SUKKERTØY

På stuebordet vårt står ei skål med sukkertøy.
Kamfersukkertøy.
"Gammelmanns-sukkertøy", sier samboeren min.
Det gir meg jo noen assosiasjoner....

Da jeg vokste opp bodde det en gammel mann like ovenfor oss. Nils ble på en måte en slags bestefar, for han var alltid der. Mamma og pappa hjalp han når han trengte det, og vi barna fikk også ansvar for å gå opp og sjekke hvordan han hadde det hvis vi ikke hadde sett han i løpet av dagen. Han hentet "gårsdagsavisa" hver dag og spiste ofte middag hos oss.
Innimellom tok han bussen til Sørreisa for å handle. Da var det vi barna som hadde ansvaret med å trille handlevarene hans hjem i "handvogna".

Nils kjøpte alltid et kremmerhus med karameller når han var på handel, og det var fast takst at vi fikk velge oss en karamell når vi hadde trillet opp varene hans.
Å - de var så gode, de karamellene! Og det var veldig vanskelig å velge. Skulle jeg ta en Smørbukk som var pakke inn i gult papir, eller kanskje den i blått papir? Fløtekiss, het den visst? Eller den i grønt papir som het Nøtte? Den i svart papir var lakris og het Svartekatta. Det var også en i rødt papir, men den husker jeg ikke navnet på.....

Hvis vi en gang plutselig fikk lyst på noe godt kunne vi gå opp til Nils og spørre om han hadde kamfer. Og det hadde han alltid.
Furunålskamfer!
De var grønne, hadde mønster som en furukongle og smakte furunål.
De var gode og varte mye lengre enn en karamell....
Jeg har savna furunålskamfer lenge.

Hjemme var det sjeldent at vi hadde sukkertøy, men noen ganger hadde vi "Erbe-sukkertøy"!
"Erbe" var peppermyntedrops med tekst på. De ble først laget på Erbe Sjokoladefabrikk, derfor kalte vi de for "Erbe-sukkertøy". Det var så spennende å se hvilken tekst som sto på det sukkertøyet som vi fikk! Det jeg husker best er "Møt meg i kveld".
Hvorfor jeg husker det så spesielt aner jeg ikke.....

Morfar hadde alltid fylte kamfer i lomma si. Vi kalte de for "puter", for de hadde samme fasong som ei godt stappa hodepute. Åhh - de var gode! Særlig når det ble ei lita sprekk i sukkertøyet og fyllet rant ut i munnen....
Mormor hadde ikke sukkertøy, ikke som jeg kan erindre. Men i øverste skuffa på kjøkkenet, sammen med pent strøkne og sammen bretta lommetørklær og pene duker, der lå det tyggegummi. 
Som oftest blå Sor-Bits!
Eller Firkløversjokolade.

Å få et sukkertøy, en karamell eller ei rute sjokolade var nesten som en fest. I dag er det så vanlig at det ikke er noen sjarm lenger.
Synd....

 

O - SOLE MIO?

Soldagen kom.

Soldagen gikk.

Ikke et glimt

av sola jeg fikk.

Kun skyer og snø

fanget mitt blikk.  

Dagene gikk.

Dagene kom.

Jeg ventet spent

men him'len var tom.

Nå kommer regn og

det ventes flom.

Dager med snø.

Dager med regn.

Jeg håper å se

et ørlite tegn.

Jeg sitter her

som et spørsmålstegn.....

 

GODE MATTIPS?

En ting som irriterer meg grundig, er hvor lettvint alt skal være, og nå tenker jeg spesielt dette her med mat.
Ikke har vi tid til å kjøpe inn maten vi skal ha. Vi kan heller ikke ta oss tid til å planlegge hvilken middag vi skal ha ei uke om gangen, og vi kan slett ikke kaste bort tid på å tilberede denne maten skikkelig!

Men da er jo supert at enkelte sjeler har funnet ut at det går an å hjelpe oss i hverdagen! De tar det hele og fulle ansvaret for alt, og de gjør dette tids-slukende arbeidet for oss slik at vi får bedre tid til å gjøre mer av det som vi har lite tid til å gjøre.
Så nå florerer det av tilbydere av ferdig planlagt, innkjøpt, forberedt, enkel, sunn, hurtiglaget, næringsrik, variert og billig middag!
Og det er mange av disse tilbyderene!!!

Adams Matkasse.
Godt Levert.
MatKomfort.
Nettmat.no.
Den Grønne Kassa.
Kolonihagen.
Spisriktig.no.

Samtidig reklameres det for hvordan man kan gjøre blant annet Toro sine suppeposer til "fullverdige" middager.
La meg ta blomkålsuppe, for eksempel. Det er "bare" å koke opp suppeposen etter oppskrifta på pakken, kutte opp blomkålbuketter og tilsette de oppi suppa og koke videre.
ÆRLIG TALT!

