Føtter

Helt fra jeg var barn har jeg syntes føtter var ekkelt.
Det var som om det krøllet seg i magen min - særlig når jeg så nakne tær. Jeg likte ikke å se på mine egne tær en gang! Selv om noe med det beste jeg visste var å gå barføtt i gresset om sommeren.
Jeg husker så godt når vi skulle skifte til nattklær, om kvelden, og var så små at vi satt på gulvet for å kle av oss den seige og nesten uhåndterlige og stikkende strømpebuksa, så hadde vi et rituale med å "plukke tere-bæ". 
På godt norsk kaller vi det "lakris-båter" eller tå-fis, og de samlet seg alltid som noen ekle, små, svarte klumper mellom tærne i løpet av dagen. Disse åpenbarte seg når vi fikk den klamme og svette hjemmestrikka strømpebuksa og strikka-lestene av oss. Og de måtte jo fjernes!
Så da endte det med at vi ble sittende å "plukke tere-bæ" ei stund før nattklærne kom på.

Da jeg var elleve-tolv år kom Nils (den gamle mannen på rundt 80 år som bodde i huset like ved) og spurte om ikke jeg kunne være så snill å hjelpe han. Og snill som jeg var (og er?) så svarte jeg ja.
Ja, jeg skulle få noe av han som takk for hjelpa, sa han.
Jeg var litt spent på hva jeg skulle få, det var ikke for ofte at vi fikk noe - i alle fall ikke "bare" for å hjelpe. Å hjelpe var noe vi gjorde for at andre skulle få det bedre, det var ikke noe som skulle regnes på eller taes betalt for på noen som helst måte.
(Det er jeg SÅ enig i!)
Joda - ho Oddny skulle hjelpe han Nils, ho!

Lite ante ho om hva som venta ho......

OG NILS TRENGTE HJELP TIL Å KLIPPE TÅ-NEGLENE SINE!!

Grøss-og-gru...

Vel etablert oppe hos Nils, med klumpen i halsen og med et hjerte som hoppet over flere slag, fant jeg til slutt på et lurt knep.
Jeg fant et par gule gummihansker i kjøkkenskapet hans. Sånne tykke, gule oppvaskhansker som husmødrene i reklamene pleide å bruke når de vasket koppene med Zalo. (Èn dråpe er nok!)
Heldigvis var Nils litt tunghørt og han så ikke så godt heller, så han la ikke merke til at jeg hadde kledd på hendene mine.
Jeg ble utstyrt med ei lita saks, og var klar for den største oppgaven i mitt unge liv.
Men gummihanskene var kalde, så for hver gang jeg tok tak i ei av Nils sine tær - så skvatt han til. Det tok sin tid før gummihanskene fikk sånn noenlunde romtemperatur at jeg fikk knødd meg til å få klippet tå-neglene hans.
Huff - så ekkelt det var!

Men Nils var veldig takknemlig, og syntes jeg hadde vært veldig flink. Og betalinga jeg fikk for hjelpa?
Jo - jeg fikk beholde saksa som jeg hadde brukt!!!
(Jeg vasket og vasket på den saksa med både oppvaskmiddel og stålull før jeg fikk meg til å bruke den.)
Men jeg hadde den i mange år etterpå....

Mormor fikk psoreasis i hendene og under føttene da ho var midt i 40-årene. Dessverre er dette arvelig, og det hopper gjerne over ett slektsledd - så da jeg var i slutten av 40-årene så fikk jeg det samme. I tillegg har jeg så lenge jeg kan huske vær plaget med hard hud under føttene pga feil fotstilling. Jeg har aldri vært flink nok til å stelle mine føtter, det kommer kanskje fra opplevelsen med Nils sine føtter?
Men mormor var flink, hun!

En sommer var jeg hos henne for å hjelpe henne med rundvask av stua og kjøkkenet hennes. Det var et tungt arbeid - mange bilder på vegger, skap og seksjoner og millioner av spikrer i veggene.
Om kvelden før vi skulle legge oss og mormor var ferdig med å "stelle føttene" sine, spurte ho om ho skulle stelle mine også.
Jeg syntes det var litt flaut og ekkelt - at ho skulle holde på med MINE føtter!
Men jeg lot ho få lov - og det var bare helt nydelig!
Ho klippet negler, filte, masserte og smurte inn føttene mine med Apotekets Salisylsalve. Så kledde ho på meg tynne sokker, ga meg en flanells-nattkjole og sendte meg i seng (selv om jeg da var nesten 30 år!)
Ære-være mormor!
Jeg fikk en annen type respekt for henne (i tillegg til den jeg hadde fra før) denne kvelden.

I dag går jeg barføtt hele dagen.
Sokker er ekkelt og klamt.
De tar jeg på hvis jeg skal på besøk eller hvis vi får besøk.
Det er også mest praktisk når man har en hund som røyter, men det er en annen historie.

I dag har jeg "stellet føttene" til min kjære. Og jeg synes ikke det er ekkelt i det hele tatt! Det er faktisk ganske koselig!!!!!
Og så er det på en måte en slags tillitserklæring at jeg "får lov" til å gjøre det, synes jeg. Og føtter, eller nakne tær er ikke ekkelt lenger!

Vi bør alle sammen ta bedre vare på undersåttene våre. De skal jo tross alt bære oss hele livet, og det er viktig å være på godfot med føttene!

Små føtter setter også spor.

 


 

Kjære Norsk Tipping

Kjære Norsk Tipping.

Det er med dyp ærbødighet og respekt jeg skriver til Dere, og jeg skriver ikke for å mase. Ikke på noen slags måte.
Men det hadde virkelig vært på sin plass om Dere ringte oss i kveld.
Vi har ventet veldig lenge nå, og nå er det akkurat det rette tidspunkt å vinne noen millioner.
Med pengene kan vi få fikset på huset slik at vi får et stort og godt bad. Jeg har så lyst på et badekar, og det ville vært kjempegodt å slippe å gå ut for å snu seg når man skal tørke seg på ryggen etter en tur i dusjen.
Så kunne vi flytte kjøkkenet ned mot havet og fått litt mer skap- og benkeplass. Og muligheten til å sitte på kjøkkenet og spise, det er jo så koselig!
Kjellerstua hadde vi også kunne fått ferdig. Da kan fotballfansen sitte i ro og mak og se så mye fotball og annen sport som han vil. Jeg kunne også fått meg et lite arbeidsbord der nede, og der kunne jeg ha symaskinen min....
Ei trimavdeling og ei infrarød sauna er heller ikke å forakte.
Ja, så kunne vi fått gravd opp oljetanken som ligger i hagen, og kanskje fikse nede sånn at vi fikk ei lita leilighet som vi kan leie ut.
Kjære Norsk Tipping, Dere har mobilnummeret vårt, så det er ikke det det står i - er det vel?
Hvis Dere ringer i kveld kan vi gi barna og barnebarna våre noen penger slik at hverdagen deres blir litt enklere. Og mamma - hun skal også få noen kroner. Og alt av gjeld skal betales sånn at vi har framtida vår sikret.

Kjære Norsk Tipping. Ring da, vel....

Mvh Oddny.