Den gamle mannen og den lille gutten

Det var en gang en gammel, gammel mann. Krokrygget, halt, tynn og mager. Han hadde problemer med både hørsel og syn, og var mett av dage.
På årets siste dag hadde han likevel en oppgave å fullføre før han tok kvelden:
Han skulle levere alle ventende oppdrag til sin arvtaker, en liten gutt.
De hadde aldri møttes før, den gamle og den unge, men begge visste hva som ventet dem.

Den gamle mannen, furet i ansiktet og med skjelvende gange, går sine siste skritt på livets vei.
I det fjerne ser han en liten gutt komme hoppende. Han er så lett på foten - hopper og spretter som en ungfole. Og synger gjør han også!
"Denne karen har nok ikke opplevd så mye enda", tenker den gamle mannen, og smiler i det grå skjegget sitt.

Den lille gutten danser bortover veien, klar til å ta fatt på alle verdens problemer og gleder. Langt borte på veien ser han den gamle mannen. Den lille gutten vet at den gamle har gjort sin jobb, og at det nå er hans tur.
Han er spent! Tro hvordan dette skal gå? Tenk på alt han skal få oppleve!

Etter ei stund møtes de to, den gamle og den nye.
De snakker ikke. Bare ser på hverandre. Den gamle med erfaring og kunnskap i sitt blikk - den unge full av undring og med håp i blikket sitt.
Etter ei stund tar de hverandre i hendene.
"Godt Nytt År", sier den gamle mannen.
"Takk for det gamle", sier gutten.

Den gamle mannen forsvinner bak en sving og er borte.
Den lille gutten hopper glad og fornøyd bortover veien. Klar til å ta fatt på alt - og med et smil om munnen og håp i blikket danser han videre uten å vite hva som venter han....

Denne historia fortalte alltid pappa til oss på nyttårsaften. Og han tegnet møtet mellom det gamle året og det nye året. Og merkelig nok, så møttes de alltid rett nedenfor huset vårt!
Enda i dag kikker jeg litt ekstra godt ut vinduet kl 00.00 på nyttårsaften.
Det kan jo hende jeg får et lite glimt av dette magiske øyeblikket - når det gamle og det nye året møtes....

Godt nytt år!

         

Jeg liker ikke nyttårsaften

Den siste dagen i året. Nedtellinga har begynt....

Om ikke mange timer strømmer folk ut av husene sine for å fyre på raketter og rope "Godt nytt år!" til alle de ser.
Øyne som glitrer av glede - eller litt for mye alkohol.
En "ny" start ligger foran - alle "gamle" synder legger vi bak oss.

Men jeg er ikke glad på denne siste dagen i året.  Vet egentlig ikke hvorfor, men så lenge jeg kan huske så har jeg følt en sånn enorm tristhet inni meg. Og den blir veldig forsterket når jeg møter alle disse kjempeglade menneskene....
Jeg har ingen dårlige erfaringer eller minner fra nyttårsaftener. Bare gode minner. Har aldri hatt foreldre som har nytt alkohol - ihvertfall ikke da vi var barn.  Og uansett hvor dårlig råd vi hadde, så var det alltid noen få raketter sendt opp, og vi barna fikk stjerneskudd.

Men jeg er liksom ikke helt der.... 
Prøver å holde det for meg selv, vil jo ikke ødelegge stemninga - og i hvertfall vil jeg ikke frarøve mine nære og kjære denne fantastiske følelsen av "felles glede"!

Så for all del - kjære allesammen. Ikke la mine manglende "hurra-rop" ødelegge for dere.
   
Vær glade! 

Gled dere, og gled hverandre!

Fryd dere over alt det nye og ukjente som ligger og venter på oss!

I morgen formiddag kjører jeg inn til byen og til kirkegårdene. Det er en deilig plass å være - ro, fred, tanker og masse lys....
Jeg har mange jeg skal besøke og tenne lys for. En fin tradisjon som jeg har holdt i snart 30 år.
Dessverre blir det for langt å dra til pappa si grav, men han er med i tankene likevel. Skal tenne et lys for ham på farmor og farfar si grav isteden for.