Jeg koker opp blomkål, 
siler av mesteparten av vannet, 
tilsetter melk eller fløte, 
putter oppi litt grønsakbuljong 
og jevner den til med maisenna sausejevner.
Og vips!
TA-DAAA!
Kjempegod og superbillig blomkålsuppe!
Som faktisk går fortere å lage enn om jeg bruker posesuppa først!

Og midt oppi all denne "spare-tid-og-penger-matlagingen" så bombarderes vi med matprogrammer på TV'n. Men denne maten er alt annet enn det jeg har nevnt ovenfor. Her skal alt lages "fra bunnen av", og halvfabrikata er bannlyst.
Jeg lurer litt på:
Hvor er fornuften? 

Kortreist og lang-laget mat!

INGENTING

I dag har jeg tenkt å gjøre ingenting.

Jeg skal bare kose meg med håndarbeide.
Kanksje lese litt i ei bok?

Vanne blomstene, det skal jeg gjøre. Jeg ser de trenger litt stell. Skal la de stå i vann en halvtime eller så, slik at de får drukket det de vil, så skal jeg tømme vekk det vannet de ikke har lyst på og så sette de tilbake på plassene sine.

Støvsuge litt, det kan jeg også gjøre. Det ser jeg trengs. Og det er jo så koselig å slippe å se hundehårene som virvler rundt omkring.

Innerst inne kjenner jeg at jeg har lyst til å hoppe opp på treningsapparatet og svette litt.
Jeg har faktisk lyst til det!
Hvis jeg bare får bukt med denne hodepina så skal jeg gjøre det.
Ei lita stund, ihvertfall....

Kanskje jeg skulle hive innpå en maskin med klær?
Etter at jeg har tatt koppene ut av oppmaskmaskinen....

Jeg har ikke tenkt å gjøre noen verdens ting i dag.
Bare lage litt middag. Lurer på hva jeg skal mekke ihop i dag, da....
Pannekaker?

Og så har jeg litt lyst til å bake noe.
Jeg kan jo lage knekkebrød?
Eller solboller....
Sola har vi jo ikke sett enda, på grunn av snø og skyer og sånt, men jeg har litt lyst på noe søtt og godt i dag. 
Det kjenner jeg.

Fikk et tips om å bruke potetmospulver i glutenfri gjærbakst. Kanskje jeg skulle gjøre et forsøk? Så kan jeg forhåpentligvis servere solboller med gult i midten til ettermiddagskaffen?

Kanskje jeg skal invitere naboene på kaffe og solboller i ettermiddag?
Det høres ut som en lurgod idè!
Hvis jeg får til det der med de glutenfrie solbollene da.....

Jeg hadde jo planer om å gjøre ingenting i dag....

JEG ER LITT SKEIV....

Ja, sånn er det bare...
Jeg er litt skeiv...
Jeg merker det godt...
Jeg kjenner det bare helt sånn plutselig...
Av og til.... 
Særlig når jeg kjører bil...
Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få bukt med det...

Når det går opp for meg hva jeg gjør, så prøver jeg så godt jeg kan å rette meg opp. For dette hender jo helt uten at jeg merker det. Jeg rett og slett bikker over til høyre.
Til høyre!!!
Politisk sett så trekker jeg jo mest mot venstre, så dette ser jeg meget alvorlig på!

Men også når jeg ser på TV i godstolen siger jeg over mot høyre. For da vi flytta godstolen min ned til kjellerstua merket jeg det så til de grader. 

Så der står den nå, og avslører min skeivhet!

"Æ HAR BÆSJA"!

Nå er jeg spent! Forsøker for første gang å skrive innlegg på bloggen ved hjelp av mobilen. Tror det blir et kort innlegg....
I helga er yngste barnebarnet på helgebesøk, og det går i ett. Å følge en 2-åring er ei utfordring......
"Bæssemo"!
"Bæssefa"!
"Æ gikk en vann"!
"Æ bise sess"!
"Æ bæsje"!
"Læse bok"!
"Ikke røre tv"!
"Sette fanget"!
"Æ kose"!
"Pepsi buksa"!

For midt oppi det hele så har Pepsi løpetid.....

"Ordne!"

Nei, no må jeg visst hjelpe litt med noen leker.....

"Bæ-bæ, lille lam. Adu lulle ull.
Sønnasæ te fa, å sønnasæ te mo. 
Å to pa dømpe e dippe lille booo"....

