Med klump i halsen

Det var med klump i halsen jeg leverte fra meg nøklene til det lille grønne huset mitt i går.
Det er det første huset jeg noen sinne har eid i mitt snart 50 år "gamle" liv.
Et hus jeg alltid har følt meg hjemme i.
Et hus med sjel og varme.
Et hus med spøkelser......?

Det var rart å gå ut døra for siste gang.
Litt vemodig.
Men så riktig likevel.....

Håper de nye eierne blir tatt like godt imot som det jeg har blitt.
Og at de kommer til å få mange gode stunder "i Småttet".

Dette nye hjemmet mitt - eller vårt -
Ja, det er jo hjemmet VÅRT, men ikke det NYE hjemmet vårt -
Det er det FØRSTE hjemmet VÅRT -
OK, prøver en gang til:

Dette nye hjemmet mitt som er det første hjemmet vårt.....
Ehhhh- - - - - 

Dette hjemmet (der ble det riktig!)
Dette hjemmet er bare SÅ forskjellig fra det lille, lune huset på Sommarøya.

Her har vi massevis av luft rundt oss, både inne og ute.
Det er god plass i hele huset.
Store åpne vinduer for blomster som vil trives, det er lyst og ikke minst høyt under taket.
Det er ei nydelig utsikt, og jeg får følelsen av å ville strekke meg oppover og åpne for lungene (som forøvrig skal få kvitte seg med endel nikotin etter hvert) og puste dypt både inn og ut.
Tomta er over dobbelt så stor, og bak huset kan vi gå rett til fjells - og til fiskevann!

Jeg kjenner at jeg får lyst til å kaste masse av det jeg har dratt med meg hit - mye jeg overhode ikke kommer til å trenge eller savne.
Jeg trodde jeg hadde kastet så mye - men herreverden - så masse jeg enda har! 
Kanskje en idè med garasjesalg?

For jeg har bestemt meg:

Jeg skal IKKE flytte flere ganger!
(isåfall så får de bære meg ut!) 

Stua

Hva er egentlig "et hjem"?

Klokka er nå åtte og jeg har vært oppe i to timer allerede. Det er søndag morgen - vår første søndag i vårt nye hjem.
Min kjære sover enda, det gjør også hans to barnebarn som er på overnattingsbesøk hos oss for første gang.

Hunden Pepsi ligger og sover hun også - hun har litt vanskelig å forstå at hun har fått et nytt hjem. Hun dilter etter oss hvor vi enn går, men det virker som at hun begynner å finne roen. Hun har jo tross alt bodd bare en plass hele sitt to-årige liv.....

Jeg sitter foran de store vinduene i stua og ser utover havet og fjellene. Radioen forteller hvilket vær vi har og hvordan det kommer til å bli de nærmeste dagene.
Tv'n har vi ikke fått med oss enda, men nettet har vi fått koblet til.

Det er litt "rart" å tenke på - at vi starter opp et nytt hjem....

Men hva er EGENTLIG et hjem?

Det finnes kanskje like mange svar som det finnes stjerner på himmelen.....

Barnerommet

Jeg er nok født for seint.....

Helt siden jeg var lita jente har jeg hatt følelsen av at jeg er født for seint.
Ikke det at mamma gikk "over tiden" da hun skulle ha meg, det tror jeg ikke hun gjorde, men jeg har på mange måter alltid følt ei dragning mot "gamle dager".

Tenk bare på de flotte klærne de brukte på slutten av 1800-tallet. Store, flotte rumper, smale liv og høy, tilknappet hals.
Og så alle de flotte fargene, kniplingene og blondene!
Jeg husker da jeg oppdaget at de brukte kraftige snøreliv og store "fuglebur" under stakken. Det så så spennende ut, og jeg fantaserte ofte om at jeg kunne kle på meg sånne klær og trippe rundt i høye knappestøvler.

Og så alle de nydelige bilene som ble laget på 50- og 60-tallet!
Den gang skulle bilene også være en pryd for øyet.
Store vinger, mye krom og myke former.....
Og så den deilige lyden som de laget!
(sukk)
Den som hadde hatt en 1950 Chevrolet Bel Air.....

Jeg har den siste tida brukt mye tid med å gå gjennom det jeg har samlet eller tatt vare på opp igjennom årene.
Og jeg fant mye rart!

Mamma sine gamle hornbriller fra tidlig på 70-tallet.
Hårrullene hennes, som stakk noe så forferdelig.
Gamle glansbilder av lekende barn.
Mi første babylue.