Og så vet jeg, at når det nye året har kommet i gang, så blir humøret mitt bedre. Og første nyttårsdag så er som regel all tristheta borte vekk!

Godt nytt år!

 

 




  

Nyttårsforsett?

Det er mange år siden jeg sluttet å lage meg sånne plagsomme løfter.  De er jo helt umulige å holde uansett, så hvorfor skal man da plage seg selv med noe som vil gi ett helt år med dårlig samvittighet?
Nei - jeg bruker heller å sette meg nye mål, jeg. Og det er ikke alltid at jeg har disse målene klare når nyttårsaften kommer.
Men målet mitt er at jeg skal gjøre noe helt nytt - noe jeg aldri har gjort før!

Det har vært mange varierende mål: 
Komme meg på toppen av Tromsdalstinden. Det var tungt!
Og så overnatte på fjellet, aleine i telt. Det var litt skummelt...
Og jeg har plukka masse-masse tyttebær. Det var litt kjedelig...
Og så har jeg hatt stand på julemessa. Det var artig...

Jeg lurer litt på hva mitt nye mål kommer til å bli!

Jeg får si som Pippi Langstrømpe:

Det har jeg aldri gjort før - så det kan jeg sikkert!

Tromsdalstinden - 1238 moh.  Tre slitne men glade damer. Byen ble liten bak oss.

Som et månelandskap...

    

Kjedelig?

Tenk, at det kan være kjedelig å ha fri! Det er jo så mye jeg kunne gjort - støvsugd huset, vaska klær, rydda og kasta ting jeg ikke trenger, skrevet julekort/nyttårskort, spilt et spill....
Og dratt på besøk... hvis formen hadde vært bedre.
Men jeg er ikke sånn ordentlig syk lenger, bare- - -slapp?

Da vi var barn kunne vi ikke si at vi kjeda oss. "Nei-men så flott! Jeg har litt arbeid du kan gjøre!" var svaret vi fikk da.
Og det var som regel det kjedeligste arbeidet vi kunne få:
ut på åkeren og plukke stein,
ut på myra og ruske opp høymule, 
opp i vedskjåen til Nils og stable ved, 
ut på gårdsplassen og rake singel...

Bare arbeid som for oss virka helt meningsløst...

Men det verste var når vi var lat. Det var helt forferdelig. Og så var det stygt å være lat - og skammelig!
For da kunne man kjenne latmakken krype opp etter ryggen.

Jeg kjente en gang latmakken. Uff! For en ekkel følelse! 
Jeg satt ved kjøkkenbordet og leste i et Donald (eller kanskje det var Sølvpilen).
Mamma og pappa var sikkert i fjøset, og de mindre søsknene lekte stille for seg selv. Alt var ro og fred.
Så kjente jeg det!
Det kriblet oppetter ryggen min!
Det startet langt nede og fortsatte lenger og lenger opp - helt til nakken...
Æsj! Det var ekkelt! Og skummelt!
Jeg prøvde å røre på meg for å få det til å forsvinne - men nei. Etter ei lita stund var det tilbake igjen.
Jeg var redd, for denne latmakken kunne være lang, tykk og heslig.  Og den var under genseren min!!!
Det var bare en ting å gjøre for å få den bort:

Jeg skyndte meg ut i entreen og plukket opp alle lekene.

Og vips! Så var latmakken borte!
Da hadde jeg fått det bekreftet - latskap er en styggedom!

Men etter å ha blitt voksen, så virker det som om at denne latmakken ikke finnes lenger....         

Meitemark - ikke latmakk

   

Gjordt noe nyttig i dag?