DAGENS STORE "SNAKKIS"

Jeg har vært oppe i vel halvannen time nå, og radioen har stått på.
Som vanlig.
Fordi jeg liker å la kropp og sinn våkne opp litt sakte, så er radioens P1+ det jeg hører på. Rolig og velkjent musikk fra gamle dager og ikke fullt så gamle dager, og littegranne nyheter innimellom. Men kun de viktigste nyhetene.
Men ikke i dag.
Det hadde jeg vel for så vidt ikke ventet heller, for i dag er den store Dagen. Med stor D.
"D-dagen"?
"Dommedagen"?
"Donald-dagen"?

Donald Trump, selvsagt.
Denne forretningsmannen som kom fykende inn i politikken på sin høye hest og med penger som en krøsus. Alt kan jo kjøpes av penger, sies det.
(Bortsett fra lykke, kanskje?)
Og hvem vet om ikke denne mannen har kjøpt og betalt seg inn som "Verdens mest mektigste mann"?

Uansett - i dag skal denne mannen innsettes som USAs 45. president, og verden vrir seg i spenning. Mister Trump har virkelig greid å komme seg på topp! Både i nyhetssendingene, som samtaleemne blant oss "normale" dødelige og til og med her i bloggen min!

Joralf Gjerstad, kjent som Snåsamannen, har sagt at Donald Trump kommer til å bli skutt.....
Det sa han om president Kennedy også, og slik ble det. Vi får se. Jeg tror nå at verden vår går inn i en enda mer urolig periode og at verdensfreden er alvorlig truet.

Jeg håper jeg tar grundig feil! 

 

ÅPENT BREV TIL MEG-SELV

Hei.
Jeg vet ikke om jeg har skrevet til deg før, i såfall så må det være lenge siden. Jeg kan iallefall ikke huske det.
Derfor må jeg starte brevet med å be om unnskyldning. Det er jo så viktig å holde kontakten, og i dagens samfunn så tar vi oss dessverre ikke tid til å pleie vennskap slik som vi burde.
Og jeg skulle så absolutt tatt mer vare på deg!

Når jeg tenker meg om, så har jeg vel aldri tenkt på deg først. Det har liksom vært alle de andre i første omgang, og så har jeg hatt den formeningen om at når andre hadde det bra så fikk du også det bra.
Hvordan jeg kom fram til et sånt ressonement vet jeg ikke, og av den grunn så har dessverre du kommet i siste rekke.
Igjen vil jeg be om unnskyldning. 
Jeg vet at du har hatt det tungt i perioder. Jeg har ikke sett det, for du er utrolig flink til å gjemme deg bak ei glad og lykkelig maske, men jeg har følt at det har vært noe. Likevel har jeg ikke spurt deg hva som var i veien.
Hvorfor?
Tja - kanskje har jeg vært redd for hvilket svar jeg ville få?
Kanskje har jeg ikke visst hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle oppføre meg?
Du vet - vi mennesker er litt rare sånn. Følelser er vi litt redde for, for de kan ofte røre ved ting inni oss selv som vi ikke vil eller tør konfronteres med. Og da holder vi oss gjerne litt på avstand og håper at det går over av seg selv.
Unnskyld....

Men selv om jeg har vært litt distansert overfor deg i mange, mange år, så må du vite at jeg innerst inne faktisk er veldig glad i deg, og jeg bryr meg virkelig om deg. Jeg har bare ikke sagt det til deg før....
Unnskyld.

Jeg har mange ganger tenkt på at jeg skulle fortelle deg hvor oppriktig glad jeg er i deg, men jeg tør faktisk ikke møte deg ansikt-til-ansikt og si det med ord. Sånn høyt, vet du. Jeg vet ikke hvordan stemmen min vil oppføre seg, og jeg vet ikke helt hvordan vi vil reagere. Derfor er det lettere for meg og skrive til deg.
Vi kjenner jo hverandre veldig godt. Vi har jo vært så nær hverandre i så mange år. Ja, vi har vel kjent hverandre på godt og vondt hele livet! Har vi ikke?
Men som sagt, vi har ikke hatt så mye kontakt med hverandre som vi burde, og det er nok jeg som har sviktet her.

Jeg håper at du skjønner at jeg angrer meg oppriktig. Og jeg håper at du, når du leser dette, forstår at jeg fra nå av vil prøve å gjøre godt igjen den urett jeg har voldt deg. Vi må jo ta vare på hverandre, ikke sant? 

Det er mye jeg kan gjøre for å vise at jeg setter pris på deg, og jeg håper at jeg etter hvert vil greie å uttrykke hvor glad jeg innerst inne er i deg.
Men det er så vanskelig, så jeg kan bare love deg små forandringer i begynnelsen.
Jeg håper det er greit for deg?
Så heretter skal jeg starte dagen med å ønske deg "God morgen!"
Jeg skal se deg rett inn i øynene og si det høyt, slik at både du og jeg hører det.

