Tenk at livet plutselig kan endre seg så totalt....
Og her sitter jeg - full av undring over at sånt virkelig kan skje....
Og så har jeg litt dårlig samvittighet også. Eller - kanskje jeg BURDE hatt skikkelig dårlig samvittighet hvis jeg IKKE hadde gjort det jeg har gjort...?
Her har jeg levd sammen med min samboer i 11-12 år. Har hatt et rolig og trygt liv, litt kjedelig - ja, men stabilt. Og det var veldig viktig for meg etter et ekteskap fylt med uro, aktiviteter og utrygghet - særlig økonomisk....
Og plutselig -
som et lyn fra klar himmel -
dukker "gammelkjæresten",
min store kjærlighet,
opp på facebook med venneforespørsel.
Og han ER virkelig min "gammelkjæreste"! Bokstavelig talt, altså.
Vi var kjærester og bodde sammen for nesten 30 år siden!!!
Men jeg var bare 19 den gang. Og han var 39......
Og han ville ikke "ødelegge" mi ungdomstid med å binde meg til noen som var 20 år eldre.
Men jeg glemte han aldri.
Selv om jeg aldri turde å ringe eller sende sms.
Og ikke fant jeg han på facebook heller.....
Så livet gikk bare videre.
Og livet var "helt ålreit", som det heter i sangen.
Men jeg nølte ikke da jeg svarte på venneforespørselen. Jeg visste innerst inne hvordan jeg ville føle det, likevel forsøkte jeg så godt jeg kunne å overbevise meg selv om at jeg hadde et trygt og helt ok liv sammen med min samboer.
Men jeg greide ikke å lure meg selv lenge.....
Til slutt måtte jeg fortelle dette til min samboer og mine døtre. Jeg visste bare at jeg ikke kunne leve videre med min samboer når jeg innerst inne visste at jeg var glad i en annen mann - og hadde vært det i nesten 30 år!
Selv om jeg ikke hadde truffet "gammelkjæresten" min igjen etter alle disse årene.
Jo - jeg har vondt av min nå eks-samboer. Jeg skulle så gjerne latt være å såre og skuffe han, han er en kjempesnill mann, og han har alltid vært tilstede. Men om jeg ikke hadde gjort det, da hadde nok livet vårt sammen bare blitt en lang og stor skuffelse, og ingen av oss ville blitt "gamle og lykkelige".
Nå går vi gjennom dager og uker med rydding, deling, kasting og pakking. Jeg overtar huset, og han flytter tilbake til hjembyen sin.
Og ja - nå har vi endelig truffet hverandre igjen - etter mange, mange år - vi to, som skjebnen har gitt TO sjanser. Og det er akkurat som om livene våre bare har vært satt på pause.....
Det er mange år mellom oss, det vet vi begge to - men alder er en fysisk ting. Det er noe vi mennesker har funnet på - at vi skal måle tiden.
Og for kjærligheten finnes det ingen aldersgrenser....
Jeg er fullstendig klar over at jeg kan komme til å få mange forskjellige reaksjoner på mine handlinger, min avgjørelse og ikke minst fordi jeg skriver blogg og publiserer dette til "hele verden".
Men hvorfor skal jeg legge skjul på at jeg er verdens heldigste?
Det er mye bedre at folk snakker om meg og det jeg har gjort - enn at de av nysgjerrighet og uvitenhet prater om ting de tror at de kanskje har hørt noen har sagt....
JEG vet ihvertfall at jeg har gjort det eneste riktige!
Jeg har et hemmelig sted.
Mitt eget sted.
Og det er veldig, veldig hemmelig.....
Ingen andre mennesker på denne jord vet om dette stedet.
Ingen vet hvor det er.
Ingen andre mennesker har satt sin fot på dette stedet mitt.
Og ingen kommer noen gang til å gjøre det heller.
Bare jeg.
Jeg har vært der.
Mange ganger.
Og jeg kan dra dit når jeg vil!
Det er sommer der.
Hele året.
Sommer, sol, svak vind som rasler lett i trærne. Små fugler kvitrer muntert. Blomstene lyser opp den svake bakken opp mot lysninga i skogen. En stor og tett skog. Ikke skummel - ikke mørk. Bare en stor, stor, trygg og vennlig skog....
Når jeg går opp bakken, mellom blomster og gress og snuser inn lukta av varm jord, føler jeg at kroppen blir lettere og gladere for hvert skritt jeg tar. På toppen av bakken, midt i lysninga i skogen, står en gammel trebenk.
Der setter jeg meg ned og ser nedover.
Jeg kan se langt.
Helt inn i fremtiden....
