Det sies at det er i motbakkene det går oppover....
Jeg vil forandre litt på det uttrykket og si:
"Det er i nedoverbakkene det går fremover!"
I godt over ei uke har det gått i nedoverbakke.
Men det går fremover, det må jeg nok innrømme.
Sist jeg skrev i bloggen var jeg ganske så overgitt over min mangel på energi og overskudd og ork til noe som helst. Jeg bestemte meg da for å kutte ut en av medisinene som legen sa jeg skulle bruke for kolesterolet mitt. Samtidig bestemte jeg meg for at jeg skulle GÅ UT en gang hver dag.
Og det gjorde jeg!
Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gå tur.
Jeg skulle heller ikke trimme.
Og jeg skulle ikke legge noen langsiktig plan.
Derimot skulle jeg gå ut av døra en gang hver dag, og jeg skulle samtidig prøve å lære Pepsi å gå i bånd. Det er noe jeg virkelig har slurvet med! Jeg har prøvd mange ganger, men har ikke hatt tålmodighet og vært iherdig nok til å få det til. Det har jo selvsagt resultert i at det er helt umulig å gå på turer med Pepsi. Det vil si - hvis man ikke er Hulken, da. Stor og sterk, altså.
Nå har vi holdt på, Pepsi og jeg, i ca ei uke. Første dagen brukte vi nesten 20 minutter på å komme oss ned til garasjen, og det er kanskje 10-12 meter dit! Andre dagen kom vi kanskje 2 meter lengre. Men i går kom vi oss faktisk helt ned til postkassen!
Og hele veien er det nedoverbakke!
Små skritt.
Ørsmå skritt.
Ja - på denne måten har jeg altså "lurt meg selv" ut av huset en liten tur hver dag. I tillegg har jeg fått satt fokuset på Pepsi istedet for på meg selv. Jeg har flytta det fra mitt negative "tilfelle" og over til en positiv og glad hund. Denne lille turen gjør jeg for Pepsi samtidig som den gir kreditt til meg selv.
Dobbelt-effekt!
HURRA!
Nå lysner det.
Både ute, inne i huset og i kroppen min.
Fuglene koser seg på fuglebrettet og radioen spiller deilig og rolig musikk.
Det er lørdag, og jeg har tatt en "sjefs-avgjørelse"!
Etter å ha hanglet i flere måneder med smerter i kroppen, influensalignende symptomer, utmattelse og mangel på energi har jeg bestemt meg:
Kolesterolmedisinene skal få ligge i fred! Jeg greier jo ingenting lenger! Har vært nødt til å ta permisjon fra korpset jeg spiller i fordi jeg ikke har hatt energi til å gjøre noe av det jeg liker mest, å spille tenorsaksofon!
Jeg så på tv i går kveld.
Pink Floyd.
Det var så hærlig! Nydelig musikk. Jeg har digget Pink Floyd helt siden jeg var veldig ung - på midten av 70-tallet. Og jeg hadde sånn lyst til å synge med på de flotte melodiene.
Men siden jeg begynte med de hærsens medisinene har jeg ikke fått stemmen til å fungere. Og det å gå rundt og ikke greie å synge, det er jo bare helt forferdelig!
Og jeg synger jo så gjerne. Ofte. Både i tide og i utide. Matlaging, koppvask og rydding går som en lek hvis man kan synge samtidig.
Nei!
Nå er det nok!
Ut, skal jeg.
Ut av hiet!
Jeg vil ha tilbake kroppen min.
Og jeg vil finne igjen energien og tiltakslysten.
En annen negativ effekt av de forbaskede medisinene var jo også at jeg spratt opp i vekt. Vel-vel - jeg er jo inga sylfide fra før av. Jeg har ganske mange kilo for mye som jeg går rundt og bærer på, men de kan jeg greie å leve med. Men når vekta på badet viser at jeg i løpet av 4 uker har blitt 8 kilo tyngre - DA er det noe som er vanvittig feil!
Og det er ikke vekta på badet som er feil, det vet jeg. Joda, den er digital - men jeg har bytta batteri og vekta sier det samme. Jeg har også ei god, gammel manuell vekt nede på toalettet, og den sier akkurat det samme:
"Oddny, ta deg sammen!"
Så nå har jeg bestemt meg.
Disse skumle medisinene skal ikke inn i min kropp!
Jeg skal heller kle på meg og gå ut og se om jeg kan finne litt energi der ute.
Det kan jo hende at jeg er heldig?
Jeg er et natursvin - og jeg har tenkt å fortsette å være det!
Og jeg bryr meg ikke om at noen vil sperre øynene opp og bombardere meg med mange gode argumenter og motargumenter.
Det er ikke så mange år siden at utsagnet "hiv det på havet" ikke bare var akseptert men helt vanlig. Frysebokser, kjøleskap, biler - ja - til og med svære skip ble senket i havet!
Ute av øyet - ute av sinn.
Selv jeg husker dette godt, og jeg er da ikke SÅ gammel. Tror jeg?
Den gang var havet stort.
Det var digert, faktisk!
Helt enormt - nesten uendelig stort!
Sånn som himmelen og universet - DET er uendelig!
Ikke misforstå meg, jeg forsvarer ikke forsøpling av havet. Der ligger jo en av verdens viktigste skatter - maten vår! Den vokser også i jorda, maten vår. Og den går på gresset og i skogen og på mark og eng. Den flyr jammen ta oppe i lufta og!
Maten som vi skal spise.
For hva skulle vi gjort uten mat?