Jeg håper du tar imot min unnskyldning og at du forstår at jeg angrer meg oppriktig.

Stor klem fra Meg-selv.

 

HVEM HAR LENGST SPRUT?

I natt har det snødd.
Det har snødd såpass mye at snøen må fjernes.
Det er muligheter for at det skal begynne å regne, og da må mest mulig snø bort først.

Og jeg morer meg!

Jeg morer meg ikke over at min samboer må ut og starte snøfreseren.
Det er ikke det....
Det morsomme er at ikke bare min samboer er ute og freser, men at naboen over elva er ute samtidig. Og snart kommer vel naboen nedentil (hi-hi-hi) også ut!
Og så er konkurransen igang!
Hvem har lengst sprut? 

Min kjære tråkker ivrig nedover veien.
Finner dyp og fin snø.
Kjører freseren rett inn i snøhaugen.
Styrer tuten den veien som er mest hensiktsmessig.
Og lar det stå til!
Og han spruter langt!
Kjempelangt!
En supersprut, blir det.
Jeg kan se at han retter ryggen litt.
Kanskje er han stolt over sin kraftfulle sprut?
Men så kommer naboen over elva.....

Å - nei!!! 
Jeg tror han vinner!!!
Han spruter kjempelangt!
Og for en kraft som ligger i spruten hans!
Jeg må nok innrømme at hans sprut er lengre enn spruten til min samboer....

Men naboen som bor rett nedenfor oss - han vinner nok garantert hvis han kommer ut.
HAN HAR TRAKTOR!
Og det er jo litt urettferdig!
Er det ikke?

BURSDAG

Nå har bestemor vært og kosa seg med barnebarna. Tenk, den eldste bestemorgutten har blitt 6 år!
Det er rart, bestemor føler seg litt gammel.....

Men ikke gamlere enn at hun helt uten videre tok fatt i den store, myke og strekkbare Spidermannen som bursdagsbarnet fikk i dag og automatisk tok rollen som Spiderman.
Plutselig ble det liv i Spiderman, og bestemor så hvordan gutten forandret seg fra å være "storgutt" til å bli litt vantro, deretter spørrende og til slutt spent og frydefull.
For denne Spidermannen "snakket" med gutten med merkelig stemme og fant på mye rart og morsomt. 

Bestemorhjertet sugde til seg uttrykket i guttens blanke og fasinerte øyne og lyden av hans hjertelige latter. 

Det er så deilig med sånne øyeblikk.
Måtte de aldri ta slutt.....

 

SANNHET ELLER KONK?

Tause sannheter.
Falske nyheter.

Jeg har som prinsipp at jeg er veldig forsiktig med å uttrykke mine innerste meninger på enkelte områder. Et av disse emnene er politikk.
Men nå skal jeg lette litt på min forsiktighet.....

Jeg må si jeg er rimelig skremt over oss dødelige og vår tilbøyelighet til å strekke grensene for etikk og moral. Det er liksom ikke så farlig lenger å si eller gjøre noe som egentlig er helt forkastelig. Man kan jo bare å gå ut offentlig og fortelle at man skal gå til sengs!
For er det ikke det de gjør, når de sier at de "legger seg flat"?
Forteller at de skal gå til sengs?
"Å gå til sengs med fienden", det gjør for eksempel politikere til stadighet hvis de vil oppnå noe som gir dem en fordel.
"Gi noe - få noe", heter det visst....

I disse dager har vi hørt mye om "tause sannheter". Det er visstnok sannheter som man ikke kan snakke om av en eller annen grunn.
Det er det mye prat om såkalte tause sannheter i nyhetene nå i forbindelse med  narkotikasmugleren Gjermund Cappelen og den korrupsjonstiltalte eks-politimannen Eirik Jensen.
Kort fortalt så blir Eirik Jensen tiltalt for å ha vært på parti med Gjermund Cappelen, noe Cappelen også sier, mens Jensen sier at dette ikke er tilfellet. Han har vært med i ei så hemmelig sak at han ikke har lov til å snakke om den, selv om det kan bety "være eller ikke være" for seg selv.
Det er den tause sannheten - sannheten som Jensen ikke har lov til å fortelle.
Sier han.
Jeg tar ikke noe standpunkt til hvem som snakker sant. Det har jeg ingen forutsetninger til å gjøre, men jeg forundres mange ganger av det som blir presentert i mediene og i nyhetene.
Er det sannhet eller konk?

Nyheter, ja.
Det er et annet kapittel....
Nå har vi en storm av falske nyheter som vi må styre unna. Det er skremmende hvor lett mange mennesker tar på "nyheter" som blir presentert i mediene - og særlig da på internett!
Hvor mange ganger har jeg ikke fått videresendt sjokkerende innlegg fra venner og bekjente, der innleggene ved nærmere undersøkelser viser seg å være oppspinn, fantasier eller rett og slett humbug?
Mye er rettet mot andre og er ikke annet enn falske uttalelser, oppdiktede utsagn og direkte løgn.
Men disse innleggene er så godt skrevet og formulert at det er veldig vanskelig å avsløre graden av sannhet i innholdet.