Etter ei stille stund på benken reiser jeg meg opp og går litt innover i skogen. Litt til venstre tar jeg inn på en sti. Jeg vet at det er denne stien som jeg skal følge - den viser jo vei til venstre, hjertesiden....
Stien er smal, litt kronglete, og med noen steiner her og der. Men den er likevel lett å følge, og selv om skogen rundt er stor og tett, så er det alltid et behagelig lys over denne stien.
Etter ei stund ser jeg et lite vann i det fjerne. Av en eller annen grunn vet jeg at det er akkurat hit jeg skal.
Jeg vet at noen venter på meg ved vannet.
Jeg ser han i det fjerne.
Han sitter på en stein med ei hjemmelaget fiskestang i hendene.
Han er lyslugget, barhodet, bustete på håret.
Han har ei lyseblå skjorte på seg, som er rullet opp i ermene.
Og han har knebukser på.
Knebukser som når såvidt ned på leggen.
Han er barbeint, og sitter på steinen med beina lett trukket opp.
Han vet at jeg skal komme.
Han venter på meg...
Og vi vet begge to at vi kjente hverandre en gang, da jeg var lita jente og han var den store, sterke voksne.
Nå er rollene bytta om - men det er akkurat slik det skal være.
Vi snakker sammen uten ord.
Ord er overflødige her på mitt hemmelige sted.
Etter ei stund takker vi hverandre for denne gang, og vi vet begge to at vi snart ses igjen.
Vi er med hverandre i hjertene våre, og vi tar vare på hverandre og minnene fra "dengang".
Jeg forlater mitt eget lille sted for denne gang. Men før jeg drar samler jeg alle følelsene, lydene, luktene og tankene som fyller meg når jeg er her - tar godt vare på de - og bærer de med meg i hjertet.
"Takk for denne gang" sier jeg, og ser meg litt tilbake.
"Jeg kommer snart igjen".....
Det knirke i golvet i gangen
Det trippe i småe sko
Det banke forsiktig på døra
"Kæm e det som kommer no?"
Stemmen æ høre der inne -
den varmeste stemmen æ veit:
Det e stemmen tell ho mormor
som kan trøste bort alt som e leit.
Strekke handa så høyt æ kan klare
Æ får nesten ikkje tak
Men med to fingra på klinka
æ åpne - det e inga sak!
Æ veit jo kæm som vente
med arman åpne, så sterk
Min beste venn her i verden -
en engel - Guds skaperverk
Og arman tar omkring mæ
og holder mæ godt og fast
Og ingen av oss vil slippe
men holder hverandre fast
Ho lukte så deilig, ho mormor
av såpe og kamferdrops
To hjerta banke sammen -
humøret mitt stig helt til topps
Å sitte på fanget til mormor
og leke med smykket av gull
og høre om Ride-Ranke,
Fola Blakken og Byssanlull
Det tryggeste sted i verden
e mormor sitt mjuke fang
Med arman godt omkring mæ
æ nyt det hver einaste gang
Alle sku hatt ei mormor
Ei mormor som alltid har tid
som høre på dine problema
og trøste dæ tell du blir blid
Æ savne den gamle dama
som ga utav heile sæ
og som aldri nån gang la skjul på
at ho va glad i mæ
Min aller første sykkel, bortsett fra min røde trehjulsykkel av typen LEMEN (av alle ting) -
min aller første sykkel fikk jeg da jeg var 9-10 år.
Det var en GAMMEL damesykkel med skikkelig djup bue, ordentlig polstret "kjerringsete" med fjæring, og ballongdekk.
Og sier jeg "gammel" så MENER jeg
GAMMEL!
Den var av merket Diamant, og hadde opprinnelig vært svart. Den var helt uten gir. Det hadde vel ikke blitt oppfunnet på den tiden denne sykkelen ble laget.
Den var stor, hadde navbremser både foran og bak, en stor, feit bærer med TO fjærbelastede holdere og "håndtak" som den som eventuelt satt på kunne holde seg fast i.
Og den hadde store, "gode" skjermer både foran og bak.
Og disse skjermene skranglet.....
Mye.
Høyt.
Men sykkelen hadde også ei fantastisk ringeklokke som jeg fikk lyd i ved å bruke tommelen på en liten "hendel", på en måte.
Det var morsomt å skru av lokket på ringeklokka og se hvordan det fungerte. Det hendte nok av og til at ei av fjærene plutselig løsnet og spratt bortover bakken. Da var det å legge seg ned på kne og leite til jeg fant den.
Og så var det så gøy å få litt "grease" til å smøre den med. Da ble jeg så hærlig klissete på fingrene, og det luktet godt....