Og så samler jeg på gamle kaffekjeler. Sånne skikkelige kaffekjeler av aluminium, med ordentlig bøyd tut.
Jeg har vel 12 forskjellige kaffekjeler nå. Alle i forskjellige størrelser.
Noen har den klassiske formen som vi kjenner godt. Andre er høye og slanke og noen er til og med åtte-kantede!
Jeg samler også på et gammelt servise fra 70-tallet fra Figgjo Flint som heter Granada.
Det er så stygt at det er fint......

Og nå har jeg nettopp sittet og hørt på et av mine favorittprogram på radio - Lirekassen!
Masse god, gammel musikk.....

Jo - jeg er nok født for seint.....

Eller kanskje jeg har levd flere liv, og derfor kjenner igjen og trekkes mot det jeg har opplevd tidligere?

Mange pussige tanker......

Betraktninger en mandags morgen

Radioen - som jeg etter to år plutselig oppdaget er en DAB-radio - spiller nydelig musikk.
Kaffetrakteren er nesten tom.
Jeg har spist to glutenfrie knekkebrød.
Pepsi har lekt med ballen sin.
Ute regner og blåser det.
Det er ikke mye som minner om vinter lenger.
Ute i hagen har tulipanene begynt å stikke hodene frem.

Kjæresten min sitter i sofa sammen med meg.
Ro og harmoni preger denne hverdagsmorgenen.

Egentlig skulle jeg ha dratt på jobb om en time.
Istedenfor blir det en tur til legen for å ordne med mer smertestillende og sykemelding for mitt brukne ribbein.
Får håpe det holder med ei uke.....

Merkelig at jeg skal sitte her med dårlig samvittighet, når jeg egentlig har en veldig god grunn til å ikke være på jobb!
Tror jeg må være laget med dårlig samvittighet....

Jeg må nok jobbe hardt med den egenskapen - det er ingen GOD følelse å ha.
I allefall ikke når man IKKE skal ha den....

Men jeg gruer litt for å kjøre den lange veien til byen og så tilbake igjen.
Det er elendige veier nå - humper og dumper både her og der.
Og med en bil som er veldig myk på fjæringene, og som er ganske kort imellom akslingene og ganske høy og tung - da merkes hver lille dump veeeeldig godt i kroppen.

I dag er det akkurat ei uke til at vi overtar vårt nye hus!
Og vi har MASSE som enda skal pakkes før vi kan begynne å tenke på å kjøre tingene bort over....

Tror jeg må bøye meg i støvet og legge all stolthet og "kan-sjøl-gener" til siden og be om hjelp.

(hjeeeelp)

Noen ganger.....

Noen ganger....

Noen ganger sitter liksom tankene litt fast.
Da er det ikke så lett å skulle skrive blogg.
Når jeg ser tilbake på alle de innleggene jeg har skrevet, så har jeg vært innom veldig mange forskjellige tema og emner.
Jeg har fortalt mye om meg selv, og har formidlet masse fra min barndom og ungdom.

Jeg har også blottlagt mye av min personlighet og mitt liv.
Det var litt skummelt i begynnelsen, men jeg har bare fått positive tilbakemeldinger på det jeg har skrevet.

Jeg har fortalt om drømmer og erfaringer, håp og redsler.

Så noen ganger er det som om bokstavene har gått og gjemt seg.
Da må jeg lete etter ord som gir mening.

I dag blir innlegget mitt litt kaotisk, på en måte.
Kanskje det er fordi det er litt kaotisk oppi hodet mitt for tiden.
Vi har ei travel tid foran oss nå -
Etter 12 år her på Sommarøya, så er huset mitt solgt og vi skal flytte til det nye hjemmet som vi har kjøpt sammen.
Et kapittel skal avsluttes og et nytt skal skrives.

Det blir godt å komme nærmere familien - barn, barnebarn, søsken og mamma.
Det blir så mye enklere å komme nærmere byen.
Og vi får så mye bedre plass - både inne og ute!

Men det gjør noe med meg - det å skulle sette et "punktum" for noe som har vært....
Man reflekterer jo litt over livet og fremtiden....

Men jeg gleder meg til "en ny start".

Livet består jo av forandringer.
Hele tiden.
Og gjennom hele livet så forandres også de behovene man har.
Så hvorfor skal man da tviholde på det man har hatt, og ikke justere seg inn på det som er viktig "i nuet"?

