var så trygt å høre pusten din, og så deilig å kjenne varmen fra kroppen din.
Det tok ikke lang tid før jeg sovnet - med et smil i hjertet mitt....




DU

Rolig og jevnt går pusten din
og kiler meg lett i øret
Den er som en bortkommen sommervind
som ikke vet hva den skal gjøre
Den pusker så stille, hvisker et ord
gir næring til kropp og sinn
Jeg elsker deg over alt på jord
og jeg stryker forsiktig ditt kinn

Søvnen har kommet så stille og kjær
Din kropp er så varm og god
Den er som et fjellvann som ligger der
og fyller opp sjelen med ro
Varmen ifra deg, leken og søt
fyller rommet med harmoni
som rørt av en vinge, forsiktig og bløt
helt til natta glir stille forbi

Noen ganger er det helt ålreit

Noen ganger......

Noen ganger burde man ikke skrive blogg.....

Denne gangen er en sånn gang.....

Likevel oppdager jeg at jeg faktisk sitter og skriver-
-nesten uten å stoppe-

Og så tar jeg meg i å tenke:
"Egentlig burde du ikke sitte og skrive blogg akkurat nå!"
"Egentlig burde du ligge og sove, klokka er jo bare litt over seks en søndags morgen!"
"Og egentlig har du jo ingenting vettig å skrive heller!"

Så kommer den til meg, teksten til Odd Børretzen, om at noen ganger er det helt ålreit.

Det er fantastisk hvordan han greier å se på alt det negative og så si at noen ganger er det faktisk helt ålreilt......

Ute er det grått og trist.
Det har regna nesten uten opphold i snart to uker.
Det er vått og klamt - og hustrig.
Jeg er sulten nesten hele tiden -
og jeg er mett hele tiden....
Jeg har vondt i fibromyalgien min og lett migrene på 4. dag.
Jeg er nærtagende og blir fort lei meg.
Jeg føler meg sliten og gammel og giddalaus.

Men - - - noen ganger er det faktisk helt ålreit!
(in the morning)

Så klart, at jeg skal føle alt dette!
Så klart, at jeg skal sette disse svarte, små bokstavene frem sånn at jeg lettere kan se dette fra en annen vinkel!
Så klart!

Og det er helt ålreit in the morning!

For hvis jeg snur hodet litt mer, så ser jeg ei lita lysning oppå den grå himmelen.
Og sola gjør så godt den kan for å sende noen svake høststråler ned til oss dødelige.
Vinden har enda ikke stått opp, og det sitter tre nattsvermere på vindusruta og koser seg i lyset fra vindusampelen.
Det regner ikke heller!!!
Og trost og stær har samlet seg i små flokker for å spise seg opp før de reiser til syden.

Åh!
Der dukket det plutselig opp et lyst hull til!

Og plutselig har jeg skrevet ganske mye om ingenting.
Og jeg kjenner at jeg egentlig er riktig så fornøyd med akkurat det.
Og så tenker jeg at noen ganger er det helt ålreit å klage litt.
Noen ganger er det helt ålreit!
(in the morning)

"God morgen, Verden!"

Jeg liker ikke høsten, jeg.....

Det er helt sant - jeg liker ikke høsten.
Jeg har prøvd.
Virkelig prøvd.
Hardt.
Mange ganger....

-Det er så mange fine farger,
-Det lukter så friskt og godt,
-Det er så mye bær og sopp i marka,
-Fisken biter godt,
-Det er så koselig å sitte inne når det regner,
-Det er så vakkert med stearinlys og rødvin,
-Man kan kose seg sammen og spille et spill,
-Tenne i ovnen og varme seg,
-Lese ei god bok under et pledd....

I virkeligheten er det annerledes:
Løvet gulner og faller av trærne, som blir stående nakne og skriker mot himmelen.
Den grå, regntunge himmelen gjør hva den kan for å sende bøttevis med vått og kaldt regn ned i hodene og nakkene på folk før den legger seg som et tungt lokk over verden.
Det begynner å bli kaldt, klamt og ekkelt.
Og vi, disse enkle sjelene som vandrer rundt på denne merkelige planeten, vi finner fram det ene klesplagget etter det andre, som forhåpentligvis skal klare å holde oss varme og tørre.
Arbeidslysta forsvinner gradvis.
Jeg kjenner at jeg virkelig SLITER for å holde humøret oppe.
Alt er tungt og k-j-e-d-e-l-i-g.....