I dag har jeg ikke gjort noe nyttig. Ingenting som helst. Har bare tullet vekk hele dagen - og ikke har han vært så lang heller. Denne dagen. Den har bare kjentes lang ut. Kjempelang.
Og det er sikkert fordi jeg ikke har "gjort noe".

Jeg har bare vært på butikken i dag. 
Og laget middag.
Og gått tur med Pepsi.

Og så har jeg begynt å strikke.
Og så rekket opp igjen.
Så begynte jeg en gang til....
Og rekte opp igjen....

Nå har jeg begynt å hekle istedenfor.
(Håper jeg slipper å rekke opp.)
Blir spennende å se om jeg får det sånn som jeg ser det for meg inni hodet mitt.

Jeg lærte meg å strikke da jeg var 6 år. Mormor og morfar var på besøk en sommer, og mormor hadde alltid strikketøy mellom hendene. 
"Mormor, kan ikke du lære meg å strikke?"
Hvilken mormor kan si nei til et sånt spørsmål?
Jeg fikk to strikkepinner og et lite nøste med mellomblått garn. 
SKJERF TIL DUKKA MI!!!
(Det fikk selvfølgelig noen huller her og der, og plutselig ble det smalere eller bredere, avhengig av om jeg mistet masker eller fant noen ekstra.)
Strikking var gøy!
Da jeg var 8 år strikket jeg mine første votter. Svarte og hvite med mønster. Da var jeg bra stolt!

Jeg lærte å hekle av mi "filletante". (Tenk, at vi kalte de for filletante og filleonkel!)
Da var jeg 8 år. Hun viste meg luftmasker, fastmasker og staver. Og hun lærte meg hvordan jeg skulle holde heklekroken riktig. Men det greide jeg aldri å få til....
Jeg holder heklekroken som jeg holder strikkepinnene, men det hindrer meg ikke i å få det til...

Åhh - nå vet jeg hvordan jeg skal fortsette! Jeg må øke litt her og der - så får det rett fasong!
Kanskje jeg skal gå tilbake til prosjektet mitt nå?

Begynnelsen på et prosjekt

   
 

Langtidsminne

Det går faktisk an å huske ting fra da vi var ganske så små. På vårparten i 1968 flyttet mamma og pappa med tre barn til innlandet. Fram til da hadde vi bodd på to rom på loftet hos min mormor og morfar. Jeg fylte 4 år den seinsommeren, så dette minnet jeg skal oppfriske er vel fra da jeg var rundt 3 år, og da var vi enda bare to barn som var kommet til verden.

Jeg husker jeg var veldig syk. Og alt var varmt. Og mørkt. Vi bodde som sagt på to soverom som det var laget dør imellom. På det første soverommet stod en divan ved veggen. På samme side som døra var - og til høyre for denne.
Der sov mamma - og pappa, når han kom hjem fra havet. Divanen hadde et mørkt pledd over seg om dagen og fungerte da som sofa. Det var også et lite respatex kjøkkenbord rett under vinduet. Det var lyst grått med mørkere sjateringer.  Rundt bordet hadde vi to røde rørstoler og to røde rørkrakker.
Døra inn til det andre soverommet var på veggen til venstre. I hjørnet, ned mot havet, på samme vegg som vinduet, mellom vinduet og døra til soverom nr to - sto et lite, rosa hjørneskap. Oppå den en liten radio - og et lite juletre, når det var jul.

Jeg husker jeg lå i senga i soverom nr 2 - til høyre for døråpninga, under vinduet - og var veldig, veldig syk.
Jeg husker jeg var varm, og jeg husker at jeg frøs. Jeg hostet mye og fikk ikke sove.
Jeg husker "ding-dang-klokka" til mormor og morfar i stua under. Den slo mange slag. Og jeg hadde på meg en langermet nattkjole av flannell.  

Jeg husker mamma kom inn til meg. Kjente meg på panna. Strøk meg over håret. 
Og jeg husker jeg fikk hostesaft på ei spiseskje, og en halv dispril bløtt opp i vann. Også denne "servert" på ei spiseskje.