Tja - jeg er jo ett av de mange menneskene som over lengre tid har fått nok mat - kan vel si at jeg har vært hjemme til alle måltidene. Vil faktisk gå så langt å si at jeg har spist mye mer enn det kroppen min trenger for å overleve - og det straffer seg jo. Færre og færre av de klærne jeg har føles behagelige å ha på, men det er en annen side av saken.
Heldigvis har vi som bor på planeten Jorden begynt å ta til vett.
Når det passer seg sånn eller når andre ser på.
Det er ikke lenger vanlig å kaste søpla vår på havet eller ut bilvinduet når vi kjører tur eller på ferie. Mange av oss har også gått over fra å kjøre biler som bruker fossilt brennstoff til å kjøre elektriske biler.
De forurenser jo ikke.
Blir vi fortalt av de som vet alt.
At det forurenser mer å produsere og kvitte seg med disse bilene blir det ikke fokusert på. Det blir effektivt hysjet ned.
Nei - jeg vil ikke hetse "hvermannsen" som gjør det de kan for ikke å spre giftige gasser ut i verdensrommet og den luften vi og vår mat skal puste inn. Men jeg blir så eitrende forbanna på dobbeltmoralen som vi dødelige ikke ser!
Selv "den lille mann" - eller kvinne - som går rundt på våre strender og plukker søppel i sekkevis og som redder oljeskadde sjøfugler "glemmer" alt og tar seg en helgetur med skjærgårdscaddilacen sin og dumper bæsj og tiss og oppvaskvann rett ut i havet. Eller så tar de seg et "ørlite" cruise og glemmer at disse hotellbåtene ikke akkurat er elektriske.
Eller hva med en liten flytur til en storby på andre siden av Atlanteren for en helgehandel eller storbyhelg? Det er ikke akkurat glidefly som de reiser med, er det vel?
Dobbeltmoral, kaller jeg det.
Jeg kjører diesel.
Jeg har kjørt diesel i mange år.
Jeg kommer nok til å fortsette å kjøre diesel.
I allefall helt til jeg blir overbevist om at det vil lønne seg både for meg og miljøet å gå over til et annet drivstoff.
Det er ikke så mange år siden "myndighetene" fortalte oss dødelige at diesel var det som forurenset minst, og vi ble oppfordret til å kjøpe og kjøre dieselbiler. Men plutselig så er alt feil - og dieselbiler er reine miljøbomber. Ja - vi som kjører dieselbiler burde virkelig skamme oss! Vi eier jo ikke samvittighet for at vi spyr ut gasser og farlige gifter ut i lufta. Tenk at vi kan være så egoistiske og dumme!
Og dette skal komme til å koste oss dyrt etter hvert!
Bra!
Men hvem var det som "lurte" oss til å begynne å kjøre diesel?
Jeg gjør faktisk mye for miljøet, jeg!
Ikke har vi båt eller campingvogn, ikke reiser vi på cruise og ikke har vi for vane å fly rundt omkring.
Ikke kaster vi søpla i naturen og vi kildesorterer alt.
Huset er oppvarma med varmepumpe, og vi fyrer kun med ved når det blir så kaldt at varmepumpa ikke kan gi oss den varmen vi trenger.
Og mat som blir til overs kan det bli god restemat av, eller det blir et supplement til hundematen.
Jeg gjør mye for miljøet allerede, det er bare ikke så mange som ser det.....
Ære være helsevesenet, sier nå jeg. Vi skal prise oss lykkelige for at vi har et slikt system her i Norge at vi kvinner som har passert "middagshøyden" - les: begynner å bli små-gamle - at vi blir innkalt til puppesjekk! Vel, pupp og pupp, fru Blom. Det er vel heller snakk om det vi kalte for deiter da jeg var unge. For det er ikke det spor antydning til noen slags sprett i disse utvekstene som jeg for tiden har hengende i fronten.
Ja, jeg fikk altså helt plutselig innkalling til å få mine vedheng fotografert, og jeg må nok litt motvillig innrømme at jeg nok aldri hadde kommet til å bestille meg time selv. Derfor ble jeg oppriktig glad for å få innkallelsen.
"Har du undersøkt brystene dine selv?", spurte hun som tok imot meg. Joda, jeg måtte innrømme at jeg innimellom pleier å ta og klemme litt på meg selv.
"Har du kjent noe da?", spurte hun videre.
Huff - det ble litt vanskelig å svare på! Jeg tror hun mente å spørre om jeg har kjent noen kuler i pattene mine, så jeg svarte at jeg ikke trodde jeg hadde kjent noe unormalt.
Det er ikke så lett egentlig, å kjenne om det er "normale" eller "unormale" klumper, så jeg takket dama for at vi godt voksne damer får innkalling til ordentlig sjekk.
Så ble jeg sendt inn i et rom der TO damer tok imot meg og geleidet meg videre til et monstrum av en maskin som sto midt på gulvet. De forklarte og pekte og fikk meg etterhvert vel plassert og klargjort for fotografering. Jeg vet ikke helt hva jeg følte meg som da kaffefiltrene mine ble dratt i og dandert oppå ei glassplate for så å bli klistret enda flatere enn det de var i utgangspunktet. Jeg kan vel kanskje si at jeg var lettere beklemt der jeg sto, totalt fastlåst og med begge geitene i friluft og smilte mitt peneste smil. Dessverre ble jeg bare avbildet i området mellom haka og navelen, så det smilet kunne jeg spart meg....
Men jeg er ærlig og oppriktig glad for at jeg har fått tatt den der mammografien.
"Du får svar om 2 eller 3 uker, og du får svar uansett om vi ser noe eller ikke", sa den ene dama. Jeg takket pent og betalte 227,- kr og reiste hjem.
Glad og fornøyd.
Så får vi bare håpe at de ikke ser noe som ikke skal være der.