Å smøre kjeda var også stas. Og jeg var kjempestolt da jeg for første gang greide å stramme kjeda selv. For når jeg hadde syklet ei stund på sykkelen (og jeg syklet ikke bare på grusveien mellom husene og fjøset) så ble kjeda slakkere og slakkere.
Til den falt av.
Da var det å lirke den på plass igjen og sykle videre. Helt til den ble så slakk at den måtte strammes "et hakk".
Kjedekasse hadde sykkelen hatt en gang for lenge siden. Så hvis jeg glemte meg, hendte det at jeg satte buksa fast i kjedet, med det resultatet at jeg fikk skjenn av mamma fordi jeg hadde fått sykkelsmurning på buksa.
Jeg ble etterhvert veldig glad i denne store, tunge, stygge sykkelen. Og jeg passet godt på den.
Men en gang hadde broren min TATT sykkelen min uten lov!!!
Og han hadde vært og sykla på jordet!
I gresset!
OG HAN HADDE TIPPA OG SLÅTT STYRET SKJEVT!!!
Guri-malla så sint jeg ble. Klart han hadde fått låne sykkelen hvis han hadde spurt!
Det hadde han gjort mange ganger før.
Men han hadde IKKE spurt!
Og det var nesten der værste man kunne gjøre "i gamle dager" da jeg var jentunge.
Jeg passet godt på sykkelen min etter det.
Laget "hemmelige" merker og streker på bakken der jeg satte sykkelen fra meg. Så kunne jeg sjekke og se om den hadde blitt rørt....
Jeg fikk sykkelen av den gamle mannen som var vår nærmeste nabo.
Nils.
Det hadde vært hans sykkel, men han brukte den ikke mer, og han syntes jeg var så stor at jeg kunne begynne å sykle.
Det var jo vanskelig å lære seg det, men jeg hadde bestemt meg for at det skulle jeg greie - så da greide jeg det, så klart!
Men Nils skjønte etter hvert at en sykkel som hadde vært svart (men som nå var mer rustbrun) ikke akkurat var en skjønnhet.
"Hvilken farge synes du er finest?" spurte Nils en vakker sommerdag.
Jeg svarte at grønn var den fineste fargen, og jeg så for meg en dypgrønn metallikfarge, og jeg gledet meg til å få en "ny" og skinnende sykkel.
Men Nils var gammel, og skjønte nok ikke helt hva jeg hadde sett for meg. Han fikk nabogutten til å hjelpe seg, og sammen "kidnappet" de sykkelen uten at jeg visste noe om det.
Selvfølgelig fikk broren min skylda for at han hadde gjemt sykkelen min, og jeg trodde han ikke når han bedyret at han ikke hadde gjort det.
Noen dager seinere kom Nils og sa at jeg kunne komme inn i stallen hans og se på noe. Han hadde noe der. Og jeg hadde en liten mistanke om at det kanskje var min blanke og grønne sykkel...
Og der stod den!!!
Men var dette sykkelen MIN?
Joda, den var grønn....
Men det var en lys pastellgrønn farge.
Matt - ikke skinnende, som jeg hadde trodd.
Og den var malt.
Med pensel og Bengal lakk!
HELE SYKKELEN!
TIL OG MED EIKERTENE!!
ALT!!!
Jeg husker jeg kjempet med gråten.
Det kom nok noen tårer også.
Sykkelen var jo "ødelagt"...
Jeg så at Nils ble litt usikker. Han hadde gjort så godt han kunne, og ville glede meg med å gjøre sykkelen grønn og fin.
Det rørte seg noe merkelig nedi magen min, og jeg fikk takket Nils ordentlig og fortalt at den var kjempefin.
Og Nils levde i etterkant og trodde at de tårene som kom da jeg fikk se sykkelen var gledestårer.
Og det lot jeg han tro.
Det gjorde godt i et lite pikehjerte.
Stien er kronglete
veien er lang -
men hun går med faste skritt
Ikke så hastig
ikke så brått
Hun lengter, men blikket er fritt
På ryggen en ryggsekk -
den gamle grå
som engang var ny og fin
En termos med kaffe
to skiver med ost -
og en søt liten appelsin
Hun har jo et mål -
hun vet hvor hun skal
Hun var der så ofte før
med han som hun elsket -
han som var alt
Nå er ensomheten ei bør
I handa en stokk -
en hjemlaga kjepp
er med henne hvor hun går
Staven hans far
er som ei hand
som leger et digert sår
Dama er lita
stille og spe
Jeg traff henne på en sti
Hun viste meg staven -
"Han er med meg nå"
sa dama, og ble så blid
Jeg takket henne
for hennes ord
De glemmes ikke så lett
Så varm ei ømhet
i hennes ord -
Den kjærlighet skulle jeg sett