Og da - akkurat da kjente jeg at mamma var glad i meg.....   

 
 

1. juledags morgen

Det er stille i huset. Begge hundene ligger og sover. Den eldste i senga si i stua, den minste på kjøkkenet, foran porten til gangen der jeg sitter. Vi har enda port foran åpninga ut til gangen - syns det er greit sånn. Både min samboer og mi yngste datter sover enda. 
"Når skal jeg vekke deg i morgen tidlig?" spurte jeg henne i natt da hun la seg. "Ikke før halv fire, hvis jeg ikke har stått opp før!" var svaret.
Ja-ja. Det tar på å feire jul. Og så er det jo ferie!

Julaften feira vi i byen sammen med mi eldste datter, hennes samboer og vårt barnebarn. Og selvfølgelig kom jo julenissen på besøk! Nissen hadde omkledningsrom på badet, og ingen av oss hadde tenkt på at begge hundene lå uti gangen, rett foran baderomsdøra....
Nissen ble tatt skikkelig imot av to hunder som kom byksende og bjeffende imot han. Ganske overrumplet og litt skremt. Et skummelt vesen med flagrende, hvitt skjegg og diger knallrød habbitt! Og nissen kunne jo ikke snakke med menneskestemmen heller, da hadde jo vi trodd at han ikke var en ekte nisse!
Men de fikk lukta litt på han, og fant fort ut at han ikke var så skummel likevel.

Barnebarnet vårt gikk IKKE bort og lukta på nissen. Han blei veldig skeptisk til denne fremtoningen som plutselig stod i stua. Mamma sitt fang var da trygt å sitte på. Og bestemor hoppa og spratt rundt omkring og fotograferte. Tenk, at hun kunne holde på sånn når denne litt skumle fremmedkaren kom!!

Da julenissen ville hilse på, sa gutten bare "Nei. Hade, Nissen!"
Men etter at vi hadde snakka litt med julenissen, og han viste fram pakken, da var det greit å ta imot. Det ble så greit at han tok i handa og takka for gaven. 
Til slutt fikk Julenissen en klem!!! Men han var snar å vinke og si hade da nissen skulle gå igjen.

Vi hadde en kjempeskummel julenisse da jeg var lita. Han hadde en litt lurvete frakk, og stiesekker surret på føttene. Hullete, grå strikkevotter og ansiktet hans var hardt og kaldt. Det var fordi det var så kaldt på Nordpolen at ansiktet hans hadde froset.
Vi hørte godt når julenissen kom. Det var et forferdelig rabalder og bråk på trappa. Banking og dunking i vegger og på gulvet. Det var slamring med døra, og staven som han hadde i handa brukte han til å rote til mattene på gulvet med.
Han hoppa og spratt rundt i huset, stua - kjøkkenet - gangen, flere runder. Og han var nysgjerrig og skulle slå på juletreet med stokken sin. Alt av matter og puter lå strødd etter han. Når han kom til kjøkkenet var han snar bort til ovnen for å sjekke om vi kokte grøt til han. Og han løfta på grytelokkene for å se hva som var oppi, og om vi hadde grøt til han.
Og så var han veldig glad i barn. Han hadde sånn lyst til å ha oss med til Nordpolen, så han prøvde å lure oss opp i sekken sin. 
Og der lå også julegavene....
Og de måtte vi hente selv, for han hadde så vondt i ryggen....

DET var skummelt, det! Pakkene VILLE vi jo ha, men enn hvis han putta oss i sekken akkurat som i eventyret om Smørbukk?
Til slutt tok nysgjerrigheta overhånd, og vi henta opp pakkene våre. Da nissen hadde gjort sitt, måtte vi klemme det ekle fjeset hans. Kaldt og hardt, var det - og så syntes vi litt synd på han som bodde så kaldt på Nordpolen. 
Men når han hadde julegaveutdelinga si, så bodde han på låven hos oss. 

