Litt vemodig, trist og rart

Mamma ringte i dag og fortalte at den gården vi barna vaks opp på skulle selges igjen.
Foreldrene mine kjøpte den i 1968. Den sommeren fylte jeg 4 år og hadde to yngre søsken. Den mindste var bare baby....

Jeg husker jeg syntes det var skummelt å være der, og jeg turde ikke gå ut. Men pappa fant på ei løsning:
Han hengte opp ei huske i døråpninga, så var jeg litt inne og litt ute.
Jeg tror faktisk at jeg minnes den følelsen - litt inne og litt ute - litt inne og litt ute....
Det er utrolig hvor langt tilbake man kan huske - og hvor mye man husker!
Alle minnene fra oppveksten og arbeidet på gården vår, alle de lyse og gode minnene - og de mindre gode. Og de triste minnene, og de skremmende....

Jeg var 10 år da pappa fikk hjerteinfarkt 47 år gammel. Mamma var da 27. Vi var da 4 barn mellom 10 og 3 år. Ikke hadde vi telefon, og mamma hadde ikke sertifikat. Og det var langt til naboene - og kaldt - og kveld... og mørkt. 
Veldig mørkt!

Jeg som var eldst, måtte løpe så fort jeg kunne til naboene og få de til å ringe til legen. Mamma (som ikke var klar over at hun kunne hjertekompresjon) var i stua sammen med pappa og masserte brystet hans. (Jeg er full av beundring for hvordan hun beholdt roen og gjorde alt riktig!)  Søsknene mine hadde gjemt seg under kjøkkenbordet - redde og stille....

Og jeg løp!
Og det var mørkt.
Og jeg hørte alle slags rare lyder bak meg.
Og alle skumle vesener og farlige menn lå i grøfta og lurte på meg. 
Jeg løp så fort jeg kunne.

Jeg husker nabokona spurte meg mange spørsmål mens hun snakket med legen. Så kom en annen nabo og kjørte meg hjem.
Etter ei stund kom ambulansehelikopteret og landa rett ved huset vårt. Jeg husker ikke så mye av det som skjedde etterpå, men lyden av ambulansehelikopteret glemmer jeg aldri.
Det går alltid et støkk igjennom meg når jeg hører den lyden.

Den natta husker jeg, at vi alle lå i stua på madrasser på gulvet. Vi fire barna og mamma - som ikke visste hvordan det gikk med mannen sin - og som hadde over 100 geiter i fjøset....

Det gikk heldigvis bra med pappa den gangen.

Syv år senere solgte vi gården vår - og nå skal den selges igjen....  Jeg var en tur der forrige sommer. Gikk på kjente og kjære stier.
Det var sterkt.....

Kanskje jeg må ha meg en ny tur dit til sommeren.......