Det koseligste stedet i huset er kjøkkenet - synes jeg.
Her spiser vi måltidene sammen.
Her kan barnebarnet sitte og tegne.
Her kikker jeg i posten - titter igjennom all reklamen som kommer.
Noen vinduskonvolutter med regninger blir også åpnet på kjøkkenbordet.
Litt skolearbeid har også blitt gjort her.
Og her sitter jeg med pc'en min.
Jeg har nettopp tatt farvel med et kjært kjøkkenbord og en "hjørnesittebenk".
Det har jeg hatt i 18 år.
Det var en del hakk og sår i bordet - prikker etter gaffelen som minstejenta banket i bordet med mens hun ventet på mat.
Gjennomtrykk av ei tegning av noen som lå i ei seng som eldste jenta hadde tegna.
Mange minner fra ei svunnen tid.
I hjørnesittebenken oppbevarte jeg tegnesakene til jentene.
Og noen spill.
Og noen små duker som var kjekke å ha for hånden.
Og leker.
Og spisebrikker.
Noen noter til kjente og kjære sanger....
Det var fantastisk hvor mye som fikk plass i den benken....
Nå har jeg solgt disse minnene.
Eller -
minnene har jeg jo fortsatt.
Det er gode bilder inni hodet mitt.
Så selv om jeg ikke har disse "gode, gamle" kjøkkenmøblene lenger, så vil de alltid være godt bevart i hodet og hjertet mitt....
Håper de som har overtatt dem får like god bruk for de som jeg har hatt.
Nå sitter jeg ved et helt nytt bord.
Hvitt.
Egentlig er det ikke et kjøkkenbord, men et spisebord.
Det er bitte-litt høyere enn et kjøkkenbord, og jeg - som er så kort i overkroppen - kjenner godt at jeg må løfte armene litt for mye til at det skal være behagelig å sitte her.
Blir fort sliten i armene, skuldrene, nakken og ryggen.
I tillegg er det litt for trangt mellom bordet og kjøkkenbenken - jeg må holde magen inne mens jeg sitter ved bordet.
Og da blir det liksom ikke så god plass til mye mat i magen...
Det resulterer nok i at dette flotte, smarte og nye bordet havner i stua og blir et "skikkelig" spisebord.
Men kjøkkenbord MÅ jeg ha!
Jeg har sett meg ut et bittelite, hvitt kjøkkenbord.
Det vil passe perfekt her!
Gleder meg til jeg kan kjøpe det og få det på plass!
Jeg vokste opp ved kjøkkenbordet.
Det var der alt skjedde.
Der lekte vi barna mens mamma og pappa var i fjøset.
Der tegnet vi eller lekte med små plastdyr.
Eller vi lekte med plastilina (som vi kalte for kitt).
Og her sydde jeg mi første "filledukke".
Mamma hadde litt mørkebrunt stoff. Og hun hjalp meg med å tegne opp ei dukke med "pepperkakefasong" på matpapir.
Så klippet jeg den ut, og hun lærte meg å tegne rundt med kritt for å overføre mønsteret til stoffet.
Mamma var veldig flink til å la meg få lære.
Og hun rettledet meg med både sting og festing av tråd.
Filledokka blei fylt med bomull, og hun lærte meg hvordan jeg kunne brodere "bastskjørt" med grønt broderigarn i plattsøm.
Filledokka fikk øyne, nese, munn og hår.
Og jeg var så stolt!
Ved kjøkkenbordet gjorde vi leksene våre.
Og der lærte jeg å lese - opp-ned - mens pappa leste avisa.
Og der løste jeg mitt første kryssord.
Eller -
jeg TRODDE jeg løste kryssord.
Da var jeg kanskje 5-6 år.
Pappa brukte å løse kryssord.
Og alt det pappa brukte gjøre, det skulle jeg også gjøre.
Jeg husker hvor kry jeg var da jeg viste pappa at jeg hadde hjulpet han med å løse kryssordet hans.
Jeg hadde tegnet kruseduller i ALLE tomme rutene.
Pappa skrøt mye av meg, hvor flink jeg hadde vært, men han sa også at jeg ikke trengte hjelpe man så mye.
Jeg kunne få et kryssord av han som kunne være MITT kryssord - så kunne han ha sitt.....
Nå sitter jeg her - på kjøkkenet.
Radioen på kjøkkenbenken spiller musikk og sender nyheter.
Pepsi ligger under bordet og sover.
Kjæresten min sitter i stua i en av de gamle stolene fra 50-tallet.....
Disse stolene kommer jeg sikkert til å fortelle mer om en annen gang.
I dag ville jeg bare hylle kjøkkenet litt.
Et hus uten et kjøkken er etter mi meining ikke et helt komplett hus....
 |
| Mitt "gamle" kjøkken |
 |
| Mitt "nye" kjøkken |
Hmmm - i dag er jeg tankefull....
OK - jeg er vel et tenkende menneske, sånn egentlig hver dag, men i dag spinner tankene mine litt fortere og dypere.
Jeg har på en måte forlatt det som så fint heter "komfort-sonenen".
Egentlig et pussig ord det der, "komfort-sonen".....
I dag våknet jeg av en veldig trist drøm. Og denne triste følelsen den sitter liksom fast i meg. I tillegg vet jeg at jeg har drømt samme drømmen før....
Jeg kjente det samtidig som jeg drømte -
- "Her har jeg vært før!"
- "Dette har jeg sett tidligere!"