Jeg har jobbet i skolen i mange, mange år. Jeg har vært med og sett internettet sin utvikling i skolesammenheng og jeg vet hvor strengt det er med sjekking av kilder.
Vi spør til stadighet elevene om de har sjekket kildene og kildenes troverdighet. De må også vise til hvilke kilder de har brukt hvis de kommer med påstander som ikke er deres egne.

Jeg synes ungdommene generelt er flinkere til dette enn det vi godt voksne er. Vi fikk plutselig en hel verden rett i fanget og i hendene da internett ble allemannseie. For vi leser, og vi deler, og vi tror og vi mener.
Se bare på meg!
Jeg tror, mener, synes og undres - og dette legger jeg ut slik at hele verden kan lese det!

Hvor enkelt er det ikke å skrive noen nyheter som ikke er riktig sanne?
Hvor enkelt er det ikke at noen som leser dette ikke sjekker troverdigheten til innlegget?
Hvor enkelt er det ikke å dele dette innlegget videre -
og videre -
og videre?
Jeg er skremt.....

Gang på gang hører vi om personer som har gått inn på steder der det oppholder seg mange mennesker og som har skutt og drept mange mennesker. Ofte viser det seg at disse personene har søkt informasjon på internett, har lest denne informasjonen og har blitt påvirket så til de grader at de har utført disse horrible handlingene mot uskyldige.
Og ikke nok med det!
Det ymtes nå om at valgkampen i USA ble påvirket av falske sannheter der også Russland var en av aktørene i spredningen av disse såkalte sannhetene.
Men er dette sant, da?
Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger!
Hvilke sannheter er sanne?

Det var så enkelt før.
Da vi mennesker hadde samvittighet.
Da vi måtte si som sant var og stå for det vi hadde sagt.

Jeg husker godt at vi lekte "Sannhet eller konk" på skolen.
Det var en forferdelig lek!!!
Vi ble spurt om sannhet eller konk, og hvis vi sa "konk" kunne vi bli kommandert til å gjøre forskjellige ting. Som regel var det uskyldige gjøremål som ble forlangt, som å springe rundt skolen, drikke tre glass vann, stå på et bein og si kykeliky eller gi en i klassen en klem eller et kyss.
(Det siste var forsåvidt så nifst at man vegret seg for å si "konk".)
Men sa vi "sannhet" måtte vi svare sant på det som ble spurt om!
Jeg husker godt at jeg fikk spørsmålet og svarte "sannhet" fordi jeg var redd for hva de skulle ha meg til å gjøre. 
Jeg trodde jo ikke at sannheten skulle bli så vanskelig å si, men da jeg fikk spørsmål om hvem jeg var forelsket i, kjente jeg halsen snørte seg sammen. 
Alles øyne var nå rettet mot meg, og jeg kjente at jeg ble både varm og kald på en gang. Jeg kunne jo ikke fortelle at jeg var forelsket i en av guttene i klassen!
Stemmen min var rar, nesten fremmed da jeg stammet frem et helt ukjent navn, og forklarte at han bodde et helt annet sted og at de ikke visste hvem han var.

Jeg tror nok at de i klassen min skjønte at denne sannheten ikke var helt sann, men de lot som ingenting.
Jeg ble ikke med på flere runder med denne leken.
Jeg syntes ikke det var morsomt å bli tvunget til å gjøre eller si ting som jeg ikke hadde lyst til.

 
 

EN BLOGGERS AVSLØRING

På grunn av at jeg i dag har vært travelt opptatt med å rydde bort siste rest av jula, samt pynte litt her og der, vaske litt klær og lage middag og kjøre yngste dattera tilbake til hybelen....
På grunn av alt dette skal jeg - i ei avsindig fart - skynde meg å skrive et helt unødvendig og egentlig ganske så tomt innlegg.

Jeg er nemlig ikke sånn som mange andre bloggere:
Jeg skriver ikke en haug med blogger og legger de klare til publisering lang tid i forveien.

Jeg kunne gjort det, det hadde sikkert kommet mange "gode" innlegg fra meg da, men jeg tror også at mye av den spontane måten jeg skriver på vil kunne "forsvinne" på et vis....

Ergo:
I dag kom et lite, og helt unødvendig innlegg.

Forresten - i dag har jeg hakket meg en tøffel!

JEG GRUER MEG TIL Å GLEDE MEG

Eller - kanskje jeg gleder meg til å grue meg?