I høyet holdt han varmen, og vi fant selvfølgelig gropa etter han da han hadde reist sin vei.

Vi stod alltid å så etter julenissen etter at han hadde gitt oss gavene. Han gikk med krum rygg, lett haltende, og støttet seg på stokken sin. Han snudde seg alltid og vinka til oss før han gikk inn fjøsdøra. 
Og i kjøkkenvinduet stod vi barna, med stjerner i øynene og bankende hjerter og vinket tilbake.....     

Julenisseklem

 
 

Sorgen og gleden de vandrer tilhope

Sorgen og gleden de vandrer tilhope,
Lykke og ulykke ganger på rad.
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad.
Jorderiks gull
Er prektig muld,
Himlen er ene av salighet full.

Midt i denne gledens tid fikk vi et trist budskap. Min svigerfar Bjarne sovnet inn kl 06.00 på bittelille julaften.

Det er seks år siden min pappa gikk bort 1.11.2006. Den jula ble veldig spesiell. Men det hadde vel på ett vis gått opp for oss da jula kom, han hadde jo "reist fra oss" nesten to måneder tidligere.

Min samboer og hans søsken har mistet sin far, og mammaen deres har mistet sin mann bare to dager før julaften....
Det er bare trist - selv om det er livets gang..

I sånne anledninger føler man seg veldig langt borte, selv om 31 mil egentlig ikke er så veldig langt...

Heldigvis er min samboers søster og hennes datter sammen med mammaen sin. De kom nordover for å feire jula sammen. De kom for å dele gleden, nå deler de sorgen. Min svigermor er ikke alene, heldigvis - hun har si datter og to sønner hos seg.
Min samboer og en bror til bor litt langt unna til å kunne reise dit nå like før jul.
Så vi skal prøve å la jula gå mest mulig normalt. Feire sammen med mine døtre, vår tilkomne svigersønn og vårt kjære barnebarn.

Det blir litt merkelig.  Har vi "lov" til å kose oss og ha det moro? Blir det ikke rart å le og skøye når vi har et dødsfall så nært?
Kan vi ha samvittighet til det?

Jeg er sikker på at Bjarne ville sagt ja!
Og han vil være sammen med oss i tankene.
Takk, Bjarne. For at jeg fikk bli kjent med deg. Du tok godt imot meg første gang jeg traff deg, og alle de gangene vi kom til dere. Vi ble møtt med varme, gode klemmer. Og da vi dro fikk vi også klem.
Takk.... 

Så føre vinden
deg av sted
når minnet ditt e lyst i fred.
Det finnes trøst,
det fins ei havn
for kver ein savna, kvert et navn.

Ja, hvis eg ser
ein liten fuggel,
så fyke lavt på gylne vinger,
då plukk eg an ner
Med mine hender.

Svigerfar Bjarne

 

AAATSJOOOO

2x3 timer på sofa er ikke dumt når influensa setter inn. 
Da er det godt å ha gamle tegninger å ta fram!

Privat eller kommunal skole?

Oooops!  Tror kanskje jeg skal la være å komme men noen meninger her, men overlate til dere å "finne 5 feil"?
Siden jeg jobben i kommunal skole bør jeg vel helst være "kommunal-patriot"?
På enkelte ting er jeg nok det - men slett ikke alle!
Jeg tror vi har blitt så redd for å "ikke passe for alle" at vi til slutt ikke passer for noen!

Vi hadde på vår (kommunale) skole juleavslutning for foreldrene i uka som var. Vi øvde og øvde på sanger og skuespill og fremførte etter beste evne. Og alle var fornøyde og glade.

MEN!

Det fantes ikke en eneste engel, esel eller gjeter i sangene eller skuespillene. Og Jesus, Maria og Josef, ja - det er ikke sikkert at de har eksistert i det hele tatt!
Ingen himmelsk hærskare eller jomfrufødsel eller engelen Gabriel - og heller ikke "Et barn er født i Betlehem"!