- "Denne situasjonen har jeg opplevd flere ganger!"
Det var jul - og jeg hadde ingen å feire jul sammen med. Ikke hadde jeg mat heller, eller penger. Og ikke hadde jeg noen steder å bo.
Jeg kom inn i ei varmestue, vet ikke om det var et slags herberge eller om det var Frelsesarmèen eller Bymisjonen. Men det var varmt og godt der.
Det stod langbord inne, med mange forskjellige gamle trestoler. Golvet var gammelt tregolv med hakk og sår, veggene var rundtømmer og taket var også i tømmer, med kraftige bjelker.
Det minnet mye om et gammelt fjøs som var bygd om til ei slags varmestue.
Og det var julaften....
Jeg kom inn, våt og kald - og sulten.
Det var allerede kommet flere inn for å varme seg. Jeg kunne høre stille slurping og smatting og klirring av bestikk mot tallerkenen.
Radioen spilte svakt i bakgrunnen.
Litt lenger inn i lokalet var det tent opp i peisen.
Det hvilte en slags trist ro over situasjonen.
Og takknemlighet.
Jeg gikk fram til disken - sa ingenting, men kjente skammen bak øyelokkene.
Følelsen av skyld og uverdighet veltet over meg.
Jeg turte ikke se dama i øynene, tok bare imot tallerkenen med lapskaus, og tenkte at dette ville bli den beste julematen jeg noen sinne hadde fått.....
Jeg fant meg en plass ved siden av ei lita, tynn og gammel dame.
Blikkene våre møttes, og vi hilste gjenkjennende til hverandre - uten ord, uten mimikk.
Vi kjente hverandre i hverandres sted....
Uverdighet...
Etter å ha spist ei stund i stillhet, med ytterjakken og lua på, begynte en gjeng med litt bråkete gjester å bli plagsomme. De lo og skrålte høyt, og forstyrret meg i min tristhet.
Jeg tok tallerkenen med meg litt lenger inn i lokalet og spiste ferdig.
Alene.
Etter å ha levert tilbake tallerkenen til dama i disken og takka for maten, fikk jeg plutselig øye på noen kjente.
På en benk midt på golvet satt min bror, mi svigersøster og mine tre tantebarn.
De hadde kommet dit for å hilse på meg.
Det var jo julaften.....
Jeg tok på meg mitt beste smil og gikk imot dem.
Jeg ga den eldste tantejenta mi en kjempegod og varm klem, og hun klemte meg like godt tilbake.
I handa si holdt hun en marsipansjokolade, og mens vi klemte hverandre tok jeg en stor bit av sjokoladen hennes.
Da hun oppdaget det ble det mye latter.
Store, glade barneøyne tittet forventningsfullt på meg.
Søstera hennes, litt yngre, hadde også en sjokolade i handa, men hun gjemte den på ryggen mens hun klemte meg.
Og øynene hennes lyste av latter.
Den mindste tantejenta mi holdt fram sjokoladen og ville dele med meg.
Jeg ga henne en lang klem - og gjorde som om jeg tok en bit av hennes sjokolade også.
Broren min og kona hans snakket om alt de skulle gjøre før de kunne dra hjem og feire jula.
De hadde det så travelt.
De virket stresset og ukomfortable, som om de hadde dårlig samvittighet for noe.....
Jeg ønsket dem ei god jul, takket for besøket, og sa at jeg måtte komme meg videre.
Så gikk vi - hver vår vei.
Og så våknet jeg.
Trist.
En følelse som er vanskelig å få bukt med. Den sitter liksom litt fast, på en måte.
Og så tenker jeg -
- "Hvorfor skal jeg absolutt bli kvitt denne følelsen?"
Er kanskje ikke dette akkurat det som jula egentlig handler om?
Å tenke på sine neste?
På de som har litt mindre enn oss?
De som uforskyldt - eller egenskyldt - har kommet i vansker og har problemer?
På de hjemløse?
De fattige?
Ensomme?
Jeg vet bare at denne drømmen har gitt meg beskjed om at jeg skal gjøre noe ekstra for de som lite har.
Kanskje vil jeg ikke greie å nå så mange, kanskje bare èn.....
Men noe må jeg gjøre.
Bidra med ett eller annet slik at jula kan bli litt bedre for noen som trenger det.
Jeg vet ikke enda hva jeg skal gjøre, men jeg kommer til å "jobbe med saken".
Jeg har noen idèer allerede......
Samarbeidsavtale -
et vakkert ord...
Men hva betyr det, sånn egentlig?
Og hvor mye legger vi i det?
Jeg forstår det sånn at det er en gjensidig avtale om å jobbe sammen for et felles mål, for å oppnå et resultat som gangner alle parter som er med i denne avtalen.
Og at hver og en som har inngått denne avtalen skal gjøre sitt ytterste for å få dette til.
Sammen.
Tar jeg feil?
Samarbeidsavtaler kan jo være så mangt.
-i politikken
-i arbeidslivet
-i ei forening
-i ei foreldregruppe
-i en familie
og ikke minst
- i ethvert menneske!
Men der har jeg et problem:
Hodet mitt og kroppen min nekter plent å inngå en sånn avtale!
De har store vanskeligheter med å samarbeide!
Som regel er det hodet som står på sitt og vil ha ting gjort.
Alt ligger godt til rette for at virkelig store ting kan skje - fremgang, handling, utvikling, progresjon...
Men så nekter kroppen å følge opp!
