Etter en forferdelig søndag sitter jeg her og reflekterer litt over min såkalte "ilddåp" som "aleneboer".
Oppdaga etter hvert at jeg fortsatt er fullt oppegående og i tillegg veldig levende....
Det overrasket meg, faktisk - særlig når jeg tenker tilbake på søndagen.
Jeg var ganske så sikker på at jeg holdt på å forkomme av "alensomhet".
(Det var et flott ord!)
Jeg kjente meg ikke ensom, nei. Jeg visste at jeg kunne ta en telefon og prate med noen, eller be noen på besøk. Jeg visste også at jeg kunne dra på besøk selv.....
Men det var selve FØLELSEN av å være ALENE som var helt grusom!
Og nå -
på en onsdag -
bare TRE dager etterpå -
så kjennes faktisk alt helt greit!
(Forstå det, den som kan.)
Men jeg må innrømme for meg selv at jeg nok var ganske så egoistisk i følelsesrepertoaret mitt.
JEG var alene.
JEG hadde ingen hos meg.
JEG hadde ingen å stelle for.
JEG -
JEG -
JEG - - - -
Tenk, så heldig jeg egentlig er!
Jeg har eget hus,
kan spise potetgull på en mandag,
kan ta meg ei pils på tirsdag,
kan invitere venner på middag på en onsdag, kan spille tenorsaksofon på en torsdag,
kan dra til byen og gå i butikker på fredag,
trenger ikke spise grøt på lørdag,
kan ha fiskekaker til middag på en søndag,
kan ringe kjæresten min alle dager,
legge meg når jeg vil,
spille den musikken jeg vil - så høyt jeg vil,
gå rundt i undertøyet hele dagen om jeg har lyst....
Jo - det var en forferdelig søndag.
Jeg gråt nesten hele dagen.
Spiste nesten ingenting.
Hadde ikke lyst til å snakke med noen.
Og jeg var sikker på at jeg hadde det verre enn alle andre mennesker i hele verden - til sammen!
Snakk om å være trangsynt!
Men "ilddåpen" som "aleneboer" fikk jeg - og den erfaringa trengte jeg.
Nå har jeg kommet meg gjennom det verste.
Nå kan bare høsten, stormene, regnet og "av-løvinga" komme.
Som gammel speider får jeg si:
ALLTID BEREDT!
I dag begynner jeg på enda en ny fase i livet mitt,
og jeg synes det er skummelt...
Jeg skal være flere dager alene!
Jeg skal være LENGE alene!
KJEMPELENGE!
Yngstejenta kommer hjem i helgene - i allefall i NOEN av helgene.
Og kjæresten min bor langt, langt borte....
Hmmm - det høres litt farlig og ensomt ut.
Jeg prøver igjen:
Jeg skal tilbringe flere dager i mitt hjem, kun sammen med Pepsi, hunden min!
Ehhh - det ble ikke noe bedre.
Nytt forsøk:
Jeg skal være sammen med meg selv....
Det var ikke SÅ ille? Men jeg kan bedre enn dette!
Prøver en gang til:
Jeg skal tilbringe kvalitetstid sammen med meg selv, og lære meg selv å kjenne bedre!
DET var ikke så verst?
Ikke sant?
Så var det bare å sette det ut i livet, da....
(kikker meg rundt i huset)
Egentlig har det blitt ganske mørkt allerede. Tror jeg må ta en runde og tenne litt lys.....
Og plutselig måtte jeg til butikken for å kjøpe lyspærer - som de selvfølgelig IKKE hadde!
Så nå får jeg belage meg på ei helg med stearinlys.
Joda - det er jo koselig med levende lys, men tenk hvor koselig det KUNNE vært - hvis jeg ikke skulle vært alene!
Nei-nei-nei.....
Jeg skal jo være sammen med meg selv!
Jeg skal jo lære meg å sette pris på mitt eget selskap! Og DA må jeg tenke positivt.... (har jeg lest en plass)
Egentlig har jeg ALDRI vært alene før. Ikke sånn HELT alene. Så dette er en helt spesiell opplevelse.
Og det kan bli ganske spennende....
(tror jeg)
Hmmm - skal vi se....
JA! Jeg skal gi Pepsi mat og gå en tur i regnet!
DET blir bra!
PEPSI! - - -
Hjertesnadder....
Jeg synes det er et sånt hærlig ord!
Men hva betyr det egentlig?
For meg er dette et ord som fyller meg med glede og positivitet.
Et ord som åpner opp for det å kunne nyte - ikke bare ting, opplevelser eller medmenneskelig godhet, men også selve følelsen man får når man åpner opp og greier å ta imot.