Neida, det er ikke høstdepresjon som er i ferd med å innhente meg.
Jeg liker bare ikke høsten!
Så enkelt er det!

Jeg har ALDRI likt høsten.
Ikke engang da jeg var barn.
Det var akkurat som om Gud og englene satt og gråt over all elendigheta her nede på jorda.
Og så sendte de høsten til oss mennesker sånn at vi skulle få angre og "betale" for all galskapen.....

Men høsten kan være fin.
Jeg vet jo det.....

Det gjelder bare å lære seg å se det store i det små....

50 år?

Er alt klart nå?
Har vi kjøpt inn alt vi trenger?
Skal vi se.....
Har vi ordnet med overnatting til de som trenger det?
Hvordan er det med sjåfør?
Pyntinga av bordene?
Blir det nok mat?
Nok kaker?
La meg tenke......
Organiseringa?
Fra middag til kaffe og kaker.....
Ja, og så dansen etterpå!
Hmmmm - - - -

Tusen tanker svirrer rundt i hodet mitt.
Påvirker det nattesøvnen?
JA!
Stressmage?
JA!
Psoriasisutbrudd?
JA!
Stive skuldre og nakke?
JA!
Hovne bein?
JA!
Godt humør?
JA!
Hverdagslykke?
JA!
Men er jeg tilfreds?
JAAAA!!!!

Jeg hadde vel aldri kunne forestille meg at jeg en gang skulle være med å ordne til et sånt stort selskap.....
Hadde det ikke vært for at min kjære hele tiden har insistert på at vi skulle feire min 50-årsdag - "på skikkelig vis" - så hadde jeg nok latt denne begivenheten gli stille forbi uten noe slags styr -
- (hvis man kan kalle det en begivenhet å bli "gammel").

På en måte synes jeg det er litt dumt å lage så mye oppstyr, og jeg liker slett ikke å være i sentrum.
Men på en annen måte så gleder jeg meg;
Familiene våre kommer jo!
Og mange av våre venner kommer også.
Og våre nye og gode naboer.

Skal vi se.....
La meg tenke.....
Lurer på om.....

Og midt oppi alt dette styret, så svirrer tankene mine rundt min kjæres store dag som er i februar.....
Håper jeg greier å få til det jeg har tenkt.
For uten han hadde dette aldri blitt noe av.


Dårlig nattesøvn?
Stressmage?
Psoriasisutbrudd?
Stive skuldre og nakke?
Hovne bein?

"Pytt-pytt" - som min kjære pappa pleide si.

Jeg gleder meg jo!!!!

 

Snille, Søte Sneller Som Snorker?

Sitter her tidlig, tidlig en fredagsmorgen med dårlig samvittighet.
Innerst inne lurer jeg på om jeg kan ha dårlig samvittighet med god samvittighet eller ikke....
Det har seg nemlig slik at jeg våknet kl 05.30 og senga var tom.
(Egentlig var den jo ikke tom - JEG lå jo oppi den!)
Det var BARE megselv og kroppen min som lå oppi senga vår.
Min kjære var borte.....
Hadde han stått opp?

Jeg tuslet inn i stua - og der satt/lå han i godstolen sin og sov.....

Jeg listet meg forsiktig rundt, prøvde så godt jeg kunne å unngå knirkinga i gulvet, mens mange rare spørsmål svirret rundt i hodet mitt;
-hvorfor sitter han der?
-har han sittet der lenge?
-fikk han ikke sove?
-hadde han vondt i ryggen?
-var det for varmt på soverommet?
-tok jeg for stor plass i senga?
(senga vår er bare 110 bred og 186 lang - i smaleste laget)

Etter en knapp time tørnet han ut - vi møttes da på do - og da fikk jeg forklaringa......

Egentlig likte jeg ikke helt begrunnelsen hans for hvorfor han satt i stolen i stua og sov.
Enda mindre syntes jeg om at han hadde sittet der fra klokka var litt over 02.00 om natta.
Og minst av alt likte jeg å høre at jeg hadde snorket så høyt og lenge at både han og hunden hadde måttet rømme soverommet.....
Det hadde visst ikke hjulpet med å dytte i meg heller...

Snorket?
Jeg?

Søte, snille Snorkfrøken?

Og nå sitter jeg her med dårlig samvittighet.
Kjæresten fikk gå og legge seg på soverommet - alene.
Håper han i hvert fall får seg LITT søvn, da.
Hunden ligger i senga si i stua og snorker.....