Den setter seg på bakbeina og nekter å samarbeide!
Og hva skjer da?
INGENTING!
Men egentlig er jeg jo ganske heldig -
at det ikke er motsatt vei, for eksempel.
Hvis kroppen hadde egne planer og hodet ikke greide å følge med.....
Dessverre er det mange som har det sånn - og i år skal innsamlingsaksjonen gå til de som er rammet av demens.
Håper mange vil støtte innsamlinga i år.
Jeg får si som mi gamle tante Olaug sa:
"Så lenge æ veit ka æ heite og kor æ bor, så kan no kroppen være både skrøpelig og krank!"
Her i huset har vi inngått en samarbeidsavtale.
Den er ikke underskrevet - verken med blekk, blod eller noe annet.
Likevel er det en fullgod samarbeidsavtale:
Jeg skal se fotballkamp på tv sammen med min kjære og han skal se "Åndenes makt" sammen med meg.
Han har allerede sett en episode sammen med meg, nå gruer jeg meg litt til at jeg skal se på fotballkamp.....
Men en avtale er en avtale!
Nå har jeg faktisk skrevet blogg i ett år og to dager!
Eller.... nei, det ble feil. Jeg har jo selvfølgelig ikke sittet i ett år og to dager og skrevet blogg!
Det er ett år og to dager siden jeg opprettet min egen blogg.
Egentlig har jeg alltid syntes at blogging bare var tull. Mange forskjellige blogger har jeg vært og sett på. Enten var det blogging om klær og sminke, eller det var fitness-blogging, eller blogger om hvor forferdelig livet kan være. Eller interiør - eller mat - helse - sykdommer - barnevernssaker - kjæledyr - - - -
Jeg startet min blogg om det å ha hodepine!
Herreverden, for et elendig utgangspunkt!
Jeg oppdaget jo fort at livet er MER enn bare hodepine!
Heldigvis!
Så mye, mye mer....
Og underveis har ikke bare bloggen min forandret seg.
JEG har forandret meg.
Og ikke minst har LIVET MITT forandret seg.
Og det er jeg veldig, veldig takknemlig for.
Det er jo en kjent sak at man skal glede seg over de små tingene i livet.
Ikke sant?
Det er jo noe man hører eller leser til stadighet.
Når man da i tillegg kan glede seg over de virkelig store tingene i livet - og når det er flere av de store gledene enn de små - DA har man det godt, da!
Eller -
kanskje det heller er snakk om å virkelig verdsette det man har?
Etter mange dager med litt mye stress, mange jern i ilden, jobb, korpsspilling, møter i oktoberfestkommiteen, styremøter, foreldremøter, rydding og kasting og husvask.....
Puhhh - blir sliten bare av å skrive om det...
Ok - etter mange dager med mye energibruk og lite påfyll, kjente jeg plutselig i dag at den lille resten med energi som jeg trodde jeg hadde spart på bare var fullstendig borte!
Først prøvde jeg å leite i sofaen, under et pledd.
Et lilla pledd.
I ny-sofaen.
Jeg leita i over en time, men fant den ikke.
Jeg kjente at humøret begynte å dale kraftig.
Noe måtte gjøres, så jeg varmet meg tre fiskekaker og litt grønnsaker og håpet på at energien lå i maten og venta på å hoppe inn i kroppen min og gjøre underverker.
Men nei - ingen forskjell, bortsett fra at jeg ble kvalm og i enda dårligere humør.
Etter møtet kjente jeg meg så tom og lei at jeg dro hjem uten å være med på korps-spillinga.
Og DET skal mye til før jeg IKKE drar på øving!
Jeg dro hjem.
Sliten.
Lei.
Trist.
Okei - her måtte utfordringer til!
Utfordringer = ting som er litt vanskelige.
En ting som er vanskelig = å gå tur i mørket.
Jeg er mørkeredd.
Og jeg føler meg ekstremt aleine når jeg går tur, selv om jeg har Pepsi med meg.
Så da bare MÅTTE jeg i vei.
Utfordringer må man ta, det er eineste veien for å komme seg ett steg videre.
Og så hadde jeg et lønnlig håp om at jeg skulle finne igjen energien min.
Kanskje bak "neste sving"?
Jeg gikk og gikk.
Fort og fortere.
Pepsi også.
I nesten to timer gikk vi tur.
Men fant jeg igjen energien min?
Ikke i det hele tatt!
Den må ha blåst på havet av vinden.....
Så nå sitter jeg her da, sliten i kropp og sjel.
Trøtt, lei, deppa og tankefull.....
Æsj!
Men i morgen er heldigvis en ny dag.....
"Man skal ikke leke med maten!"
Det fikk jeg til stadighet høre da jeg var lita.
Jeg husker jeg spurte hvorfor, men jeg fikk aldri noe skikkelig svar.
Ikke et svar som jeg kunne slå meg til ro med, i hvertfall....
Leke med maten - - -
Både mamma og pappa lekte jo med maten!
Hvorfor kunne ikke JEG gjøre det?
Når mine små søsken ikke ville spise, så ble brødskiva plutselig forvandlet til en båt eller bil - eller kanskje til og med et tog!
(men det eneste toget vi hadde sett, var jo 17.mai-toget!)
Mamma eller pappa løfta brødskiva opp i lufta og laget mange rare lyder - alt etter hvilket kjøretøy brødskiva skulle forestille.
Og DET var lov!!!