Der har vi lærere fått streng beskjed om at sånt kan vi ikke lenger ha med i vår juleavslutning.
Jeg gremmes!!!
Hvorfor feirer vi jula? Fordi nissen ble født på låven, og musene kom med julegrøt i gave?

Da var det godt å komme på julemusikalen til Ekrehagen skole i kveld. Der serverte elever og lærere ei fantastisk oppføring med skuespill, sang, englekor, musikere, kostymer og kulisser.
En fullstappa klokketime fra begynnelse til slutt. Og med det virkelige budskapet om hvorfor vi feirer jula.

Tusen takk til Ekrehagen skole - som er en privatskole - for å virkelig ta vare på det fundamentale i jula, og for å gi oss hesblesende og kjøpeslitne julestressere en pust i forberedelsene og litt refleksjon om hva vi serverer våre barn....

God jul.....

Førjulstemning med rim i

Nesen min renner og halsen den svir
Jeg har likevel lagt inn høyeste gir
Skriver lister med alt jeg skal kjøpe
I morgen så må jeg nok rundt omkring løpe
Jeg tenker på de som jeg gaver gir 
og pakker presanger i julepapir.

Tre små presanger til må jeg skaffe,
og røde stearinlys og julekaffe
Så skal jeg treffe folk jeg kjenner
Noen i familie og noen venner
Nei, fram mot jul kan man ikke daffe!
Jeg må få opp farta, skal allting klaffe.

Ribba er kjøpt, den er saftig og stor
Julemat med feit og sprø svor
Kanskje blir det dessert av grøt?
Riskrem med rødsaus, så god og søt
Så ser vi på TV og venter standhaftig
på litt frukt og godter så deilig og saftig  

Og Sølvguttene synger jula inn
for alle oss med barnesinn
Så pakker vi opp våre spennende pakker
Vi smiler og rødmer litt flaut og takker
Nei - nå må jeg slutte med skribling og skravel
Jeg sa jo i sted - jeg er jo så travel!!!

  
  




 

Hver alder har sin sjarm?

Det sies at hver alder har si sjarm...  
Det kan godt hende, men jeg synes ikke at det akkurat er så sjarmerende med vond rygg, slitne armer og skuldre, en hals som bare blir kortere og kortere og knær som verker. Ja - og tørre og sviende øyne!
(Okei - ferdig med klaginga i dag.)

I dag har vi hatt juleverksted på skolen, og i morgen gjør vi oss ferdige. Jeg har vært på stasjonen med toving. Sitteunderlag, julekuler og julemus. Ungene (og jeg) har kosa oss med varmt grønnsåpevann og ull. Deilig!!!
(Men jeg kjenner at huden i hendene begynner å bli litt tynn etter nesten seks timer med oppbløting.)

Det er så godt å se ungene kose seg med å lage julegaver til foreldrene. Øynene stråler med en litt annen glans, og smilene er en tanke større og varmere enn vanlig.

Da jeg selv gikk på skolen laget vi også julegaver. Vi lagde faktisk noe hele året, ikke bare til jul.
Dette var på 70-tallet, da det var veldig populært å lage noe av noe annet. Ordene gjenbruk eller resirkulering var visst ikke oppfunnet, men det var akkurat det det var. 
Hvem husker vel ikke dorull-nissene, eller eggekartong-nissene? Og melkepakkene ble flotte fuglebrett. Tomme bokser og glass ble til lykter og steiner og kongler ble til fantasifulle troll.

Jeg har en stygg vatt-snømann (laget at to like store vattkuler) med rød glanspapirlue, påtegnet fjes og ski klippet ut av ei pappeske.  Skiene har med årene fått flere brett (likner mer på sånne twin-tip ski), hodet er løst, lua er falmet og hele figuren må støttes opp for å kunne stå.  Den har sin faste plass i vinduet i gangen. Den er stygg, men den må opp hvert år.
Jeg tror jeg lagde den i 2. klasse.....