Det er ikke like lett å holde orden på tankene sine - eller følelsene, for den del. Og det er slett ikke enkelt å holde orden på alle de TINGENE som man har! Så i dag skal jeg plukke ned siste rest av jula - enten jeg vil eller ikke. 
Det blir godt å få bort all den røde fargen, på en måte. Den "sluker" liksom mye av lyset. Det var jo helt okei å ha røde gardiner og duker, puter, pynt og  stæsj da det var som mørkest og vi hadde sånne "være-inne-og-kose-seg-med-stearinlys-dager".
Men nå har dagene blitt mye, mye lysere - og snart kommer sola tilbake! Da må det røde være pakket vekk og lysere og friskere farger må frem.

Det er alltid litt trist å pakke jula sammen, synes jeg. Og i år blir det kanskje litt ekstra trasig. Jeg har nemlig bestemt meg for at mesteparten av alle de juledukene, julegardinene og den pynten som vi ikke har brukt etter at vi flyttet hit, det skal vi ikke ha lenger.
Det skal bort.
Vekk.
Ut av huset, i allefall.
Har ikke hjerte til å kaste noe, så jeg kommer nok til å ta bilde av det og legge ut på Facebook for å se om det er noen som er interessert i det. Og hvis jeg ikke finner noen som vil overta det - da går det til Remiks eller Fretex. 
Huff - som jeg gruer meg..... 

Men hvis jeg finner noe som jeg ikke greier å si farvel til, så kan jeg jo bare ta bilde av det! For et bilde tar jo ikke så stor plass, ikke sant?

Og mens jeg da er i "farta" så kan jeg jo rydde og kaste gamle notater og skriblerier fra min lærerskoletid. 

Men først må jeg grue meg ei stund til....

 
 

DET SKU' BO FOLK I HUSAN.....

Jeg husker første gang jeg hørte sangen "Bruksnummer 3", bedre kjent som "Folk i husan" med søskenene Bremnes.

Vi hadde egentlig et lite hus, da jeg var barn. Jeg syntes jo at det var stort, men det var vel sånn ca 50 kvm i grunnflate. Og hvis vi tenker at det var bortimot kvadratisk, så gikk omtrent 2/4 til stua, 1/4 til kjøkkenet og 1/4 til entrèen.
Vel - en del av kjøkkenet og entrèen gikk bort i toalett, yttergang og trapp til både loft og kjeller.

Det var et kaldt hus. 
Iskaldt! 
Et grått murhus.
Umalt.
Og med minimalt av isolasjon - hvis det var noe i det hele tatt....
Det var iallefall så kaldt, at jeg kan minnes at vi satt på gulvet og plukket is fra veggene, rundt gulvlistene, rundt vinduskarmene og at vi tegnet på isen på vinduene med fingrene.

Det sku' bo folk i husan.....

Oppe på loftgangen hadde det vært ei lita veranda, men den hadde ramlet ned, og døra ut til den manglende verandaen var bundet fast med snøre. Et grønt, tykt tau. Likevel var det store sprekker der som vi kunne se igjennom. 
Mørkeloftet var svært, mørkt og skummelt, og med full ståhøyde. 
Uisolert, selvfølgelig. 

Jeg kan enda kjenne kaldgufset når jeg tenker på de iskalde vinternettene, og det var ikke unormalt at det var rundt -30 grader på innlandet. Da var det å kle på seg ull-lester, tykke og gode nattklær i flanell, springe fort-fort opp loftstrappa og legge seg under flere lag med dyner.
Først et stikkende, tungt ullpledd fra forsvaret, deretter ei dundyne og oppå der igjen noe vi kalte et "vatt-teppe". 
Det var et teppe fylt med grått, oppkappet ullfilt som var stappet hardt og sydd inn i et trekk. Vatt-teppet var tungt og varmt og lå som et lokk over oss.
Da vi var så små at vi ikke greide å fylle ei vanlig voksenseng alene, så delte vi seng. Vi lå to og to sammen med beina mot hverandre. Slik holdt vi også varmen godt om natta.

Det sku' bo folk i husan.....

Jeg husker at pappa isolerte huset. Jeg husker spesielt at gulvene ble ordna på. Det syntes jeg var dumt, for det ble lagt på gulvbelegg, og det ble vanskelig å ski på det med ull-lestene.
I begynnelsen var det gråmalte gulvbord, og de hadde ei utrulig god gli!

Det sku' bo folk i husan.....