Men når jeg hadde tatt noen tugger av skiva mi, og fantasien min plutselig så at den var forandret til både mennesker og dyr - da hadde ikke JEG lov til å leke med maten!
Når jeg kom hjem fra skolen med en diger bunke stensilark som var hefta sammen, da kom jeg hjem med ei lefse....
Jeg skjønte aldri hvorfor mamma og pappa kalte denne bunken for ei lefse!
Lefse var noe mamma bakte til jul!
Noe deilig-deilig som vi virkelig gleda oss til.
Brun-lefsa (også kalt mørlefse) var best når den var nystekt.
Med masse smør, sukker og kanel inni.
Mormor sine mørlefser var egentlig bedre enn mamma sine, for hun brukte ikke så mye natron i sine lefser.
Natron var IKKE godt å lukte på.
Hjortesalt var enda verre!!!
(men det var SUPERT til å lage nysepulver av - sammen med pepper)
Vafler var vel det vi fikk oftest, når mamma en sjelden gang skulle lage til noe ekstra.
Vafler går rimelig fort og greit å lage.
Nå i dag.
Med elektrisk jern.
Kanskje til og med DOBBELT jern!
Mamma hadde vaffeljern som hun varmet på plata på ovnen.
Men du-å-du, for noen nydelige vafler!!!
Jeg fikk mormor sitt gamle støpejerns-vaffeljern en gang jeg var på besøk hos henne. Det tar jeg godt vare på! Det er en skikkelig skatt!
Men å vafle til noen - DET er ikke pent!!!
Noen ganger fikk vi kake av pappa......
Sånne kaker var ikke særlig gode.....
Han kalte disse kakene for "sansekaker".
De fikk vi hvis vi hadde gjort noe galt, og vi trengte å tenke oss om. Da fikk vi ei kake som skulle skjerpe sansene våre slik at vi tenkte over hva vi hadde gjort og hvorfor vi hadde gjort det.
Det hendte at vi enkelte ganger fikk denne sansekaka uten at vi egentlig visste hvorfor.
Da var det litt vanskelig å være glad i bakeren......
Og mens jeg sitter her og fabulerer omkring MAT, så får jeg melding på facebook fra naboen:
"Sulten sånn ca kl halv fem? Glutenfri."
Svar:
"Ntåååå - så søt du e....
Tusen takk - jatakk!
Da kan æ legge tebake den frosne (og kjedelige) kyllingfilèten.
Tenk - så heldig jeg er!!!!!
Våknet tidlig i dag.
Halv sju er jo tidlig når det er lørdag, er det ikke?
Det var noe i senga mi!
Noe varmt.
Som rørte litt på seg....
Jeg snudde meg, og kjente denne varmen både utenpå og inni kroppen.
Jeg ble liggende ei stund og bare kjenne på denne trygge, gode følelsen.
Stoppet tida litt, på en måte, og fylte opp "reservetanken" med denne rolige og deilige morgenen.
Så har jeg litt å ta av når jeg snart skal våkne aleine igjen.....
Etter å ha ligget ei stund - i harmoni (som det så fint heter) - kom et øredøvende SKRIK som fort rusket meg tilbake til klokkeslettet halv sju.
Først skreik ei hes kråke rett utenfor soveromsvinduet.
Ok, tenkte jeg, den slutter vel snart.
Men så kom venninna til denne tullkråka og stemte i.
Kråkeduo er IKKE behagelig om morgenen.
Jeg prøvde å tenke på noe mer behagelig - som denne kroppen som lå ved siden av meg.
Et par øyeblikk gikk det helt fint.
Til HELE kråkefamilien fant ut at de skulle ha slektstreff i trærne i hagen.
Utenfor soveromsvinduet!
Jeg listet meg ut av senga og kikka ut - og DA fant de plutselig ut at slektstreffet var over for denne gang.
Nå sitter jeg her på kjøkkenet.
(Jeg elsker å sitte på kjøkkenet.)
Pepsi ligger i senga si, ferdig tissa og bæsja, mett og god, og ørene er rensa og dryppa.
Øreinfeksjon hos hund er IKKE gøy!
Og jeg tenker på at min kjære og jeg har en dag til sammen før han må reise "til sitt første hjem" igjen.
Det blir tungt, og jeg gruer meg.
Men jeg skal prøve, så godt jeg kan, å fokusere på det positive.
En dag sammen ER jo tross alt en dag SAMMEN.
Og for hver dag som går når vi ikke er sammen, så kommer vi nærmere den dagen vi kan dele alle hverdager og helligdager.....
Og kanskje - hvis det blir fint vær i dag -
kanskje skal vi kjøre oss en tur og fiske litt?
Kose oss SAMMEN.
Hittil ser været lovende ut....
Snart skal jeg begynne og lage frokost.
Koke egg og kaffe.
Dekke på kjøkkenbordet.
Og vente på at min kjære våkner.......
 |
Lørdagsmorgenstemning
|
Etter en forferdelig søndag sitter jeg her og reflekterer litt over min såkalte "ilddåp" som "aleneboer".
Oppdaga etter hvert at jeg fortsatt er fullt oppegående og i tillegg veldig levende....
Det overrasket meg, faktisk - særlig når jeg tenker tilbake på søndagen.
Jeg var ganske så sikker på at jeg holdt på å forkomme av "alensomhet".
(Det var et flott ord!)
Jeg kjente meg ikke ensom, nei. Jeg visste at jeg kunne ta en telefon og prate med noen, eller be noen på besøk. Jeg visste også at jeg kunne dra på besøk selv.....