Det er godt for hjertet, det!
Den siste tida har jeg vært nødt til å ta en del vanskelige valg.
Det har vært avgjørelser som har hatt - og har -
stor innvirkning på hvordan jeg skal leve resten av mitt liv.
Det siste vanskelige valget mitt var å ta bort en av mine hunder.
Det var veldig vanskelig, veldig tungt.
Jeg vet at jeg gjorde riktig, og jeg kommer alltid til å savne henne...
Men hva skjer så?
Jeg skriver blogg.
Jeg forteller om mine følelser.
Jeg har facebook og deler tankene mine der.
For "alle i hele verden" - - - -
Jeg viser at jeg har det vondt og at jeg er sårbar....
Og plutselig tar folk kontakt med meg!
Mennesker som jeg til nå bare har "vært på hils med" ringer og spør hvordan jeg har det - om det går bra...
Gode mennesker som bryr seg om andre....
Dette er en helt ny situasjon for meg.
Jeg er jo oppdratt til å være sterk, klare alt selv, ikke vise svakhet eller sårbarhet.
Og det har tatt meg nesten 50 år å tørre å vise at jeg -
samtidig som jeg er en sterk kvinne -
også er ei sårbar lita jente....
Og det er litt skummelt...
Men er vi ikke det, alle sammen?
Både sterke og svake?
Tøffe, men samtidig sårbare?
Trygge og likevel litt utrygge?
Så hvorfor skal vi ikke vise oss fram akkurat sånn som vi er?
Jeg tror at når vi tør å åpne opp for å ta imot - da vil ting komme til deg.
Når vi tør fortelle at vi trenger hjelp - så får vi hjelp.
Når vi sier at vi trenger trøst - så er det noen der ute som kan og vil trøste.
Og når vi har så mye liv og glede i kroppen at man kjenner at det nesten bobler over -
da kan man godt dele dette overskuddet med andre.
Og dette vil jeg kalle -
...HJERTESNADDER...
Kjenner at det blir litt vanskelig å skrive dette innlegget, men må man - så må man....
Kan vel si at følelsene hopper og spretter fra overstrømmende lykke til dyp fortvilelse samtidig som de er innom medlidenhet, sorg, glede og forventninger.....
Det er mange ting som forandrer seg når man går ut av et langt forhold og beveger seg inn i et nytt. Ikke bare følelsesmessig og mentalt, men også praktisk.
Det som plager meg mest akkurat nå er at jeg har vært nødt til å innse at jeg ikke vil greie med begge hundene mine alene.
Det er forferdelig.....
En ufattelig trist avgjørelse.....
Har prøvd å finne noen som vil overta mi kjære, snille Nala, men uten hell. Så nå har jeg vært nødt til å ringe til Dyreklinikken i Tromsdalen. I morgen tidlig setter vi oss i bilen....
Huff - jeg må visst ta en liten pause......
Men jeg bare MÅ greie dette selv...
Og så er det min eks-samboer, da. Vi har jo vært sammen i snart 12 år, og sånt setter jo sine spor. Det er jo med en viss sorg jeg har tatt avgjørelsen med å ende vårt forhold, og jeg har jo medlidenhet og på en måte litt dårlig samvittighet overfor han.
Men jeg hadde ikke noe valg - jeg visste at jeg måtte gi min "gamle" og store kjærlighet en sjanse....
Og jeg angrer ikke i det hele tatt!
Men det kan ta sin tid til at vi kan fortsette livene våre sammen. Mange praktiske ting må ordnes først - og det kjennes veldig tungt å skulle være nødt til å vente...
Så nå må jeg nok innstille meg på tanken om å "være alene" ei stund fremover.
Dette blir ei helt ny erfaring for meg.
Komme hjem fra jobb - aleine.
Lage meg mat - aleine.
Spise - aleine.
Se på tv - aleine.
Legge meg - aleine.
Stå opp - aleine.
Nei, jeg sutrer ikke - jeg vet at dette er ei erfaring som jeg må ta med på denne reisen som kalles Livet.
Og jeg vet jo også at for hver dag som går, så er det en dag mindre til jeg får treffe min kjære igjen...
Og jeg blir jo ikke HELT aleine heller - jeg har jo fortsatt Pepsi!
Heldigvis!
Og mi yngste datter kommer fortsatt til å komme hjem i helgene - selv om det naturlig nok vil komme til å bli sjeldnere etter hvert. Det er jo bare sånn livet er...
Men akkurat nå, så er det fortvilelsen over å måtte si "takk for alt" til Nala som er sterkest.
Ååå - som jeg gruer meg.....
 |
| Nala |
