Hva er "sin beste alder"?
Jeg husker godt at jeg som lita jente med rød sløyfe i håret bare gikk og gledet meg til jeg ble stor nok slik at jeg kunne begynne på skolen. Men da jeg hadde gått på skolen i noen år begynte jeg å se frem til å bli ungdom, for da skulle jeg få lov til å se på Detektimen på TV. Da sjarmen med ungdomstida hadde bleknet, kom ønsket om å bli voksen. Da skulle jeg jo kunne gjøre alt som jeg hadde lyst til!
Etter at jeg nå har vært såkalt voksen i en del år, så har jeg jo skjønt at det ikke var så forbasket enkelt likevel, men jeg kan ikke si at jeg går rundt og gleder meg til å bli "gammel" akkurat.....
Ei heller ønsker jeg meg tilbake til ungdomstida eller barndommen. Jeg vil faktisk være her jeg er i mange, mange år til!
Kanskje er jeg ikke helt ærlig og oppriktig akkurat nå. Jeg har jo - som så mange andre kjerringer før meg - inntatt den alderen som vi så pent kaller for "overgangsalderen"!
For et tullete ord!
Nesten som at vi skulle være i en konstant overgang?
En overgang er vel et tidsbegrenset fenomen mellom A og B - en periode der man er i en prosess og i forandring fra noe til noe annet? Som en overgangsbillet, for eksempel!
Da kjøper man en billett som gjelder fra A til B med kanskje en buss eller et tog. Når dette kjøretøyet viser seg å ikke kjøre helt fram til B, så tar man med seg billetten til neste tog eller buss som kjører helt fram og kan man fortsette reisa på samme billett.
En fantastisk idè for såvidt.
Men "overgangsalder"?
Skal jeg liksom gå her og være i en alder der jeg er i en konstant forandringsprosess? Skal jeg være på en evig reise mellom punkt A og B? Er jeg i et slags "ingenmannsland" nå, kanskje?
Ja - hvem er jeg egentlig?
Jeg er dem dama som tar sine medisiner hver morgen og irriterer seg grønn over at disse medisinene ikke er med på å bidra til en slankere kropp. Heller tvert om!
Jeg er den jenta som ikke liker konfrontasjoner og ikke har lært å bruke ordet "nei".
Jeg er den kjerringa som gjerne skulle trimmet, slutta å røyke og slanket seg, men som likevel trives godt med seg selv.
Jeg er dem madammen som egentlig ikke liker å lage mat, men som likevel elsker å bake og koke for de hun er glad i.
Jeg er det fruentimmeret som til stadighet tenker på ommøbleringer og oppussing og pynting og sånt, men som innerst inne ikke liker forandringer men liker alt sånn som det er.
Jeg er den mammaen som er veldig glad i sine barn og som tenker på dem hver dag, men som ikke er så flink til å fortelle dem det og har vanskelig med å la de få lov til å gjøre sine egne feil og erfaringer uten å komme med "gode" råd og tips.
Jeg er den bestemora som forguder sine barnebarn og gjerne skulle vært sammen med dem hver dag, men som må innse at hun har både økonomiske og helsemessige begrensninger.
Jeg er den dattera som gjerne skulle vært mer sammen med mamma og hjulpet henne med både praktiske ting og alt annet som hun har behov for.
Jeg er den søstera som savner mer samvær og kontankt med sine søsken, men som innerst inne vet at vi alle egentlig har nok med oss selv, jobb og familien.
Jeg er den samboeren som kan dele hverdagen med et menneske som jeg er veldig glad i og setter stor pris på.
Jeg er et totalt menneske.
Full av tanker, drømmer, ønsker og håp, men som likevel er fornøyd med tilværelsen akkurat slik som den er.
Og dette skal liksom kalles overgangsalder?
Etter den utblåsningen jeg hadde i går har jeg tenkt mye på dette med å ta vare på hverandre og på alle de forskjellige måtene vi kan vise hverandre positiv oppmerksomhet på.