Men det var selve FØLELSEN av å være ALENE som var helt grusom!
Og nå -
på en onsdag -
bare TRE dager etterpå -
så kjennes faktisk alt helt greit!
(Forstå det, den som kan.)
Men jeg må innrømme for meg selv at jeg nok var ganske så egoistisk i følelsesrepertoaret mitt.
JEG var alene.
JEG hadde ingen hos meg.
JEG hadde ingen å stelle for.
JEG -
JEG -
JEG - - - -
Tenk, så heldig jeg egentlig er!
Jeg har eget hus,
kan spise potetgull på en mandag,
kan ta meg ei pils på tirsdag,
kan invitere venner på middag på en onsdag, kan spille tenorsaksofon på en torsdag,
kan dra til byen og gå i butikker på fredag,
trenger ikke spise grøt på lørdag,
kan ha fiskekaker til middag på en søndag,
kan ringe kjæresten min alle dager,
legge meg når jeg vil,
spille den musikken jeg vil - så høyt jeg vil,
gå rundt i undertøyet hele dagen om jeg har lyst....
Jo - det var en forferdelig søndag.
Jeg gråt nesten hele dagen.
Spiste nesten ingenting.
Hadde ikke lyst til å snakke med noen.
Og jeg var sikker på at jeg hadde det verre enn alle andre mennesker i hele verden - til sammen!
Snakk om å være trangsynt!
Men "ilddåpen" som "aleneboer" fikk jeg - og den erfaringa trengte jeg.
Nå har jeg kommet meg gjennom det verste.
Nå kan bare høsten, stormene, regnet og "av-løvinga" komme.
Som gammel speider får jeg si:
ALLTID BEREDT!
I dag begynner jeg på enda en ny fase i livet mitt,
og jeg synes det er skummelt...
Jeg skal være flere dager alene!
Jeg skal være LENGE alene!
KJEMPELENGE!
Yngstejenta kommer hjem i helgene - i allefall i NOEN av helgene.
Og kjæresten min bor langt, langt borte....
Hmmm - det høres litt farlig og ensomt ut.
Jeg prøver igjen:
Jeg skal tilbringe flere dager i mitt hjem, kun sammen med Pepsi, hunden min!
Ehhh - det ble ikke noe bedre.
Nytt forsøk:
Jeg skal være sammen med meg selv....
Det var ikke SÅ ille? Men jeg kan bedre enn dette!
Prøver en gang til:
Jeg skal tilbringe kvalitetstid sammen med meg selv, og lære meg selv å kjenne bedre!
DET var ikke så verst?
Ikke sant?
Så var det bare å sette det ut i livet, da....
(kikker meg rundt i huset)
Egentlig har det blitt ganske mørkt allerede. Tror jeg må ta en runde og tenne litt lys.....
Og plutselig måtte jeg til butikken for å kjøpe lyspærer - som de selvfølgelig IKKE hadde!
Så nå får jeg belage meg på ei helg med stearinlys.
Joda - det er jo koselig med levende lys, men tenk hvor koselig det KUNNE vært - hvis jeg ikke skulle vært alene!
Nei-nei-nei.....
Jeg skal jo være sammen med meg selv!
Jeg skal jo lære meg å sette pris på mitt eget selskap! Og DA må jeg tenke positivt.... (har jeg lest en plass)
Egentlig har jeg ALDRI vært alene før. Ikke sånn HELT alene. Så dette er en helt spesiell opplevelse.
Og det kan bli ganske spennende....
(tror jeg)
Hmmm - skal vi se....
JA! Jeg skal gi Pepsi mat og gå en tur i regnet!
DET blir bra!
PEPSI! - - -
Hjertesnadder....
Jeg synes det er et sånt hærlig ord!
Men hva betyr det egentlig?
For meg er dette et ord som fyller meg med glede og positivitet.
Et ord som åpner opp for det å kunne nyte - ikke bare ting, opplevelser eller medmenneskelig godhet, men også selve følelsen man får når man åpner opp og greier å ta imot.
Det er godt for hjertet, det!
Den siste tida har jeg vært nødt til å ta en del vanskelige valg.
Det har vært avgjørelser som har hatt - og har -
stor innvirkning på hvordan jeg skal leve resten av mitt liv.
Det siste vanskelige valget mitt var å ta bort en av mine hunder.
Det var veldig vanskelig, veldig tungt.
Jeg vet at jeg gjorde riktig, og jeg kommer alltid til å savne henne...
Men hva skjer så?
Jeg skriver blogg.
Jeg forteller om mine følelser.
Jeg har facebook og deler tankene mine der.
For "alle i hele verden" - - - -
Jeg viser at jeg har det vondt og at jeg er sårbar....
Og plutselig tar folk kontakt med meg!
Mennesker som jeg til nå bare har "vært på hils med" ringer og spør hvordan jeg har det - om det går bra...
Gode mennesker som bryr seg om andre....
Dette er en helt ny situasjon for meg.
Jeg er jo oppdratt til å være sterk, klare alt selv, ikke vise svakhet eller sårbarhet.
Og det har tatt meg nesten 50 år å tørre å vise at jeg -
samtidig som jeg er en sterk kvinne -
også er ei sårbar lita jente....
Og det er litt skummelt...
Men er vi ikke det, alle sammen?
Både sterke og svake?
Tøffe, men samtidig sårbare?
Trygge og likevel litt utrygge?
Så hvorfor skal vi ikke vise oss fram akkurat sånn som vi er?
Jeg tror at når vi tør å åpne opp for å ta imot - da vil ting komme til deg.
Når vi tør fortelle at vi trenger hjelp - så får vi hjelp.
Når vi sier at vi trenger trøst - så er det noen der ute som kan og vil trøste.
Og når vi har så mye liv og glede i kroppen at man kjenner at det nesten bobler over -
da kan man godt dele dette overskuddet med andre.
Og dette vil jeg kalle -
...HJERTESNADDER...
Kjenner at det blir litt vanskelig å skrive dette innlegget, men må man - så må man....
Kan vel si at følelsene hopper og spretter fra overstrømmende lykke til dyp fortvilelse samtidig som de er innom medlidenhet, sorg, glede og forventninger.....
Det er mange ting som forandrer seg når man går ut av et langt forhold og beveger seg inn i et nytt. Ikke bare følelsesmessig og mentalt, men også praktisk.
Det som plager meg mest akkurat nå er at jeg har vært nødt til å innse at jeg ikke vil greie med begge hundene mine alene.
Det er forferdelig.....
En ufattelig trist avgjørelse.....
Har prøvd å finne noen som vil overta mi kjære, snille Nala, men uten hell. Så nå har jeg vært nødt til å ringe til Dyreklinikken i Tromsdalen. I morgen tidlig setter vi oss i bilen....
Huff - jeg må visst ta en liten pause......
Men jeg bare MÅ greie dette selv...
Og så er det min eks-samboer, da. Vi har jo vært sammen i snart 12 år, og sånt setter jo sine spor. Det er jo med en viss sorg jeg har tatt avgjørelsen med å ende vårt forhold, og jeg har jo medlidenhet og på en måte litt dårlig samvittighet overfor han.
Men jeg hadde ikke noe valg - jeg visste at jeg måtte gi min "gamle" og store kjærlighet en sjanse....
Og jeg angrer ikke i det hele tatt!
Men det kan ta sin tid til at vi kan fortsette livene våre sammen. Mange praktiske ting må ordnes først - og det kjennes veldig tungt å skulle være nødt til å vente...
Så nå må jeg nok innstille meg på tanken om å "være alene" ei stund fremover.
Dette blir ei helt ny erfaring for meg.
Komme hjem fra jobb - aleine.
Lage meg mat - aleine.
Spise - aleine.
Se på tv - aleine.
Legge meg - aleine.
Stå opp - aleine.
Nei, jeg sutrer ikke - jeg vet at dette er ei erfaring som jeg må ta med på denne reisen som kalles Livet.
Og jeg vet jo også at for hver dag som går, så er det en dag mindre til jeg får treffe min kjære igjen...
Og jeg blir jo ikke HELT aleine heller - jeg har jo fortsatt Pepsi!
Heldigvis!
Og mi yngste datter kommer fortsatt til å komme hjem i helgene - selv om det naturlig nok vil komme til å bli sjeldnere etter hvert. Det er jo bare sånn livet er...
Men akkurat nå, så er det fortvilelsen over å måtte si "takk for alt" til Nala som er sterkest.
Ååå - som jeg gruer meg.....
 |
| Nala |
Tenk at livet plutselig kan endre seg så totalt....
Og her sitter jeg - full av undring over at sånt virkelig kan skje....
Og så har jeg litt dårlig samvittighet også. Eller - kanskje jeg BURDE hatt skikkelig dårlig samvittighet hvis jeg IKKE hadde gjort det jeg har gjort...?
Her har jeg levd sammen med min samboer i 11-12 år. Har hatt et rolig og trygt liv, litt kjedelig - ja, men stabilt. Og det var veldig viktig for meg etter et ekteskap fylt med uro, aktiviteter og utrygghet - særlig økonomisk....
Og plutselig -
som et lyn fra klar himmel -
dukker "gammelkjæresten",
min store kjærlighet,
opp på facebook med venneforespørsel.
Og han ER virkelig min "gammelkjæreste"! Bokstavelig talt, altså.
Vi var kjærester og bodde sammen for nesten 30 år siden!!!
Men jeg var bare 19 den gang. Og han var 39......
Og han ville ikke "ødelegge" mi ungdomstid med å binde meg til noen som var 20 år eldre.
Men jeg glemte han aldri.
Selv om jeg aldri turde å ringe eller sende sms.
Og ikke fant jeg han på facebook heller.....
Så livet gikk bare videre.
Og livet var "helt ålreit", som det heter i sangen.
Men jeg nølte ikke da jeg svarte på venneforespørselen. Jeg visste innerst inne hvordan jeg ville føle det, likevel forsøkte jeg så godt jeg kunne å overbevise meg selv om at jeg hadde et trygt og helt ok liv sammen med min samboer.
Men jeg greide ikke å lure meg selv lenge.....
Til slutt måtte jeg fortelle dette til min samboer og mine døtre. Jeg visste bare at jeg ikke kunne leve videre med min samboer når jeg innerst inne visste at jeg var glad i en annen mann - og hadde vært det i nesten 30 år!
Selv om jeg ikke hadde truffet "gammelkjæresten" min igjen etter alle disse årene.
Jo - jeg har vondt av min nå eks-samboer. Jeg skulle så gjerne latt være å såre og skuffe han, han er en kjempesnill mann, og han har alltid vært tilstede. Men om jeg ikke hadde gjort det, da hadde nok livet vårt sammen bare blitt en lang og stor skuffelse, og ingen av oss ville blitt "gamle og lykkelige".
Nå går vi gjennom dager og uker med rydding, deling, kasting og pakking. Jeg overtar huset, og han flytter tilbake til hjembyen sin.
Og ja - nå har vi endelig truffet hverandre igjen - etter mange, mange år - vi to, som skjebnen har gitt TO sjanser. Og det er akkurat som om livene våre bare har vært satt på pause.....
Det er mange år mellom oss, det vet vi begge to - men alder er en fysisk ting. Det er noe vi mennesker har funnet på - at vi skal måle tiden.
Og for kjærligheten finnes det ingen aldersgrenser....
Jeg er fullstendig klar over at jeg kan komme til å få mange forskjellige reaksjoner på mine handlinger, min avgjørelse og ikke minst fordi jeg skriver blogg og publiserer dette til "hele verden".
Men hvorfor skal jeg legge skjul på at jeg er verdens heldigste?
Det er mye bedre at folk snakker om meg og det jeg har gjort - enn at de av nysgjerrighet og uvitenhet prater om ting de tror at de kanskje har hørt noen har sagt....
JEG vet ihvertfall at jeg har gjort det eneste riktige!
Jeg har et hemmelig sted.
Mitt eget sted.
Og det er veldig, veldig hemmelig.....
Ingen andre mennesker på denne jord vet om dette stedet.
Ingen vet hvor det er.
Ingen andre mennesker har satt sin fot på dette stedet mitt.
Og ingen kommer noen gang til å gjøre det heller.
Bare jeg.
Jeg har vært der.
Mange ganger.
Og jeg kan dra dit når jeg vil!
Det er sommer der.
Hele året.
Sommer, sol, svak vind som rasler lett i trærne. Små fugler kvitrer muntert. Blomstene lyser opp den svake bakken opp mot lysninga i skogen. En stor og tett skog. Ikke skummel - ikke mørk. Bare en stor, stor, trygg og vennlig skog....
Når jeg går opp bakken, mellom blomster og gress og snuser inn lukta av varm jord, føler jeg at kroppen blir lettere og gladere for hvert skritt jeg tar. På toppen av bakken, midt i lysninga i skogen, står en gammel trebenk.
Der setter jeg meg ned og ser nedover.
Jeg kan se langt.
Helt inn i fremtiden....
Etter ei stille stund på benken reiser jeg meg opp og går litt innover i skogen. Litt til venstre tar jeg inn på en sti. Jeg vet at det er denne stien som jeg skal følge - den viser jo vei til venstre, hjertesiden....
Stien er smal, litt kronglete, og med noen steiner her og der. Men den er likevel lett å følge, og selv om skogen rundt er stor og tett, så er det alltid et behagelig lys over denne stien.
Etter ei stund ser jeg et lite vann i det fjerne. Av en eller annen grunn vet jeg at det er akkurat hit jeg skal.
Jeg vet at noen venter på meg ved vannet.
Jeg ser han i det fjerne.
Han sitter på en stein med ei hjemmelaget fiskestang i hendene.
Han er lyslugget, barhodet, bustete på håret.
Han har ei lyseblå skjorte på seg, som er rullet opp i ermene.
Og han har knebukser på.
Knebukser som når såvidt ned på leggen.
Han er barbeint, og sitter på steinen med beina lett trukket opp.
Han vet at jeg skal komme.
Han venter på meg...
Og vi vet begge to at vi kjente hverandre en gang, da jeg var lita jente og han var den store, sterke voksne.
Nå er rollene bytta om - men det er akkurat slik det skal være.
Vi snakker sammen uten ord.
Ord er overflødige her på mitt hemmelige sted.
Etter ei stund takker vi hverandre for denne gang, og vi vet begge to at vi snart ses igjen.
Vi er med hverandre i hjertene våre, og vi tar vare på hverandre og minnene fra "dengang".
Jeg forlater mitt eget lille sted for denne gang. Men før jeg drar samler jeg alle følelsene, lydene, luktene og tankene som fyller meg når jeg er her - tar godt vare på de - og bærer de med meg i hjertet.
"Takk for denne gang" sier jeg, og ser meg litt tilbake.
"Jeg kommer snart igjen".....
Det knirke i golvet i gangen
Det trippe i småe sko
Det banke forsiktig på døra
"Kæm e det som kommer no?"
Stemmen æ høre der inne -
den varmeste stemmen æ veit:
Det e stemmen tell ho mormor
som kan trøste bort alt som e leit.
Strekke handa så høyt æ kan klare
Æ får nesten ikkje tak
Men med to fingra på klinka
æ åpne - det e inga sak!
Æ veit jo kæm som vente
med arman åpne, så sterk
Min beste venn her i verden -
en engel - Guds skaperverk
Og arman tar omkring mæ
og holder mæ godt og fast
Og ingen av oss vil slippe
men holder hverandre fast
Ho lukte så deilig, ho mormor
av såpe og kamferdrops
To hjerta banke sammen -
humøret mitt stig helt til topps
Å sitte på fanget til mormor
og leke med smykket av gull
og høre om Ride-Ranke,
Fola Blakken og Byssanlull
Det tryggeste sted i verden
e mormor sitt mjuke fang
Med arman godt omkring mæ
æ nyt det hver einaste gang
Alle sku hatt ei mormor
Ei mormor som alltid har tid
som høre på dine problema
og trøste dæ tell du blir blid
Æ savne den gamle dama
som ga utav heile sæ
og som aldri nån gang la skjul på
at ho va glad i mæ
Min aller første sykkel, bortsett fra min røde trehjulsykkel av typen LEMEN (av alle ting) -
min aller første sykkel fikk jeg da jeg var 9-10 år.
Det var en GAMMEL damesykkel med skikkelig djup bue, ordentlig polstret "kjerringsete" med fjæring, og ballongdekk.
Og sier jeg "gammel" så MENER jeg
GAMMEL!
Den var av merket Diamant, og hadde opprinnelig vært svart. Den var helt uten gir. Det hadde vel ikke blitt oppfunnet på den tiden denne sykkelen ble laget.
Den var stor, hadde navbremser både foran og bak, en stor, feit bærer med TO fjærbelastede holdere og "håndtak" som den som eventuelt satt på kunne holde seg fast i.
Og den hadde store, "gode" skjermer både foran og bak.
Og disse skjermene skranglet.....
Mye.
Høyt.
Men sykkelen hadde også ei fantastisk ringeklokke som jeg fikk lyd i ved å bruke tommelen på en liten "hendel", på en måte.
Det var morsomt å skru av lokket på ringeklokka og se hvordan det fungerte. Det hendte nok av og til at ei av fjærene plutselig løsnet og spratt bortover bakken. Da var det å legge seg ned på kne og leite til jeg fant den.
Og så var det så gøy å få litt "grease" til å smøre den med. Da ble jeg så hærlig klissete på fingrene, og det luktet godt....
Å smøre kjeda var også stas. Og jeg var kjempestolt da jeg for første gang greide å stramme kjeda selv. For når jeg hadde syklet ei stund på sykkelen (og jeg syklet ikke bare på grusveien mellom husene og fjøset) så ble kjeda slakkere og slakkere.
Til den falt av.
Da var det å lirke den på plass igjen og sykle videre. Helt til den ble så slakk at den måtte strammes "et hakk".
Kjedekasse hadde sykkelen hatt en gang for lenge siden. Så hvis jeg glemte meg, hendte det at jeg satte buksa fast i kjedet, med det resultatet at jeg fikk skjenn av mamma fordi jeg hadde fått sykkelsmurning på buksa.
Jeg ble etterhvert veldig glad i denne store, tunge, stygge sykkelen. Og jeg passet godt på den.
Men en gang hadde broren min TATT sykkelen min uten lov!!!
Og han hadde vært og sykla på jordet!
I gresset!
OG HAN HADDE TIPPA OG SLÅTT STYRET SKJEVT!!!
Guri-malla så sint jeg ble. Klart han hadde fått låne sykkelen hvis han hadde spurt!
Det hadde han gjort mange ganger før.
Men han hadde IKKE spurt!
Og det var nesten der værste man kunne gjøre "i gamle dager" da jeg var jentunge.
Jeg passet godt på sykkelen min etter det.
Laget "hemmelige" merker og streker på bakken der jeg satte sykkelen fra meg. Så kunne jeg sjekke og se om den hadde blitt rørt....
Jeg fikk sykkelen av den gamle mannen som var vår nærmeste nabo.
Nils.
Det hadde vært hans sykkel, men han brukte den ikke mer, og han syntes jeg var så stor at jeg kunne begynne å sykle.
Det var jo vanskelig å lære seg det, men jeg hadde bestemt meg for at det skulle jeg greie - så da greide jeg det, så klart!
Men Nils skjønte etter hvert at en sykkel som hadde vært svart (men som nå var mer rustbrun) ikke akkurat var en skjønnhet.
"Hvilken farge synes du er finest?" spurte Nils en vakker sommerdag.
Jeg svarte at grønn var den fineste fargen, og jeg så for meg en dypgrønn metallikfarge, og jeg gledet meg til å få en "ny" og skinnende sykkel.
Men Nils var gammel, og skjønte nok ikke helt hva jeg hadde sett for meg. Han fikk nabogutten til å hjelpe seg, og sammen "kidnappet" de sykkelen uten at jeg visste noe om det.
Selvfølgelig fikk broren min skylda for at han hadde gjemt sykkelen min, og jeg trodde han ikke når han bedyret at han ikke hadde gjort det.
Noen dager seinere kom Nils og sa at jeg kunne komme inn i stallen hans og se på noe. Han hadde noe der. Og jeg hadde en liten mistanke om at det kanskje var min blanke og grønne sykkel...
Og der stod den!!!
Men var dette sykkelen MIN?
Joda, den var grønn....
Men det var en lys pastellgrønn farge.
Matt - ikke skinnende, som jeg hadde trodd.
Og den var malt.
Med pensel og Bengal lakk!
HELE SYKKELEN!
TIL OG MED EIKERTENE!!
ALT!!!
Jeg husker jeg kjempet med gråten.
Det kom nok noen tårer også.
Sykkelen var jo "ødelagt"...
Jeg så at Nils ble litt usikker. Han hadde gjort så godt han kunne, og ville glede meg med å gjøre sykkelen grønn og fin.
Det rørte seg noe merkelig nedi magen min, og jeg fikk takket Nils ordentlig og fortalt at den var kjempefin.
Og Nils levde i etterkant og trodde at de tårene som kom da jeg fikk se sykkelen var gledestårer.
Og det lot jeg han tro.
Det gjorde godt i et lite pikehjerte.