Jeg husker hvor jeg var da jeg hørte denne sangen første gang. Jeg var i entrèen, jeg var mellom 15 og 16 år, og mamma og pappa var i gang med å bygge oss et nytt hus.
Jeg var i entrèen, og den grønne Kurèr reiseradioen sto i vinduet og spilte denne sangen. Jeg ble så rørt både av melodien og av ordene, at jeg kjente en klump i halsen og jeg måtte svelge og blinke med øynene mange ganger.
Jeg så for meg dette grå, kalde, stygge steinhuset som vi hadde bodd i i mange år, og jeg syntes så synd på det.
Det hadde huset oss i varme og kalde dager. Hadde gitt oss ly for regn og vind. Ehhh - når det var regn og vind samtidig måtte mamma legge håndklær og gulvkluter i vinduene for å samle opp regnvannet som rant inn....
Men jeg syntes så synd på huset som skulle stå tomt, uten folk, mens vi skulle bo i et splitter nytt hus like ved....

Det sku' bo folk i husan.....

Jeg er så fasinert over gamle hus.
Hus, som har ei historie.
Ei historie som vi ikke kjenner, men som sitter i veggene.

Og jeg tar meg i å tenke at "Dette huset skulle jeg så gjerne hatt"!
Tenk - å kunne ha det man trenger av midler og ferdigheter til å "redde" mange av de husene som står tomme og forfaller!

For det er jo så sant som det sies i sangen:
"Folk treng hus, og hus treng folk i all si tid".......

 

ENERGI-PÅFYLL

Jeg fikk virkelig fylt på med energi i går.  Jeg "overtok" det eldste barnebarnet da guttene ble henta i barnehagen, og så dro vi på Burger King og spiste barnemeny. Begge to. Jeg fikk glutenfritt brød til min burger, og så fikk vi en stor leke! En brun plastikkhund med påtegna bein i munnen. Vi ble enige om at bestemor egentlig ikke trengte denne leken, for hun har så mange leker hjemme, så den skulle han ta med til lillebroren sin.
Det var overraskende hvor mye mat det egentlig var i en bitteliten burger. Og ikke smakte det ille heller!

Og så gikk vi på kino!
Vi så Torbjørn Egners Hakkebakkeskogen, og bestemor måtte synge stille med på sangene. Innimellom fikk hun litt hjelp av sin kavaler, og vi var begge enige om at det var en veldig fin film.

Det ble endel snakk om Torbjørn Egner og noen av de historiene han har laget, og vi avtalte at neste gang han kommer på bestemor-og-bestefarbesøk så skal vi lese boka om Hakkebakkeskogen.

Bestemor gleder seg allerede!

 https://fokus.aurorakino.no/filmdatabase/desember/dyrene-i-hakkebakkeskogen/

HVEM TROR DU AT DU ER?

Ja, hvem er du, egentlig?
Og hvem er jeg?

Vi tror nok at vi kjenner oss selv ganske godt. Til tider er vi nok helt sikker på at vi kjenner oss selv helt og holdent. Og vi gjør kanskje det. Men hvordan kjenner de andre oss?
Vi vet jo at vi eksponerer oss selv, våre meninger, følelser og egenskaper i forskjellig grad ut fra hvor godt vi kjenner hverandre.
Det er jo ikke alt om meg selv som jeg vil at mine kolleger for eksempel skal vite om meg. Likevel vil de ha sin egen oppfatning om hvordan jeg er og hvem jeg er utfra hva jeg sier, gjør og oppfører meg.
Ikke sant?
Nå har ikke jeg noen kolleger lenger. Dessverre. Men jeg har venner, bekjente og familie. Og dette gjelder jo dem også - i høy grad.

Hvem tror du at du er?
Et veldig bra program på TV der kjentfolk begynner å granske i sine aner for å finne ut hvem de var, hvor de kom fra og hvordan det gikk dem i livet.
Veldig spennende, og veldig rørende.
Mange sjebner....

Jeg er heldig som har fått vite så mye om mine forfedre både på mor-sida mi og på far-sida mi. Jeg fikk heldigvis bli veldig godt kjent med min mormor og morfar. Vi bodde jo på loftet hos dem til jeg var nesten 4 år, og de var mine gudforeldre.
Men min farfar fikk jeg aldri møtt, og min farmor gikk bort da jeg var 2 år. Likevel har jeg et svakt minne om at jeg satt på fanget hennes på veranda til tante Olaug. Min pappa fortalte veldig mye om min farmor og farfar, og han ga oss barn mange historier fra da han var liten. 
Og mye av historia vår finnes både i folketellinger, matrikler og kirkebøker. Det er bare å gå i gang og leite.
Så på en måte føler jeg at jeg kjente dem litt.

På selveste lillejulaften fikk jeg en nydelig gave av mitt søskenbarn.
Et gammelt saltkar fra Seljevold, gården til farmor og farfar.
Et stykke historie.
Et lite stykke av mi historie.
Et bittelite stykke av mine forfedres historie.

Jeg er veldig, veldig takknemlig....

