Kvelden er så stille
Regnet siler ned
Men svarttrosten den synger
inni skogene et sted
Den tar en liten pause
men starter opp på ny
Det trommer jevnt og trutt
på en stor, blå paraply
Tiden går så sakte
Hjertet banker fort
Ei døsig, regnvåt humle
har så mye hun skulle gjort
Hodet fullt av tanker
men ingen er til bry
Minuttene de tikker
under en stor, blå paraply
Spenningen den stiger
Det regner hardt og vått
Svarttrosten den synger
om tiden som har gått
To sjeler kommer sammen
To hjerter finner ly
Holder om hverandre
under en stor, blå paraply
I "gamledager" - da jeg var barn - DA var det kaldt, da!
Da var det så kaldt at det nesten ikke gikk an å snakke utendørs!
Jeg vokste opp på innlandet, ved et stort vann og med ei lita elv rett ved sida av huset.
I denne elva bodde Elvekari.
Hun måtte vi passe oss godt for, for hun tok barn!
Hun var skummel, og helt blå - og bodde nede i vannet i elva.....
Hvis jeg ikke husker helt feil (og det gjør jeg sikkert ikke) så var vel -36 grader den laveste temperaturen som ble målt.
Da fikk vi ikke lov til å være ute...
Stakkars mamma - når vi barna måtte være inne i flere dager, så ble vi jo helt rabiate. Krangla og slåss og skapte ufred. Vi hadde jo så mye lek inni oss som ville ut, og inni et lite hus fikk vi jo ikke utfolde oss sånn som vi trengte.....
Men når været tillot det, så var det på med klær og ut i snøen for å leke, ake, gå på ski eller grave snøhuler.
Da ble vi pakket skikkelig godt inn:
- lange, rosa underbukser i flanell
- 2 hjemmestrikka strømpebukser
- 2 par hjemmestrikka lester
- hjemmelagde lugger
- underskjorte
- 2 gensere
- ullgenser
- lue
- hjemmesydde vadmelsbukser
- hjemmestrikka votter og skjerf
- og vindtett og fòret jakke
Skjerfet ble surra godt rundt halsen og endene ble trukket over kinnene og stappet opp i lua.
I tillegg ble buksene våre fòret med avispapir i rumpa og på lårene.....
Det var nesten umulig å bevege seg.
Vi gikk som noen sumobrytere rundt i snøen, og hvis vi ramlet var det et svare strev å komme seg opp igjen.
Varm ble vi i hvert fall.....
Jeg husker godt lukta av frosten.
Den svei liksom i nesen, og når vi pusta inn var det akkurat som om neseborene snurpet seg sammen.
"Dåkker får ikkje lov til å puste med munnen når dåkker e ute!", sa mamma.
"Pust med nesen!"
Hun visste nok hva hun snakket om....
Broren min hadde "Oluf-lue".
Jeg var ganske misunnelig på han.
Søstera mi hadde "same-lue" i hvitt reinskinn og med røde og grønne pyntebånd på.
Jeg var ganske så misunnelig på henne også.
Jeg hadde ei boblelue - ei brun boblelue - som ble knyttet under haka.
Den var ikke så veldig fin......
(syntes jeg)
Når vi kom inn i varmen igjen, var det ganske vanlig å få neglebitt.
Da verket det i fingrene.
Den beste måten å få bukt med dette på, var at mamma puttet fingrene våre under armene sine. Der var det varmt og godt....
Pappa var mer brutal, han.
Han satte håndflatene våre mot hverandre,
(sånn som vi ser englene gjør det på glansbildene når de ber)
og så satte han sine egne hender utenpå våre og gnidde hardt og fort.
Det var skikkelig smertefullt, men varm på fingrene - det ble vi!
Hvis mamma oppdaget hvite "roser" i kinnene våre, da hadde vi forfroset kinnene.
Og det måtte behandles fort, for det kunne være skadelig for huden. Da kunne kinnene våre "dø", og det var farlig!
Da skulle et grovstrikket ullskjerf gnis hardt og fort på kinnene.
De skulle masseres skikkelig sånn at vi ble varm fort.
Å - gurimalla, sånn som det brant i kinnene!
I dag vet vi heldigvis bedre - - - -
Å - så deilige og trøtte vi var i kroppene våre når kvelden kom!
Hjemmebakte brødskiver med smør og brunost - og kakao, varm melk med smør og sukker eller karve-te å drikke til.
Mmmmmm
Barndomslykke!