Forandringer er bra.
Forandringer er utvikling.
Forandringer er krydder i hverdagen.
Forandringer er positivt -

(så lenge jeg slipper ommøblering)

Om å føle seg unyttig

I dag føler jeg meg unyttig.

Har ikke gjort noen verdens ting.
Mange viktige timer har bare forsvunnet.

Jeg kunne jo for eksempel gått ned i vaskerommet og sortert ut klær og sengklær som jeg ikke skal ta med i flyttelasset.....
Jeg kunne forandra på arbeidslista, sånn at den passer inn med en kropp med brukket ribbein.....
Jeg kunne rydda litt i kjøleskapet.....
Jeg kunne tatt en sortering i kommoden i gangen.....
Jeg kunne---

Men her sitter jeg altså.
Og kjenner på at jeg egentlig har "litt mye" vondt.
Og det irriterer meg!

Jeg liker absolutt IKKE å være inaktiv - i hvert fall ikke når jeg har så mye jeg skulle ha gjort!

Okei -
Jeg er vel ikke av de raskeste til å komme i gang med oppgavene, men når jeg først har fått starten - da varer jeg desto lenger....

Jeg er tross alt ikke bygd for hurtighet, men for utholdenhet.....

Og DET er jo også en viktig egenskap.
Er det ikke?

Javel - så blir det et "syte-innlegg" i bloggen i dag.
Men lite ante jeg om at mitt fatale møte med "Moder Jord" skulle få slike konsekvenser....

"Du må nok regne med å ta det med ro i noen uker", sa legen på legevakta i går.
Og så sendte han meg hjem med sykemelding og sterke smertestillende tabletter.

Men det er jo helt "umulig"!!!
Pakking og flytting - - -

(Det er vel nå det passer med litt saftig bannskap?)

Jeg får vel gjøre som politikerne - legge meg flat og be om hjelp.
Invitere til dugnad?

Jeg kan jo stå og lage masse mat mens de som kanskje kommer jobber og sliter.
Og så kan jeg bare gå rundt og kommandere og se på.
Og så kan vi invitere på innflyttingsfest i nyhuset....

Var ikke det en "lurgod" idè?

(Kommer du?)

Det er ikke bare denne karen som går i sneglefart for tiden.

JEG FINNER IKKE SENGA MI!!!

Nå har jeg gjort det igjen....

Klokka er 04.04 "midt i natta" og jeg sitter og skriver blogg!!

Går det an å være mer "ulur"?

Stakkars Pepsi skjønner ingenting, ho kom og tok imot meg da jeg kom ned loftstrappa, men gikk og la seg igjen.
Litt slukøret - skuffet, liksom. Det var akkurat som om hun sa:
"Er dette virkelig riktig tid å stå opp på?"

Så begynner tankene mine å svirre.....

Dette går ikke - vi har jo barnebarnet hos oss i helga.
Og i morgen -
(det er vel riktigere å si i dag)
- kommer først en mann og henter en oppvaskmaskin,
så kommer "halvparten" av de som har kjøpt huset mitt på besøk,
og så kommer mamma og skal være resten av helga.....
og så hadde jeg tenkt å pakke litt mer...

Nei, det er vel best å finne senga....

Finne senga?
Har senga stukket av?
Gjemt seg?
Står den ikke der jeg forlot den?
Har den fått et eget liv, og gjør akkurat som den selv har lyst til?
Står den på et ANNET rom, kanskje?
Eller er det så mørkt på soverommet at jeg må FØLE MEG FRAM for å finne den?
Er den kanskje SÅ LITA at den er vanskelig å SE?
Har det vært noen fremmede tyver inne og stjålet senga mi?
Har jeg kanskje pakket den ned i flyttelasset allerede?
Er den borte-vekk?

Hvorfor sier man at man må "finne senga"?

Sånn kan jeg altså sitte og fabulere når jeg egentlig burde ligge og sove min "skjønnhets-søvn"!

Skjønnhets-søvn?
Er jeg ikke skjønn nok?
Eller blir man skjønnere og vakrere hver gang man sover?
Får man skjønnhets-søvn bare om natta, eller fungerer det like godt med en middagshvil på sofa?
Eller -
-kanskje er jeg så skjønn fra før at jeg ikke TRENGER mer søvn akkurat nå?

For blir jeg skjønnere nå, så kan det bli vanskelig for meg å skjønne særlig mer....

Nei - nå skjønner jeg snart ingenting.....

Tror jeg må gå og leite etter den der senga mi.....

Soverommet