 
 
Her er noen eksempler fra folketellinger og matrikler, og allerede i 1865 finner vi min tipp-oldefar, Morten Hansen.
Min farfar var Bernhard Eilertsen, han finner vi i folketellinga fra 1900.

 

Folketellinga 1865

Mjelle, 158b
Hester: 1, Stort kveg: 6, Får: 10, Svin: 1, Bygg: 1/2, Poteter: 6
Morten Hansen, hf, Gaardbruger selveier, g, 45, m, Tromsøsundets Prgjld.
Johanna Hansdatter, Hans kone, g, 45, k
Eilert M. Mortensen, Deres søn, Hjælper faderen, ug, 22, m
Nils E. Mortensen, Deres søn, ug, 21, m
Alette M. Mortensdatter, Deres datter, ug, 9, k
Ane M. Johannesdatter, Deres fosterdatter, ug, 8, k
Petrikke Mikalsdatter, Deres tjenestepige, ug, 30, k, Lenvigs Prgj.

Matrikkelen 1886

Gårdsnr. 55 Bruksnr. 5: Mjelde søndre/Mjelde søndre - Eilert Mortensen

Folketellinga 1900

	Gardsnr		Bruksnr		Gardsnavn
	under 55		5		Mjelde søndre

Fornavn

Etternavn

Kjønn

Familiestilling

Sivilstand

Yrke

Fødselsår

Eilert

Mortensen

m

hf

g

Fisker og husmand u j

1844

Seselie

Matisdatter

k

hm

g

Husstel

1843

Emil

Eilertsen

m

s

ug

Fiskeri

1878

Bernhard

Eilertsen

m

s

ug

Fiskeri

1883

Nanna

Eilertsdatter

k

d

ug

Datter

1887

http://www.sadesbingen.se/tromsoysund/mjelde.shtml 


 

 

MAT-ROT DOTT ENNO?

Jeg blir helt forvirret av alt dette mat-rotet!

For det første så er det totalt kaos i kjøleskapet. Har gjort mitt beste for å greie å spise opp alt som er på vei til å gå ut på dato.
Det har virkelig vært en prøvelse, særlig med tanke på at vi nettopp har avsluttet en periode i året der det virkelig fokuseres på mat.
Mye mat.
God mat.
Feit mat.

Så vi har spist rester.
Vi har småspist både utover dagene og kveldene. Og vi har hatt middager som har blitt komponert i øyeblikket. Så nå begynner kjøleskapet æ nærme seg normal status.
Bortsett fra alt pålegget.
Her er skutesild,sursild, to typer brunost, goudaost, ansjos, julepostei, rødbetesalat, hjemmelaget kjøttrull, Eiderøkt laks, leverpostei, spekepølser, makrell i tomat og flere typer syltetøy.
Julesylta måtte jeg kaste, den begynte å lukte ille....

Vi kjøpte jo en del godter og sjokolader til jul. Og vi var jo SÅ heldige at butikken vi handlet på hadde kjempetilbud på store sjokoladeplater. Selvfølgelig måtte vi jo slå til! Vi sparte jo masse penger på det!
(Egentlig sparte vi jo ingenting - vi BRUKTE jo penger!)
Og så fikk vi selvfølgelig mye sjokolade, konfekt og Belgiske trøfler i julegave! Så nå har vi kommet oss litt ned i sjokoladearsenalet.
Jeg orker ikke tenke på all den maten som jeg har stappet inn i skuffer og skap. For der har jeg ikke oversikt i det hele tatt!
Hvor skal dette ende?

Jeg var en tur på Obs i går ettermiddag. 
For å handle!
Kom hjem med kaffefilter, batterier, biola, tomatjuice, potetmos og nugatti.
Snakk om storhandel!

Så var det den lurgode tanken på å ha en vegetardag i uka, da.
Jeg har for mange år siden bare spist vegetarmat. Den perioden varte faktisk i to år!
Det var spennende.
Det var godt. 
Det var dyrt, for jeg laget vanlig mat til resten av familien.
Og det tok tid. Å lage to typer middag - det tar faktisk mye tid.
Men det fikk mitt alt for høye kolesterol ned i rekordfart!

En annen periode kjørte jeg hardt på med lavkarbomat.
Det samme skjedde da også. Men da gikk jeg i tillegg litt ned i vekt!

Nå må all min mat være glutenfri. Og glutenfrie produkter, hvis man da ikke tar med reint kjøtt og rein fisk, så er den maten alt annet enn lavkarbo...

Å kombinere alt dette og lage en lavkarbovegetarglutenfri mat er virkelig en utfordring!
Jeg tror jeg gir opp før jeg begynner!

Men en vegetardag i uka, det er ikke dumt det.
Tror jeg.
Maybe-kanskje....

Overfylt kjøleskap