Da jeg var lita jente og skulle legge meg, kom mamma alltid inn og ba denne kveldsbønna sammen med meg og mine søsken. Og det var ikke noen "fellesbønn", nei. Hun ba med hver og en av oss. Jeg, som var eldst, måtte vente til sist. Men det gjorde ingenting. Det var så trygt og godt å ligge i senga og høre at hun ba sammen med de andre, og ligge vite at det snart var min tur.
Men plutselig var jeg blitt stor, og vi var enige om at mamma ikke trengte å be kveldsbønn sammen med meg. Jeg syntes det var helt greit, jeg kunne gjøre det alene - trengte ikke mamma til det!! Jeg hørte jo på når hun ba med småsøsknene mine, og hun kom jo i døra og sa "god natt" til meg. Likevel var det litt stusselig de første gangene.
Etter hvert ble jeg så stor at jeg overtok mamma sin rolle - nå var det jeg som ba kveldsbønna sammen med de mindste av søsknene mine. Og det var alltid den samme bønna:
Kjære Gud, jeg har det godt.
Takk for alt som jeg har fått.
Du er god, du holder av meg.
Kjære Gud, gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor.
Gud bevare far og mor.
Amen.
Nå har jeg blitt godt voksen, som det heter. Selv er jeg ikke så sikker på om jeg noensinne kommer til å bli voksen, men det kan jeg utdype en annen gang. Jeg har altså forlatt min pure ungdom for lenge siden. Og rett som det er, kommer jeg på at jeg har mye å takke for.
Jeg har mat og klær, hus og bil, mann, barn og barnebarn, hundene, søsken og svigersøsken, tantebarn og ikke minst - mamma!
Hun er den beste mamma jeg kunne fått! Tror jeg må ringe henne i kveld....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar