Dette er vel dagen man skal skrive litt om skumle og skremmende ting, siden det er halloween i dag....
Barn i nifse masker og skrekkelige kostymer kommer og banker på døra og vil ha "knask eller knep".
Tidligere hadde jeg alltid godter til de som kom. Jeg satte ut lykter og lys på verandaen min for å vise at "her er det godter å få". Verken i fjor eller i år (har ikke barn boende hjemme lenger) har jeg satt ut lys, men det ser ikke ut som at ungene vet at manglende lys på trappa forteller at det ikke er godter å hente her. (Kanskje jeg må skrive det på facebook?)
Klart at dette er moro for barna! Massevis av godter, og spennende å skremme folk....
Jeg syns bare det er synd at hele konseptet har blitt for kommersielt!
Hvor ble det av julebukken og nyttårs-skåka?
Det gikk jo egentlig ut på det samme, men dette tjente jo ikke handelsstanden noe på!
135 millioner kroner bruker vi nordmenn i dag på halloween. Bare DET er skremmende nok!
Tenk på hvor mange mennesker vi kunne gjort hverdagen lettere for, hvis vi hadde brukt litt mindre på halloween-hysteriet og heller gitt litt til de som virkelig trenger det!
Mange barn lever under fattigdomsgrensen her i Norge, og flere blir det.
Et par hundrelapper kan gi dem et varmt måltid eller ny vinterjakke. Eller kanskje en julegave til jul?
DET er skremmende.....
Av en eller annen merkelig grunn er jeg veldig fasinert av ordet "løk"!
Jeg aner ikke hvorfor.....
Og særlig ordene "BLÅ LØK"!
(Kanskje det kommer fra sangen til Jørn Hoel?)
Men - for det første så er jo løk veldig godt.
(Kokt saltfisk med nykål er ikke helt det samme uten stekt løk!)
Så er det billig.
(Fransk løksuppe!)
Den er langtidsholdbar.
(Har du den lenge nok, begynner den å spire og gro.)
Du kan plante den i ei blomsterpotte og nyte synet.
(I tillegg kan du bruke spirene på skiva med gouda.)
Den er kjempefin å bruke til tekstil-trykk.
(Du får et nydelig mønster på stoffet ditt.)
Den kan brukes til å farge garn eller egg til påske.
(Den gir en nydelig gulfarge.)
Jeg fant ut at jeg måtte "google" ordet "løk", og fikk frem en spennende artikkel som også forteller at løk faktisk er skikkelig sundt i tillegg!
Sitat fra http://www.forskning.no/artikler/2008/juni/185815:
Karbohydrater i løk lagres ikke i form av stivelse slik som hos
poteter, men i form av fruktan som spaltes først i tykktarmen, og gir
derfor ikke noen økning i blodsukkeret.
I tykktarmen fører fruktanene til en oppblomstring av de ”snille”
tarmbakteriene på bekostning av de ”slemme”, og dette er svært positivt
for tarmhelsen.
Så da er det bare å ta frem den skarpeste kniven og skrelle løken ved siden av rennende kaldt vann, med ei tørr brødskive ved siden av skjærefjøla, med en sukkerbit i munnen og med brillene på.
Kanskje vil tårene utebli da?
Nyt artikkelen!
Og en løk....
..... opp-ned og bak-frem!
I dag er en sånn dag. Og jeg aner ikke hvorfor!
Ikke har jeg vondt noen steder. (I allefall ikke mer enn det jeg er vant til.)
Ikke har noen sagt eller gjort noe negativt til meg eller mot meg. (Har bare vært sammen med venner som vil meg godt.)
Ikke har jeg mistet noe. (Fant faktisk flotte fotomotiv på veien hjem fra byen.)
Og ikke er jeg sulten. (Er enda mett etter middagen.)
Likevel er jeg bare så forferdelig lei meg....
Det er slitsomt, særlig når jeg vet at jeg ikke har noen grunn til det!
Og jeg som er så positiv, egentlig!!! Jeg greier ikke være positiv i dag - og det blir jeg bare MER deprimert av....
Er det været, kanskje?
Eller mørketida?
Eller det faktum at jeg har spist alt for mye i helga, og kjenner det på buksene allerede?
Eller er det overgangsalderen?
Kanskje det er fibromyalgien som vil stikke seg fram og si: "Hei-hei, glem ikke meg! Jeg er her enda!"
Æsj!
Nok syting og klaging! I morgen skal jeg ha kommet meg ut av denne bølgedalen.
Jeg trives jo best på toppen!
Rikdom kan være så mangt....
Denne helga har jeg følt meg litt som onkel Skrue. Jeg har vært hjemme hos mamma og feiret hennes bursdag. Fikk nyte familiens omsorg , munterhet og entusiasme. Huset ble fylt av latter, prat og lek - mat, kaker, godhet og varme.
Det er ikke ofte at vi møtes så mange på en gang. Som regel blir kun i anledning store merkedager og bursdager, barnedåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelser....
Synd, men slik er det vel bare? - Man etablerer seg, får barn og så barnebarn. Livet blir mer sentrert rundt vårt lille hjem, vår lille kjærnefamile. Og i vårt stress og vår higen etter alt som vi bare "må" ha, så tar vi oss ikke tid til å dele hverdagen vår med våre foreldre, søsken eller annen øvrig famile.
Jeg er ikke bedre enn de andre. Jeg kjører det samme racerløpet...
Lurer på hvem man egentlig lurer?
Og plutselig står man der og tenker:
Hvor ble dagene av?
Tenk, så enkelt alt kunne vært hvis man bare kunne sende en liten sms til de som har gått bort og som man savner!
Savn er pussig! Man kan plutselig bli overmannet av et utrolig sterkt savn, og man er helt uforberedt!!
Det skjedde akkurat idet jeg åpna øynene etter sofahvilen etter middag. (Ja, jeg måtte ha meg en ettermiddagshvil i dag.) Plutselig kjente jeg et enormt sug i hele kroppen, og pappa sitt ansikt limte seg fast i hodet mitt. Jeg så til og med smilet hans...
Og hva gjør man da i sånne øyeblikk? Ofte så blunker man vekk de tårene som presser seg på - og tenker på noe helt annet. Det er mye lettere å unngå å møte sine følelser enn å stå midt oppi de mens de raser ukontrollert rundt....
Man kan også "parkere" reaksjonen - sette den på vent, liksom - til man er "forberedt" til konfronteres med følelsene og savnet....
Eller man kan lene seg tilbake og kjenne på savnet og være midt i kaoset av tårer, savn og såre hikst....
I dag valgte jeg å "parkere" følelsene til jeg våknet ordentlig av middagshvilen. Så nå sitter jeg her og kjenner på savnet etter pappa. Det er vondt - men også litt godt...
Det er snart 6 år siden han gikk bort, men savnet blir ikke mindre med årene. Det tar bare en annen form, liksom....
Så enkelt det hadde vært om jeg bare kunne sendt han en liten sms....
....og det besøket er ikke meg!
Joda, noen ganger er det meg. Men ganske ofte (oftere og oftere faktisk) så hører vi kjøleskapdøra lukke seg. Helt av seg selv! Da hører vi en liten, spesiell smekkende lyd - ja, du vet sånn lyd som du ikke kan unngå å lage når du prøver å være kjempestille hvis du sniker i kjøleskapet!
Det er ingenting som forsvinner fra kjøleskapet heller!
Huset vårt er litt "gulv-skeivt", så når vi lukker opp kjøleskapdøra, så går den igjen helt av seg selv. Med den samme lyden som når vi har "kjøleskap-besøk". Jeg har prøvd å følge med for å ta "den sultne gjesten" på fersken. (Lurer litt på hvor ferskenen til "gjesten" er.) Men det er helt umulig!
Han - eller hun - eller den - eller det blir bare sulten når vi sitter i stua eller i gangen ved pc'n, og da er kjøleskapet umulig å holde øye med...
Jeg tror det er den samme gjesten som slår av eller på kjøkkenlyset. Helt merkelig - jeg har flere ganger stått i kjøkkenet, ved siden av lysbryteren, og lyset har slått seg av eller på.
Jeg har vært nødt til fysisk å slå på (eller av) lyset igjen - bryteren har faktisk forandret stilling. (Helt av seg selv!)
Hmmmm....
Jeg tror jeg skal finne fram ei god kakeoppskrift og ingredienser og legge klar på kjøkkenbordet før jeg legger meg.
Kanskje kan jeg stå opp til nybakt kake en "vakker tirsdag"?
Jeg har de siste årene hatt som mål å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Noe helt nytt!
Det har gått bra. Jeg har vært på toppen av Tromsdalstinden, 1238 moh, jeg har plukket tyttebær (synes bærplukking er kjedelig), har overnattet i telt helt alene ved et fjellvann, syklet 6 mil helt inn til Tromsø by - - - men i år lot virkelig "prøvelsen" vente på seg!
Nå har jeg imidlertid funnet min neste utfordring, og jeg gru-gleder meg!
Jeg har meldt meg og ei venninne på julemesse for å selge fotografier!
Kjempeskummelt!
Angrer nesten litt allerede, kanskje.
Det er liksom ikke "farlig" å legge ut bilder på bloggen min, eller på nettet ellers. Men tanken på å skulle stå foran levende mennesker og vise sitt ansikt ved siden av bildene, og ta reaksjonene akkurat når de kommer - det er litt nifst!
Tenk, hvis ingen vil kjøpe noe!!!!!
(gulp!)
Nå står tiden stille her i stua vår....
Den kjære "ding-dang-klokka" slo sitt siste slag på mandagen. Det merkelige er at jeg seinest søndagskvelden plutselig tenkte på hvordan det ville bli hvis fjæra på klokka gikk....
Og så skjer det dagen etterpå!
Så nå sitter jeg liksom litt tafatt her da. Nå har jeg TRE "ding-dang-klokker" som verken sier "ding" eller "dang"! Tro om det finnes skikkelige urmakere lenger? Sånne som kan mer enn å skifte batterier i klokkene?
Tid...
Jeg spurte engang en avgangsklasse på ungdomsskolen hva "tid" er, og ba de skrive ned det de tenkte på når de hørte ordet tid.
Det tok ei stund før elevene tok blyantene fatt - de virket litt forvirret først.
Men etterhvert kom det mange gode tanker frem.
Men en gutt (som ikke var den stillest eller roligste) leverte tomt ark samtidig som han svarte meg:
Det går ikke å skrive noe som helst her. Tid - det er liksom ingenting, eller alt....
Den gutten er i dag en voksen mann, og jeg var så heldig å få møte han igjen for et par år siden. Det hadde da gått 15 år siden jeg så han sist. Men han lyste opp og jeg fikk en kjempeklem.
Jeg måtte jo spørre om han husket sin egen definisjon på hva "tid" er, noe han ikkje gjorde. Det er jo så mye annet viktig som fyller en ungdoms hode - at en lærer ber om definisjonen av et ord - det er jo ikke sånt som man går rundt og husker.
Men han ble ganske så rørt over at jeg husket det.....
"Tiden har vinger på ryggen, du ser ikke at den har fløyet før den er forbi."
"Tid går ikke - tid kommer."
"Tiden leger alle sår."
Kanskje jeg ikke skal henge meg opp i at tiden står stille i stua mi?
Jeg kan heller si at tiden har tatt en liten pustepause!
Så kan jeg bruke denne ekstra tida til noe hyggelig....
Hørte på nyhetene i dag at barn helt ned i 12-års alderen er avhengige av nettspill.
Først tenkte jeg på hvordan de barna har det i hverdagen. Så tenkte jeg litt på foreldrene til disse barna. Og så tenkte jeg på meg selv....
Det florerer jo av nettspill! Og de fleste av disse spillene er jo "helt ufarlige"! Helt til man plutselig oppdager at frasene "jeg skal bare mate noen dyr først" eller "jeg må sjekke om maten er ferdig" eller " jeg må høste kornåkeren før den visner" brukes oftere og oftere.
Det er jo så avslappende å sette seg ned med et nettspill før man legger seg. (Eller mens potetene koker, eller som et pauseinnslag når man skal rydde i huset, eller før man begynner på middagen - eller etter middagen, eller...)
Joda - det er avslappende, helt til det indre stresset begynner. Man må skynde seg inn på nett for å se om noen har sendt den melkeflaska som man trenger for å fø opp ei geit, ku, sau, høne eller at annet dyr. Kanskje har man endelig vann nok til å vanne solsikkene? Eller nok egg eller tomater til å lage en matrett som kan serveres i kafèen.
Stresset avtar fort når man har kliket seg gjennom uhorvelig mange statuser og meldinger på tidslinja. Men så må man inn på "naboenes" gårder eller kafèer og hjelpe dem!!!
Og stadig vekk får man nye oppgaver. Og nye oppgaver. Og nye oppgaver!!!
Huff - jeg er visst avhengig av nettspill jeg også! Og det i en alder av 48 år!
Jeg har vurdert i hele dag; vil det ikke være lurt av meg å slutte helt med nettspill? Det stjeler jo veldig mye av min tid!!
Tenk på alt jeg kunne gjort istedenfor! Og tenk på hvor mye unødvendig stress jeg kan kvitte meg med!
Ai-ai-ai.... Dette kan bli vanskelig....
Men herved har jeg tatt en viktig avgjørelse:
Fra i dag av skal jeg slutte med nettspill!!!
Like sikkert som at julenissen kommer på kjerringa i desember, så kommer TV-innsamlinga i oktober.
Ære være alle de som kjører, sykler eller går rundt med bøsser og hjelper Hvermannsen med å bli kvitt litt dårlig samvittighet....
Negativ?
Nei - jeg er glad for at "alle vi" kan få være med og gi litt penger til folk eller organisasjoner som virkelig trenger det.
Jeg synes bare det er så synd at vi må ha èn sånn dag i året som vi kan gi penger på. Hvorfor ikke gi litt hver måned - til en organisasjon - eller kanskje bli planfadder?
Jeg synes også at det er veldig trist at verden er så urettferdig - og veldig ofte viser det seg at de som roper høyest og gir mest ved innsamlinger - det er faktisk de som er med på å bidra til urettferdigheta i verden...
Men så da?
Jo - jeg gir jeg også. Ikke så mye, jeg har egentlig ikke penger til overs.... Men selv om jenta med bøssa bare fikk noen få kroner av meg (jeg skrev først beløpet, men syntes det så litt gnient ut, så jeg sletta det) så vil det merkes når hverdagen kommer....
Pussig - man får faktisk dårlig samvittighet når man ikke gir masse penger!!!!
Nei, dårlig samvittighet skal jeg IKKE tillate meg å ha! Jeg gir jo faktisk 250,- kr hver måned til Redd Barna, og jeg sparer på konto til barnebarnet mitt hver måned!
Så da hadde jeg faktisk ikke råd til å gi mer enn de 18 kronene jeg hadde i pengeboka....
(HUPS! der forsnakket jeg meg litt!!!)
Så får vi bare håpe at de pengene som blir samlet inn i kveld kan være med på å hjelpe noen som virkelig trenger det..............
....eller å hylle det man har?
Eller kanskje - å velge fra øverste hylle?
Jeg tror faktisk at jeg velger alle tre!!!
Jeg har funnet min hylle i livet, jeg er - og blir - lærer!
Jeg hyller og er veldig takknemlig for det jeg har!
Og jeg vil velge av det på øverste hylle! For det er DER jeg har glutenfri mat!
Joda, nå har jeg kjøpt inn praktiske bokser, ryddet skikkelig i matskapet og laget system. (Vet ikke hvor mange ganger jeg har gjort det - og hver gang har jeg lovet meg selv at SLIK skal jeg ha det hele tida.)
Men denne gangen er det litt annerledes; nå har jeg laget meg ei glutenfri hylle! Her skal det BARE være glutenfri mat! Og du-å-du, så mye spennende, godt og enkelt (og dyrt) som finnes!!! Supper av ymse slag, knekkebrødblandinger, fint og grovt mel, havregryn, mange typer brød og baguetter, pizzabunner, spaghetti og pasta.... og grøt....
Ja, det er grøt-dag i dag....
Hvem i huleste var det som fant på at lørdager (som opprinnelig er noen deilige dager) skal ødelegges med GRØT?
Fikk faktisk spørsmål om hvorfor vi har grøt på lørdager av min yngste datter på 17 forrige helg.
Først , så tenkte jeg dette var noe min samboer "tok med seg" da vi flytta sammen, men han var ikke vant til lørdagsgrøt. Vi hadde det heller ikke da jeg vaks opp. Pappa mente at grøt ikke var middag, det var kveldsmat.
(Jeg er helt enig i at det IKKE er middag. Det er nesten ikke mat engang!)
Vi prøvde å svare så godt vi kunne. Vi fabulerte litt om lørdagsvask, mange barn, mye arbeid og dårlig tid.... grøt er jo fort-gjort-mat...
Så var vi inne på økonomi og dårlig råd: billig grøt på lørdag - da kan man unne seg noe ekstra på søndag.
Uansett - lørdagsgrøten har kommet for å bli i vårt hjem. Så nå gleder mannen i huset seg til risengrynsgrøt med sukker og kanel, og kjerringa - ho skal koke seg rømmegrøt med glutenfritt mel!
Litt rart, det her livet....
Fredags kveld, og her sitter vi - toeina - og ser på tv. Ferdigkjøpt bacalao ble "plinga" i mikroen og fortært foran "Norge Rundt", og oppskåret frukt ble vår dessert, servert sammen med "Norske talenter".
Begge hundene har fått mat og luftetur og ligger nå og sover, og varmen i ovnen holder på å brenne ut....
En helt vanlig fredagskveld - begge jentene i byen og barnebarnet har "pappahelg".
Tenk på alt vi kunne gjort, mannen og jeg!!!
Vi kunne dratt på besøk til noen (men da måtte jeg ha sovet en liten lur på sofa først.) Eller vi kunne gått på kino (men da måtte vi kjørt i en time for å komme inn til byen.) Vi kunne tatt oss et glass vin (men det er egentlig ikke så godt med vin) eller vi kunne dusjet sammen og massert hverandre med deilige oljer (men dusjen vår en altfor liten, og eteriske oljer er så klissete.)
Jeg synes egentlig vi har det godt, jeg. Total avslapping sammen. Vi kan sitte ved siden av hverandre i sofa - foran tv'n - uten å ha dype og lange samtaler eller gjøre noe som helst - likevel er vi sammen!!!
DET er livet, det!
Da jeg starta denne bloggen, kalte jeg den først for "Hodepine". Da hadde jeg vært så plaga med hodepine og migrene at jeg var søkke lei. Jeg fikk også beskjed på sykehuset om at jeg visstnok hadde cøliaki, så i påvente av at jeg skulle få tatt diverse blodprøver spiste jeg mye mat med gluten.
Hodepina bare økte og økte.....
Etter at jeg hadde tatt prøvene begynte jeg å spise glutenfri mat, og det gikk ikke lang tid før jeg kjente forskjell. Da måtte jeg forandre navnet på bloggen til "Livet er mer enn hodepine", for det er jo akkurat det det er!!!
Nå har jeg spist glutenfritt i to uker, og jeg har hatt vondt i hodet en dag! Og det lot seg kurere med 3 tabletter! I bare 1 omgang!!
Og migrene har jeg IKKE hatt!!!
Jeg har enda ikke fått svar på prøvene, skal en tur til legen i morgen - kanskje jeg får vite det da...
Men jeg har bestem meg; selv om prøvene ikke viser glutenallergi, så kommer jeg til å fortsette å spise glutenfritt!
I tillegg til at jeg har "hodet på rett plass", så har dette også ei positiv bivirkning:
Jeg går ned i vekt!!!!
HURRA! Det var sannelig på tide!
Våknet opp drivende svett og med et smil på munnen. Jeg hadde bilde av en mann i hodet mitt, og jeg fortalte til alle jeg traff: Han har en fantastisk stemme! Dere skulle hørt! Han har en fantastisk stemme! Den er som honning og........rigabalsam!
For dere som er like gamle som meg - og litt eldre - dere husker vel en hostesaft (det het hosteSAFT da vi var barn) med navnet Honning og rigabalsam. Den var stygg som FY, og vi ble plutselig mye friskere hvis mamma kom med den brune medisinflaska og ei spiseskje!
Og så hadde mannen i drømmen min en nydelig stemme - som honning OG RIGABALSAM!
(kanskje ikke rart at jeg våknet og var svett?)
Hodepina lå som vanlig og lurte på om den skulle sprette ut og få meg til å bli hjemme i dag. Men jeg nektet å hilse på den! Hadde bestemt meg for at denne dagen skulle jeg ha hodet for meg selv.
Så da jeg var ferdig på jobb kjørte jeg hjem og henta mannen og begge hundene, så bar det til byen for å hente yngste dattera. Så dro vi på visning.
For 10 år siden kjøpte vi vårt drømmehjem. Og det har det vært i alle disse årene. Nå kjenner vi at tida er inne for å finne vårt andre drømmehjem. Og det har vi funnet!!! Vi har sett på huset tidligere i sommer, og bare gått og ventet på den offisielle visninga.
Og så har vi lagt inn et bud.......
(Åh - nå får jeg hjertebank igjen!)
Håper, håper, håper.......
Mamma ringte i dag og fortalte at den gården vi barna vaks opp på skulle selges igjen.
Foreldrene mine kjøpte den i 1968. Den sommeren fylte jeg 4 år og hadde to yngre søsken. Den mindste var bare baby....
Jeg husker jeg syntes det var skummelt å være der, og jeg turde ikke gå ut. Men pappa fant på ei løsning:
Han hengte opp ei huske i døråpninga, så var jeg litt inne og litt ute.
Jeg tror faktisk at jeg minnes den følelsen - litt inne og litt ute - litt inne og litt ute....
Det er utrolig hvor langt tilbake man kan huske - og hvor mye man husker!
Alle minnene fra oppveksten og arbeidet på gården vår, alle de lyse og gode minnene - og de mindre gode. Og de triste minnene, og de skremmende....
Jeg var 10 år da pappa fikk hjerteinfarkt 47 år gammel. Mamma var da 27. Vi var da 4 barn mellom 10 og 3 år. Ikke hadde vi telefon, og mamma hadde ikke sertifikat. Og det var langt til naboene - og kaldt - og kveld... og mørkt.
Veldig mørkt!
Jeg som var eldst, måtte løpe så fort jeg kunne til naboene og få de til å ringe til legen. Mamma (som ikke var klar over at hun kunne hjertekompresjon) var i stua sammen med pappa og masserte brystet hans. (Jeg er full av beundring for hvordan hun beholdt roen og gjorde alt riktig!) Søsknene mine hadde gjemt seg under kjøkkenbordet - redde og stille....
Og jeg løp!
Og det var mørkt.
Og jeg hørte alle slags rare lyder bak meg.
Og alle skumle vesener og farlige menn lå i grøfta og lurte på meg.
Jeg løp så fort jeg kunne.
Jeg husker nabokona spurte meg mange spørsmål mens hun snakket med legen. Så kom en annen nabo og kjørte meg hjem.
Etter ei stund kom ambulansehelikopteret og landa rett ved huset vårt. Jeg husker ikke så mye av det som skjedde etterpå, men lyden av ambulansehelikopteret glemmer jeg aldri.
Det går alltid et støkk igjennom meg når jeg hører den lyden.
Den natta husker jeg, at vi alle lå i stua på madrasser på gulvet. Vi fire barna og mamma - som ikke visste hvordan det gikk med mannen sin - og som hadde over 100 geiter i fjøset....
Det gikk heldigvis bra med pappa den gangen.
Syv år senere solgte vi gården vår - og nå skal den selges igjen.... Jeg var en tur der forrige sommer. Gikk på kjente og kjære stier.
Det var sterkt.....
Kanskje jeg må ha meg en ny tur dit til sommeren.......
Hmmm -
Jeg har plutselig havnet i en helt ny situasjon.....
Jeg har jobb (på en måte) i skolen. Har jobbet som lærer siden 1993. (Bortsett fra 5 laaaange år jeg var i Nav sitt system.)
Endelig har jeg fått 65% uføretrygd (søkte om 50%) så nå kan jeg jobbe 35%.
Men det er ikke enkelt å få ei såpass lita stilling. Så jeg har fått 8 timer i uka, der 7 av disse er enkelt-timer.
I tillegg blir jeg ikke tilsatt på skolen, men må skrive timer og levere timeliste hver måned hvis jeg skal få lønn.
Så hvis jeg er syk eller må til legen, eller elevene har fri eller skal til byen, ja - da får ikke jeg timene "mine" og da heller ikke lønn.....
(Og de pengene trenger jeg sårt, for uføretrygda mi er veldig, veldig lita!)
Men så ramla det en helt annen type jobb rett i fanget mitt. I en håndarbeidsbutikk, av alle ting!)
Der vil jeg ha mine faste timer i uka, den er grei. Men kommer jeg til å trives?
Har vært og prøvd meg litt butikken, og skal igjen i morgen. Jeg får prøve i 14 dager for å se om jeg trives og om eierne er fornøyd med meg.
Så da skal jeg avgjøre om jeg vil jobbe i håndarbeidsbutikk eller om jeg vil fortsette i skolen.....
Åhhh....
Luksusproblem?