Det kan for eksempel være en enkel kopp kaffe når du våkner opp etter middagshvilen din, et klapp på skulderen når du har gjort noe bra, eller et besøk eller en telefonsamtale, et brev eller ei melding på telefonen eller Facebook.
Eller rett og slett bare det å gi en klem!
Jeg var på butikken i går og traff tre forskjellige tidligere kolleger. Jeg har ikke snakket med de på lang, lang tid, og det var kjempekoselig å treffe dem igjen. Helt plutselig kjente jeg trang til å gi dem en klem.
Bare helt sånn uten å tenke meg om. Og jeg fikk tilbake tre forskjellige klemmer.
Den ene var veldig nølende og rask, og jeg fikk en følelse av at hjertet ikke helt var med på den klemmen jeg fikk tilbake, men at vedkommede klemte meg tilbake fordi "det bare er noe man gjør".
Den andre klemmen var sånn helt normal. Ikke for lang og ikke så kort at jeg begynte å tenke på at dette mennesket klemte meg med en følelse av forpliktelse.
Den tredje klemmen var sterk, fast og lang og jeg kjente at dette mennesket var oppriktig glad for å treffe meg igjen.
Heldigvis var denne klemmen den siste av de tre, og jeg kunne dra fra butikken med en hærlig følelse i kroppen.
Vi pleide ikke å dele ut klemmer da jeg var barn. Jeg kan faktisk ikke huske at vi klemte hverandre utenom den obligatoriske "godnattklemmen" eller når vi takket for noe vi hadde fått i julegave eller bursdagsgave.
Det hendte innimellom at vi så mamma og pappa gi hverandre en klem, men det var så sjelden at vi ble skikkelig flaue og helst ville se en annen vei når det fenomenet inntraff.
Nei, det å gi en klem - det satt langt inne.
Da jeg som 17-åring flyttet til Sjøvegan på hybel fo å gå på skole, flyttet også mamma og pappa og søskenene mine til Reinøya. Det ble mange mil mellom oss, og mitt første besøk i deres hjem var til jul dette året. Det ble selvfølgelig klemming da jeg kom og da jeg reiste derfra. Etter at skolen var slutt flyttet jeg til Fauske sammen med han som ble faren til mi eldste datter. Jeg kan ikke huske om vi klemte hverandre noe særlig.
Det er ganske mye jeg har fortrengt fra de årene, men det er ei anna historie.
Da jeg etter mange år og mange erfaringer flyttet nordover igjen og begynte på lærerskolen i en alder av 26 år, begynte fenomenet klemming å bli ganske vanlig. Dette var helt nytt for meg, og jeg måtte lære meg å både gi og få klemmer i mange forskjellige sammenhenger.
Det kjentes veldig merkelig og kunstig ut i begynnelsen, og jeg følte på en måte at noen av mine grenser ble tråkket over. Det ble liksom ikke så enkelt å holde mennesker og følelser på en armlenges avstand, slik som jeg gjennom flere år hadde lært meg å leve.
Etter hvert som årene gikk ble det mer og mer naturlig for meg å klemme. Og det ble flere og flere "spontanklemmer" med mine foreldre også.
Og det gjorde godt.
Det er faktisk godt å få en klem.
Det er godt å gi en klem også!
Bare prøv!
Jeg lurer virkelig på hvor fenomenet "medmennesket" har gjemt seg blant politikerne våre!
Jeg må bare advare litt sarte sjeler, for nå har jeg tenkt å gulpe opp en del sinte tanker og meninger om våre "kjære" folkevalgte som skal styre skuta "Norge".
Jeg for min del synes at denne skuta har sprunget lekk for lenge, lenge siden og jeg mener at den har fått totalt slagside med tanke på medmenneskelighet - særlig når det gjelder flyktningene.
Streng og rettferdig flyktningepolitikk, sier de.
Streng mot de som har ingenting, er redde og er på flukt - ja!
Rettferdig?
Nei, det kan jeg ikke se.
Hvis det skal være ei flik av rettferdighet her, så er den godt kamuflert!