Og jeg skal begynne på kaffekopp nr fire - - - -

GOD MORGEN!  eller....?

"Livets minnebok"

Det er vel på tide å ta ei lita statusoppdatering nå - tror jeg....
Det blir jo bare lenger og lenger imellom hver gang jeg skriver på bloggen min!
Hvorfor det, tro?
I begynnelsen skrev jeg innlegg hver dag.
Og jeg hadde jo bare SÅ mye å fortelle eller dele med andre!

Jeg har ikke mindre å fortelle nå - det er ikke det.
Men behovet mitt for å dele med andre er ikke like stort nå som da.
Det har nok en helt enkel forklaring:

Mitt liv er helt snudd "opp/ned" siden den gang.....
Og mine tanker og opplevelser kan jeg nå få dele med den som jeg er så heldig å få dele hverdagen min med.

Og hverdagene mine er gull verdt for meg.

Bare ta en sånn helt vanlig dag som i går, som plutselig ble en dag fullspekket med gode opplevelser.
En "helt vanlig tirsdag" - rett inn i "livets minnebok", pynta med fargerike border og tegninger....

Henta barnebarnet og en tantegutt utpå dagen. Det ble selvfølgelig is på begge to - det var jo SÅ varmt at de nesten smeltet!
Og da vi kom hjem hadde min kjære fylt vann i stampen til guttene.
Det ble avkjøling og leking i vannet ei stund til sulten nesten tok knekken på dem....
Da måtte de få komme inn og se på tv mens jeg laget middagen ferdig.
Langpannekake med blåbærsyltetøy - en virkelig favoritt.

Utpå kvelden spurte min samboer om vi skulle dra og danse swing. Så da guttene var vel plassert i sine hjem, så fikk vi svingt oss litt under åpen himmel.
Bryggedans!
Det har jeg aldri vært med på før!

På vei hjem foreslo min kjære at vi skulle stoppe på butikken og kjøpe noe godt til kvelds.
Og det er jo så koselig å lage mat sammen med den man er glad i!
Det har jeg heller ikke gjort før!
Og med et glass rødvin til maten - - - -

Tenk, å ha det sånn!

Og dette er ikke første gang at "en helt vanlig tirsdag" blir mer enn akkurat det.....

Men sånn er det vel - i livet - og ellers også;
når man har noen man er glad i, så vil man gjerne gjøre noe godt for dem.
Og når det ikke bare er den ene som gjør noe godt for den andre, men at begge to bidrar - ja, da kan selv den gråeste mandagen bli ei lys og fargerik side i minneboka.....

Guttebesøk

LIVSTIDSTANTER

Noen mennesker er spesielle. De er født inn i roller, og der blir de.
Resten av livet sitt.

For eksempel tanter.

Pappa hadde ei tante.....
Tante Johanna.
Johanna Serine Øvre (Hansdatter) (1897 - 1981)
http://www.geni.com/people/Johanna-%C3%98vre/6000000014157449242

Det var hans tante, og det var tanta til mine tanter og onkler.
Ho var det vi kaller vår "gammeltante".

Jeg husker henne så vidt. Ei gammel, lita og tynn dame med runde, små øyne.
Og mange rynker i ansiktet sitt.
Jeg husker også armene hennes.
Som barn syntes jeg de var så lange. Og tynne.
Jeg kan ikke helt minnes stemmen hennes, men har en anelse av at den liksom "knirket" litt....
Og så vet jeg at hun var snill.
Et såkalt "varmt" menneske med mye omsorg.
Tante Johanna - hun var alles Tante Johanna.
Tante Johanna var gift med Daniel. Likevel het han bare Daniel. Merkelig - kan ikke huske "onkel" Daniel....
Jeg husker at vi besøkte dem en gang da jeg var barn.
De bodde i et bittelite hus. Jeg har en fornemmelse om at det var to rom og en hems. Hovedrommet var kjøkkenet, og så var det et lite kammers. Ei slags stue - tror det var bak et forheng, vi fikk ikke gå inn dit, men jeg tror det sto ei seng der inne.....
Tante Johanna og Daniel fikk ingen barn....

Generasjonen etter Tante Johanna hadde også ei sånn "livstidstante".
Tante Olaug.