Det er ikke alt som barna lager som er like fint. Håper bare at de som får gavene først og fremst ser forventninga i barnas øyne, at de ikke glemmer at de har strevd hardt for å få det til, og ikke minst at de har tenkt på mottakeren underveis i prosessen.

Når vi viser glede når vi får en gave, da gir vi giveren den største gaven!  

Frukt

Sitter og gnager på ei eplepære. Jeg trodde det var ei krysning mellom eple og pære, men det er faktisk ikke det. Denne frukten kalles også for Nashi, og jeg vet egentlig ikke helt om jeg skal synes den er så fantastisk som f.eks Bama sier. Synes det mest smaker vann med en anelse pære, og at den nesten kan minne litt om eple å tygge på. Men bare nesten....
http://www.bama.no/eway/no/frukt/eplepaere/nashi/index.aspx

Da jeg var barn var frukt ganske dyrt, så det var ikke så ofte vi fikk. Men til jul ble det alltid kjøpt inn en kasse norske, røde epler, en kasse bananer og en kasse appelsiner. Og da var det disse appelsinene med sånn papir rundt - med bilde av en svart feier på (tror jeg at det var).  
Det var stas å få disse! Da tok vi først papiret av appelsinen, så snurret vi papiret litt i hvert hjørne, puttet appelsinen på plass under papiret, og sendte appelsinen mellom oss. Da lekte vi at vi hadde ei skilpadde...
Og de eplene! Kjemperøde! Og passe små for ei lita barnehand. Og så luktet de så sterkt!
Bananene - vi fikk aldri en hel banan. Mamma delte de i to eller tre. Det kom an på hvor mye de kostet. Da var det aller best å få den delen av bananen med stilken på. Da knytte vi "melsekkeband" (sånn hvit, sterk bomullshyssing som sekkene med kraftfôr var sydd med) rundt stilken av det tomme skallet (bananbiten var da skrellet og hadde fire eller fem "vinger").  Så hoppet og spratt vi rundt i huset og rykket og svingte med hyssingen med bananskallbiten i.  Da hadde vi laget oss ei flaggermus, og kunne leke med denne helt til bananskallet ble svart og ramlet fra hverandre.

Kassene med frukt stod alltid i entreen, bak døra til stua. Jeg husker jeg brukte å krype bort til kassene, stikke hode oppi eplekassen og bare snuuuuse inn lukta....
Da var det jul! 

 

Valg

Uansett valg du tar, kommer du som oftest til å lure på om du tok det rette...

Er ikke det pussig?

I dag valgte jeg å stå opp litt tidlig. (Klokka åtte er jo ikke så veldig tidlig, akkurat.)
Så valgte jeg å konsentrere meg om julegavestrikking. (ÅH! Jeg har jo noe ferdig-tovet i vaskemaskinen!)
Jeg valgte å hente de og deretter ta begge hundene ut på tissetur.
Livet består av mange valg.
Noen ganger tar jeg meg i å lure litt på hvordan livet mitt ville vært om jeg hadde valgt annerledes..

Som regel forsøker jeg å følge min magefølelse. (Ikke den følelsen av å være sulten, altså!)
Jeg mener - den første innskytelsen man får når man står overfor et valg. Intuisjonen. Eller magefølelsen. Jeg mener man skal følge dette første innfallet, og at det vil være det rette. Med en gang man begynner å tenke og fundere på hvilke valg man skal ta, så er det hodet, hjernen, tankene som bestemmer. Og disse "fornuftige" valgene vil være påvirket av alt man har hørt, lært, blitt fortalt av andre.
Sånne fornuftige valg kan nok være riktige - men jeg mener at det første vi føler for, er det mest ekte.  Helt upåvirket av fortid og andres erfaringer.
Da er du i pakt med deg selv og ditt ekte jeg...

Dæsken, nå hørtes jeg virkelig klok ut. Ikke sant?