Hva er det egentlig politikerne våre tenker?
Hva er de redde for?
Sin egen posisjon på Stortinget, kanskje?
Er de redde for å miste makta si?
De har iallefall greid å slå store sprekker i min tiltro og respekt når de nå - uten å blunke - sender redde, sultne, slitne og kalde små barn, gamle mennesker og syke eller gravide foreldre - i minus 25 grader - over grensa til Russland!
Og det uten noen som helst garanti for at disse menneskene ikke blir kasteballer mellom landene.
For det er faktisk levende mennesker som blir stappet inn i busser og kjørt over grensen til Russland uten garanti for at de kommer til å bli tatt vare på på en respektabel, human og ordetlig måte!
Hvem vet hvor disse sjelene ender opp til slutt?
For det er ingen som med sikkerhet kan si at de ikke kommer til å bli sendt tilbake til det landet de opprinnelig kom fra, som en eller annen slags pakke.
"Return to Sender!"
"Ute av øye - ute av sinn?"
FYSJ!
Hvor skal vel dette ende?
FYSJ!
SKAMME SEG, SKULLE DE GJØRE!
Det slo meg i sted, da jeg satt og gjorde mitt fornødne, hvor utrolig heldige vi er som har nok toalettpapir!
Dette bittelille arket som lett perforert sitter fast i neste ark - som igjen sitter fast i det neste - og i neste og så videre - helt til de fyller en hel rull med toalettpapirark! For en hærlig oppfinnelse!
Det må ha vært et utrolig klart hode som fant på å lage toalettpapirrullene!
Jeg er nok ikke noe spesielt verdensvant menneske, og ikke har jeg reist rundt i den store og farlige verden der ute heller, så jeg har ikke så mye toalett-trening kan man si. Men en gang forvillet jeg meg tilfeldigvis inn på et særdeles eksklusivt toalett i vår eminente by. Det var en sjokkartet opplevelse:
Der hadde de ikke toalettpapir på rull!
Jeg fikk nærmest panikk - for hvor var dopapiret?
Skulle jeg være nødt til å ty til kriseløsning nr 1 og bruke den ene sokken min?
Etter litt fundering og tankegang på skåla begynte jeg å se meg om i dette luksuriøse lille rommet. Jeg var overveldet og full av impanasje:
Brune fliser på vegger og gulv.
En svart og skinnende servant.
Ei stor benkeplate, svart den også.
En grønnplante og et telys i et nydelig telysglass.
Og der på veggen - en blank rektangulær beholder i børstet stål.
Nysgjerrig som jeg er så følte jeg at jeg bare måtte undersøke denne spennende innretningen litt nærmere.
Åh!
Det var et avlangt hull på undersiden av beholderen!
Jeg fikk en uimotståelige trang til å pirke litt i dette hullet.
Så der satt jeg, med buksa nede og fikla med en boks på veggen. Jeg kjente meg litt dum da det gikk opp for meg at inni denne beholderen så befant det seg - toalettpapir!
Ikke sånt vanlig toalettpapir på rull, men små, søte papirark!
Rumpeservietter!
De var så små og tynne at de sikkert var beregna på små, søte byfrøkenstjerter og ikke til ei godt voksen tøtte fra bonlandet.
Jeg fikk dårligere og dårligere samvittighet for hvert ark jeg plukket frem til jeg endte opp med nok papirark til den jobben jeg skulle gjøre.
Jeg forlot dette flotte private enerommet ganske så varm og priset meg lykkelig for at dorullen finnes!
Tenk bare på alle de dorullnissene vi ville gått glipp av hvis ikke dorullen hadde eksistert!
Det er med blandede følelser jeg nå kan konstatere at vi har pakka vekk jula for denne gang. Jeg må innrømme at det var litt trist å putte alle nissene og dukene og stæsjen ned i eskene, og særlig trist var det da juletreet ble ribba for pynt og demontert.
Det ble så mørkt i stua når alle lysene forsvant.
