Da jeg gikk på skolen var ikke tankekart funnet opp. Det tok lang tid før jeg lærte meg å bruke det.
I skolesammenheng.
Men da jeg endelig skjønte dette fenomenet, så jeg fort fordelene.
Nå lærer ungene helt ned i 1.klasse å bruke tankekart. Ja, kanskje til og med helt ned i barnehagen?
Jeg bruker tankekart ofte når det er noe jeg skal huske eller få oversikt over.
Men det er vel helst når det gjelder sånne "boklige" ting.
I virkeligheta mi er det helt annerledes.
Der farer tankene mine hit og dit i ei sabla fart...
Og så tenker jeg jo på så mange ting om gangen!
Hvis jeg lagde et kart over alle veiene mine som tankene mine drar i løpet av en dag, hadde det nok blitt et uleselig dokument med et totalt virvar av spor og retninger.
Komplett kaos!
Kanskje hvis jeg lagde et kart FØRST, og så prøvde å la tankene mine følge kartet?
Nei - huff!
DET hadde det nok ikke kommet noe "produktivt" ut av....
Tanker....
I dag går tankene mine til alle de som sitter alene eller som føler seg ensomme.
Vi vet jo at høytidene kan være tunge å takle for de som ikke har noen å dele de med.
Og påska er vel ikke noe unntak.
"Alle" pynter med glade kyllinger, gule blomster, påskeduker og påskeris - eller reiser på hytta eller til ski-anlegg, og spiser kvikklunsj, drikker kakao av termos og steiker pølser på bål.
Sammen.
Alltid sammen.
Ikke alene.....
Tenk, hvis alle ringte til en person som de vet er alene eller ensom i påska?
Så mange mennesker vi kunne gledet da!
Jeg skal ihvertfall ringe til noen!
Skal du?
Jeg lærte å lese påsken før jeg begynte på skolen. Tatt i betraktning dagens målestokk
(og at mi lillesøster noen år seinere leste da hun var fire og et halvt)
så er ikke dette spesielt tidlig.
Jeg ville fylle sju år den sommeren...
Forresten - da jeg begynte på skolen som sju-åring gikk vi bare annenhver dag på skolen.
Jeg, som gikk i 1A fikk gå tirsdag-torsdag-lørdag. En kamerat som bodde lenger ned i bygda gikk i 1B. Han gikk mandag-onsdag-fredag...
Jeg kunne lese da jeg begynte på skolen. Men hvordan jeg lærte å lese - nei, det vet jeg ikke.
Men jeg husker så godt da jeg oppdaget det og fortalte det til mamma og pappa.
Jeg hadde sikkert øvd meg lenge - for meg selv. Mamma og pappa har fortalt at jeg som barn var veldig forsiktig av meg. Jeg skulle ikke gjøre feil - og jeg hverken sa eller gjorde noe før jeg visste at jeg fikk det til.
F.eks. skulle pappa ha meg til å si "fotografiapparat" sånn rundt toårsalderen.
Jeg begynte forsiktig: "grotte..."
"Grotte-gra.."
Jeg regner nesten med at mamma og pappa lo litt av meg - det var helt sikkert komisk å studere den innbitte, stae jentungen med nesten helt hvitt hår med rød sløyfe i, mens hun sjonglerte med bokstaver og lyder så godt hun kunne.
Til slutt hadde jeg ristet på hodet og sagt:"nei", og gått.
De la merke til at jeg gjemte meg bak ei dør, der jeg stod og øvde meg lenge og vel, på dette vanskelige ordet: fotografiapparat.
(De som fant opp dette ordet tenkte nok ikke mye på små barn som skal lære seg talekunsten!)
Etter mye øving kom jeg frem: "mamma og pappa! Nå kan jeg det!"
"FOTTERATTERIAPPERAT!"
Egentlig synes jeg fotteratteriapperat er et mye bedre ord enn fotografiapparat.....
Det var nok likedan med lesinga mi som med pratinga mi - jeg øvde meg lenge og vel - alene. Og når jeg var sikker på at jeg kunne det - ja, da kunne jeg fortelle det til de andre!
Dette var 1. påskedag.
Jeg var seks og et halvt år.
Broren min fylte fem i de dager.