Tante Olaug var pappa si søster, altså vår tante.
Ordentlig tante.
Olaug Johanna Bertheussen (Eilertsen) (1913-2007)
http://www.geni.com/people/Olaug-Bertheussen/6000000015499611765?through=6000000005241600198

Tante Olaug var full av fanterier. Det florerer av historier om henne. Ting hun har sagt eller gjort.
Men de kan jeg ikke komme inn på nå.....

Tante Olaug var også et sånt "varmt" menneske. Jeg husker godt hennes sterke og gode klemmer. Hun luktet så godt, det liksom "oste" tante av henne.
Og så hørte hun alltid hva vi barna sa. Og hun spurte og grov om alt mulig. Og hun virket oppriktig interessert og forbauset over det vi hadde å si.
Tante Olaug og onkel Ansgar bygde på toppen av Tromsøya. Det var et stort hus i den tida. Og det var et hus som rommet mye og mange.
I kjelleren hadde de ei leilighet. I den bodde foreldrene til onkel Ansgar da de ble gamle.
På loftet hadde de ei anna leilighet. Der bodde tante Olaug sine foreldre, mine besteforeldre, da de ble gamle.

Det var også rom for de som av en eller annen grunn plutselig trengte tak over hodet.....

Tante Olaug var virkelig ei tante.
Og det ble hun for mine barn også.....
Tante Olaug og onkel Ansgar fikk heller ingen barn, men de lånte seg ofte noen som de kunne "få lov til å ta seg av" med jevne mellomrom.

Nå har jeg fortalt om to tanter i to forskjellige generasjoner.
Og på grunn av aldersforskjellen mellom min mamma og pappa var så stor (20 år), så skal jeg nå fortelle om ei anna tante, men da en generasjon yngre enn tante Olaug.

Min mamma har ei søster som er 9 år eldre enn meg.

Plutselig ble jeg veldig i tvil om jeg kan skrive om denne tanta mi her.....  Hun lever jo i beste velgående og er en veldig god venn som jeg setter umåtelig stor pris på.
Og jeg vil jo på ingen måte skrive noe om henne og publisere det uten å spørre henne om lov.....
Uansett - - - -

Hun er mi tante, og er også tante til mine barn og mitt barnebarn.....

Og så er det ei av mine søstre.
(Nå har jeg beveget meg enda en generasjon nedover.)
Hun er yngre enn meg og tante til mine barn og mitt barnebarn.

Og nå kan jeg liksom ikke skrive om henne heller.....

Livstidstante.....

Jeg synes egentlig det var et fint ord, jeg.....





Tante Johanna

La de små barna komme til meg.....

Hmmm - kanskje ikke helt riktig å blande inn noe Bibelen sier at Jesus har sagt, men akkurat denne setninga traff meg rett i bakhodet i det øyeblikket jeg gikk over dørstokken til toalettet etter at vi hadde kjørt fort-fort (bare LITT for fort) til butikken for å rekke å levere inn kupongene før klokka var seks....
(Pust-pes)
(Lang og informativ setning)
(Men egentlig helt unyttig informasjon)

Uansett -
"La de små barna komme til meg!"

Jeg har hatt en kjempeflott dag på jobb i dag!
Var så heldig at jeg fikk ansvaret for vårens førskoledager pga ei sykemelding på jobb.
Det er år og dag siden sist jeg hadde førskolebarn, og jeg har vel kastet alle papirer fra den gang. Mange gode idèer og oppgaver jeg muligens kunne ha brukt.

Så derfor satte jeg meg ned hjemme for å lage hefter og oppgaver til de to som skal begynne i 1. klasse til høsten.
Jeg brukte ganske lang tid - noen timer, faktisk.
Da jeg endelig var fornøyd og skulle skrive ut heftene (alt gjorde jeg hjemme i mi egen stue) - så fikk jeg bare skrevet ut halve sider.
Jeg plagdes og plagdes.
Prøvde på nytt og på nytt.
Ga ikke opp så lett.
Og timene gikk.
Til slutt måtte selv ei sta løve både l"egge inn årene" og "kaste inn håndkleet" og "bite i gresset" og "krype til korset".
Alt på en gang...

Da klokka var to om natta hadde jeg "lagt meg flat" i senga. Håpet sterkt på at jeg fikk fikset heftene på jobb i god tid før skolen skulle begynne.

Etter fire timers søvn stablet jeg meg i dusjen og fikk vasket bort alt som heter negative tanker, dårlige energier og mentale hindringer.