Ja, og så adventstjernene og adventstakene da! De lyser jo så koselig i vinduene, men nå er de også pakket bort. Gardinene og dukene var det siste jeg skifta ut i går.
Nå gjenstår bare noen røde sofaputer, så er alt klart.
Jeg skjønner jo at jeg kanskje bruker mer tid enn andre på å gå rundt og flytte litt på ting, men det er nå bare sånn jeg er. Det kan jo være at jeg trenger denne tiden for å bli vant til forandringene? Og så er det jo en mulighet for at noen av pyntetingene passer bedre en annen plass.
Kanskje blir det bedre om jeg setter den blomsten der?
Er det bedre med den engelen på hylla eller på sjenken?
Eller skal jeg bytte ut den grønne frosken med en svart giraff?
Snakk om motsatt miljø i stua nå! Hjemmet vårt har fått bytta ut de varme og røde farger med de mer kaldere blå. Likevel må jeg nok innerst inne i meg selv innrømme at det er litt godt også. Det blir litt lettere å puste, og det blir litt lysere på en annen måte.
Men
med vilje har jeg latt stå igjen noen røde stearinlys, et par røde
telysholdere og noen røde hjerter, som små muntrasjonspiller i alt dette
blå.
Og tenk!
Om litt over ei uke kommer sola tilbake fra sin vinterdvale!
Det blir godt, det!
HUPS!
Det var visst en liten nisse som hadde gjemt seg unna!
Huff - nå er det kaldt om dagen! Når temperaturmåleren viser -14,9 grader her ute på kysten og det er lett bris på 5 meter i sekundet, så er den følte temperaturen faktisk på -24 grader Celcius.
Og det er helt sant, for det har jeg regnet ut.
Fant en utregningskalkulator her på nett, faktisk. Det var bare å fylle inn tallene og VIPS så var det ferdig utregnet!
Hvordan kan vi klare oss uten internett?
Utrolig hva man kan finne på nettet!
Min samboer og jeg fant hverandre igjen på internett.
Etter nesten 30 år!
På Facebook, altså.
Så det er ikke bare dumt å "være på nett"!
Tilbake til kulda.
Når det blir såpass kaldt som det er nå, ja da holder jeg meg inne og fyrer i ovnen. Så setter jeg meg godt til rette i sofa med et strikketøy og lar varmen krype seg godt inn og varme meg helt inn til margen.
Pepsi er også glad i vedfyring. Ho legger seg nesten under ovnen for å komme nær nok. Lurer mange ganger på om hun ikke skal begynne å lukte svidd, så varm som hun blir i pelsen sin.
Vi har en ganske liten men effektiv vedovn i stua vår. Den er svart og har glass i døra slik at vi kan se flammene som slikker over vedkubbene. Det er så koselig, og det blir på en måte en "myk" varme av sånn "levende" oppvarming.
Vi hadde en svart ovn på loftet da jeg var barn. Den var ganske høy og slank. Mamma og pappa fortalte at det var en koks-ovn, og at den var kjempegammel. Den hadde ei dør nede og ei oppe og på toppen var en slags hatt som kunne taes av, og da kunne det kokes på toppen eller det kunne legges i brensel fra toppen også.
Koks.
Vi som har fyrt med koks er nok en utdøende art. Det er nok ikke så mange i dag som vet hva koks er, eller vet hvordan det ser ut?
Og det er ikke sikkert at så mange vet hva kull er heller?
I koksovnen vår kunne vi fyre med kull også.
Og med ved, selvfølgelig.
Kull luktet olje, syntes jeg. Og det kjentes ut som den var innsatt med fett. Det var ganske enkelt å tegne ute på steinveggene på murhuset vårt med kullbitene. Det gikk ikke med koks.
Koks er et brensel som lages av for eksempel steinkull som varmes opp uten
lufttilførsel slik at flyktige bestanddeler i kullet drives ut og
kan brukes til andre formål. Disse opplysningene har jeg også funnet på nett!
Utrolig, det der internettet, hva det ikke kan!