Og søstera min var nesten tre år.
1. påskedag var veldig, veldig rød....
Mamma hadde stekt lammestek, for det skulle det være denne dagen.
Påskeriset (som jeg kunne fortalt mye om) stod pynta med fjær og kyllinger.
Sola skinte fra en klar, blå himmel.
Og snøen blinka av blanke krystaller.
Lufta var skarp og stakk litt i nesen og halsen når vi pustet inn litt for fort....
Som alltid ved store høytider, så spiste vi middagen ved spisebordet i stua.
Mamma var - og er - veldig flink til å lage det litt ekstra koselig. Særlig ved merkedager eller høytider, eller i forbindelse med spesielle opplevelser.
Vi spiste kokte poteter, kokt gulrot, ertestuing og stekt kjøtt med brun saus.
(Og da var det skikkelig brunet saus. Mye smør og hvetemel i steikepanna som skulle brunes godt, og deretter kokes ut i vann med div krydder.)
Jeg syntes verken kokt og stekt kjøtt var særlig godt - det var så vanskelig å svelge...
Som alltid, når mamma og pappa hadde ting de ville fortelle hverandre, så satt de og stavet ord og setninger mens vi spiste.
Det gjorde de også denne gangen.
Jeg husker selvfølgelig ikke noe av det de kommuniserte til hverandre - jeg var nok mest opptatt med om jeg skulle fortelle at jeg også kunne stave ord...
Til slutt bare måtte jeg:
"Veit dere hva? Jeg kan stave!"
"Å? Kan du det? Få høre!" sa pappa.
"S-N-Y! Det blir sny!"
Det kriblet i magen, og jeg så mamma og pappa kikke på hverandre med blikk som sa: "nå har vi mista den måten å fortelle ting til hverandre på."
De hadde nok ventet på dette øyeblikket, mine foreldre. Men de ble liksom veldig overrasket over at jeg hadde lært meg dette alene.
Pappa hadde imidlertid en filosofi om at man ikke skulle skryte av barna - for da ville de slutte å anstrenge seg for å gjøre tingene bedre - de ville bare sole seg i rosen og slurve i vei med arbeidet sitt. De ville heller ikke ha behov for å forbedre sitt potensiale, og ville heller ikke kunne ta imot ordentlig ros - når det var velfortjent.
Denne filosofien vil jeg ikke komme inn på nå - det er uhorvelig mye å si om den....
Nok om det - jeg fikk litt positiv respons på at jeg kunne stave. Jeg hadde jo blitt så stor nå...
Men pappa måtte liksom "sjekke" at jeg kunne det.
Han fant flere ord - lette ord - som jeg skulle stave, og jeg fikk det til.
Ordene ble vanskeligere - og jeg fikk det til.
Det siste ordet pappa skulle ha meg til å stave var ordet ikkje.
Det er jo et ord som ligger i vår dialekt, så det var ikke noe fremmed ord for meg.
Men jeg ante jo ikke da at det var noe som het bokmål, nynorsk eller dialekt.
Med bratt nakke og stolt stemme stavet jeg:
"I-KJE-KJE-E! Det blir ikkje!"
Men da måtte pappa rette på meg....
"Nei, det heter i-k-k-e. IKKE!"
Joda - jeg fikk min opptur og stolte mestringsfølelse av å kunne stave s-n-y.
Ei lita stund.
Men den følelsen fikk ikke sitte for lenge i hjertet mitt.
Det ble fort konstantert at det fantes ord jeg ikke kunne stave riktig.
Jeg hadde tatt feil....
Jeg var ikke så flink som jeg trodde....
Jeg hadde mye mer igjen å lære....
Jeg måtte bare innse mine begrensninger....
Gleden ved å ha lært seg stavingens kunst bleknet litt.
Men hele denne opplevelsen, hele stemninga rundt middagsbordet, følelsen av mestring - og av tap,
alt har brent seg inn i sjela mi.
Kritikk er bra å få. Både positiv og negativ.
Men kritikken må være konstruktiv og saklig.
Det er ikke alle som kan ta imot kritikk, så vi må veie våre ord godt før vi kritiserer eller roser noen.
Først når kritikk kan være med å løfte et menneske, DA er kritikken positiv!