Og alt gikk som det skulle da jeg kom på jobb - bortsett fra noen små hindringer som lot seg løse i løpet av "null komma svisj".
Skriveren fungerte som den skulle.
Jeg fikk ordnet klasserommet og ordnet klar førsteklasse-sekkene.

Og FOR noen flotte barn!

Det var deilig å være "ordentlig lærer" igjen. Selv om jeg var kjempetrøtt og veldig sliten, så følte jeg at disse to, "vår fremtid", faktisk oste av energi.
De hadde så lyst til å lære, og hadde SÅ mye å fortelle!
Heldig er den læreren som får disse små englene i klassen sin til høsten.
Og heldig er jeg som får lov til å ha de noen timer i morgen også!

Jeg håper de får fine dager og år på skolen, og at verden er god mot dem.

De er jo tross alt vår fremtid!




Nyutdannet lærer. Ung og entusiastisk....

Fuglene

Mitt første minne jeg har om fugler, er mormor og morfar sine to undulater.
De bodde i et bur som sto på kjøkkenet, og når mormor skrellet gulrøtter fikk de alltid toppen på gulrota festa imellom sprinklene i buret sånn at de kunne spise av de grønne tustene.
Undulatene het Pito (blå) og Polly (grønn).

Hvor lenge de hadde disse to burfuglene vet jeg ikke, men de gjorde nok et visst inntrykk på ei lita jente.

Mitt andre fugleminne er fra da jeg var rundt fire år og vi flytta fra to rom på loftet hos mormor og morfar og til en gård på innlandet.
Mamma og pappa hadde planer om å starte med melkeproduksjon og geiter, men begynte med høner og eggproduksjon for å få en start på inntektene.
Jeg husker godt da lastebilen kom kjørende med mange kasser på lasteplanet. Og det var mange hull i kassene, og det levde der inne og laget mye lyd.
Åhh - så spennende det var! Og så fantastisk det var å få holde disse myke, levende kyllingene!!!

Vi fikk MANGE kyllinger - jeg har hele tiden trodd at det var bortimot 500 stykker, men det kan godt tenkes at jeg tar fullstendig feil.
Men for ei jente på fire år, med viltert lyst hår med rød sløyfe i, så virket det som kjempemange.....

Vi mennesker er nå en gang laget sånn at vi husker bare ting som har gjort inntrykk på oss på en eller annen måte. Og jeg er inga unntak der....

Det neste jeg husker om disse kyllingene er fra de var voksne høner og hadde gitt oss mange egg som mamma vasket med stålull og som pappa kjørte rundt og solgte.
Nå hadde tida kommet for å gå over fra egg til melk, og pappa fikk hjelp av en nabo til å snekre binger til geitene.
Naboen hadde flere barn som vi etter hvert ble veldig gode venner med. Og en gutt som var ett år eldre enn meg var med faren sin denne gangen.
Vi lekte i fjøset mens fedrene våre snekret, men etter ei stund hadde vi liksom "lekt opp" alt....
Nabogutten var et oppkomme av ideer, og det var aldri kjedelig sammen med han.

Han fant et langt skaft og stakk inn til hønene, og plutselig knuste et av eggene!  Det var en underlig og forbudt deilig følelse og se det gule som rant ned og utover gulvet....

Hvorfor det gikk som det gikk vet jeg ikke, men det endte opp med at vi begge to havnet midt oppi en konkurranse om å se hvem av oss som greide å knuse flest egg....
Og det var steikanes morsomt!
Men det syntes ikke pappa.......

Da jeg ble voksen fikk jeg meg en egen fugl. Ei dvergpapegøye som fikk navnet Joppe Fuglesen. Han ble ganske tam etter som årene gikk, og han pleide å bade under vannstrålen i kjøkkenvasken, og han elsket å sitte på hodet mitt.
Joppe ble hos oss i 13 år, og det var stor sorg den dagen han døde.

Filmen "Fuglene" av Alfred Hitchcock har også satt sine spor - en av de mest berømte skrekkfilmene som er laget og handler om fugler som samler seg til angrep mot mennesker.
Heldigvis har denne filmen ikke satt varige spor i "min sarte sjel".

Joda - fuglene har gjort inntrykk på meg - kanskje derfor jeg innimellom får høre at jeg er en "spøkefugl" eller ei "tuillsjur"?

For "rype" eller "lille due" er jeg så definitivt ikke!