Koksen kjentes nesten ut som stein, syntes jeg. Den var hard og tørr å ta på, og hver lille koksbit var mye lettere i vekt enn en tilsvarende bit med kull.
Koksovnen på loftet var litt skummel, syntes jeg. Den var som et digert og farlig vesen som levde sitt eget liv!
Det var heldigvis veldig sjeldent at mamma og pappa fyrte i ovnen på loftet. Det skjedde som regel bare når det var så isende kaldt at vi måtte legge oss med nattøy av flannell, med hjemmestrikka ull-lester på beina. Ja, og så disse ekstra teppene av ull - de som var tunge og harde og som stakk og klødde noe forferdelig!
Vi bodde i et gammelt murhus, da jeg var barn. Et iskaldt murhus uten nevneverdig isolasjon i veggene og med vinduer med enkle glass. Det var is på innersida av vinduet og fantastiske fine isroser kunne få meg til å reise til vakre, fremmede land med spennende musikk og krydderlukt! Jeg pleide å sette fingrene eller hele handa på isen på ruta slik at isen smelta og laget små bilder.
Snakk om å ha vill fantasi allerede da!
Men altså - når den blå streken på gradestokken på kjøkkenvinduet krøp nedover og nedover, -28, -29, -32! (vi bodde på innlandet) da fyrte mamma og pappa i ovnen på loftet.
Det var litt greit hvis de fyrte med kull eller koks. Da duret det liksom i ovnen. Og det ble behagelig varmt på loftgangen og vi hadde dørene til soverommene våre åpne.
Men når de fyrte med ved, da syntes jeg det var skremmende. Da knitret og spraket det så skummelt, og skyggene danset på veggene.
Men det værste var "Eld-bånet"!
Eld-bånet var alle de pipelydene som kunne dukke opp når veden ikke var helt tørr, men det visste jo ikke jeg den gang.
Eld-bånet, eller Ild-barnet, dukket opp av og til i ovnen vår. Det var et lite barn i ovnen som skrek så sørgmodig, og jeg fantaserte om hvorfor det barnet var der og hvordan det så ut. Og jeg syntes så synd på Eld-bånet, noen ganger tok jeg til tårene for det lille vesenet som lå inne i ovnen og brant opp.
Den dag i dag hender det rett som det er at jeg sender en liten god-tanke til Eld-bånet når jeg fyrer i ovnen. Så går tankene tilbake til den høye, svarte ovnen på loftgangen vår.
Nå ser jeg at det holder på å brenne ut i vår lille, søte, svarte vedovn her i stua. Jeg må nok tusle meg ut i kulda og hente inn noen vedkubber....
Med blanke ark og fargestifter skal jeg fargelegge dette nye året som nettopp har startet, for hver dag har sin blanke side uten tegninger, farger eller ord, og det blir min jobb å fylle alle disse sidene i årboka mi.
Dette året som vi så vidt har begynt å bruke av har fått tildelt 366 dager. For å få tiden til å passe, så har vi altså blitt gitt en ekstra dag i år. Spennende!
Tenk, en hel dag ekstra!
Kanskje det er lurt å gjøre noe helt spesielt på denne dagen? Noe bra, som kan glede både meg selv og andre? Noe som jeg med varmt hjerte kan se tilbake på og si:
"Det der, Oddny, det var en bra ting å gjøre!"
Ja, det er spennende å se framover. Det er fint å se tilbake også, det er ikke det - og det er smart å gjøre opp sin status etter et helt år slik at jeg kan reflektere over hva jeg gjorde bra og hva jeg kunne ha taklet litt anderledes. Men det å se fremover, det er spennende!
Tenk på alle disse ubrukte dagene som ligger foran meg og venter på å bli fylt av - noe! Jeg vet ingenting om disse dagene, og det er helt opp til meg selv å bestemme hvordan årboka mi vil se ut til slutt.
For en luksus!
Lurer på hvilken av alle regnbuens farger jeg kommer til å bruke mest dette året?
Godt, nytt år!
