Så mange drømmer vi kan ha, vi dødelige små....
Og så mange drømmer vi kan ha samtidig!
Og så mange "rare" drømmer...
Noen drømmer er gode, noen er triste, noen skjønner man ingenting av og noen husker man ikke i det hele tatt...
Drømmer.....
Jeg mener vi bruker - eller misbruker - ordet "drøm" og å "drømme".
Det blir brukt om en fantastisk hjerneaktivitet mens kroppen er i en slags avslått modus. Og da kan drømmene virkelig bli så eventyrlige og høytflyvende at dette aldri ville kunne skje i virkeligheten.
Det blir også brukt om sterke ønsker man har, noe man virkelig vil skal komme til å skje. Noen ganger får vi ønskene våre oppfylt, andre ganger - når det ikke skjer - kan vi bli sønderknuste av skuffelser og sorg.
Og så var det dagdrømmen.... et spennende fenomen, en liten flukt inn i fantasiens rike.
Men hvor går egentlig grensene?
En dagdrøm kan fort begynne å leve sitt eget liv, bli større og større og sterkere og sterkere til den går over til å bli "den store drømmen".
Og "den store drømmen" kan bli så altoppslukende at den innhenter deg selv i sovende tilstand - og blir da til en drøm.
Det kan også gå andre veien, at det starter med en drøm, går over i dagdrømmer til det blir ditt sterkeste ønske....
Er det kansjke derfor vi bruker ordet "drøm" om så mange forskjellige typer tankevirksomhet? Både bevisst og ubevisst?
Da jeg våknet i morges våknet jeg av en drøm. Den var så virkelig, så trist, så sår, og den rørte meg så dypt at jeg våknet av at jeg var uendelig lei meg...
Drømmen tok fram gamle følelser jeg trodde jeg var ferdig med, så jeg ble bokstavelig talt "tatt på senga". Jeg har jo skjønt at denne drømmen kom nå fordi jeg har "gammelt rusk" jeg skal gjøre meg ferdig med, og det kan man bare gjøre ved å ta dette fram, bearbeide det, og så kvitte seg med. Det er ikke noe som er gjort "i et hattefokk", ting tar tid - som det så pent heter. Men prosessen er i gang, og alt går mye bedre nå.
Men jeg har jo tidligere, opptil flere ganger, hatt drømmer som er så morsomme og komiske at jeg har våknet av at jeg lå og lo høyt!
Da ei av mine døtre var to år fikk hun ski og skisko i bursdagsgave. Hun elsket å gå på ski, og hun skulle bli skihopper når hun ble stor. Skiene hadde hun på seg både ute og inne, og hun fikk lov til å gå på ski i stua. Kveldsmat med ski på beina ble det riktig store.
Men etter hvert kom ønsket om å få skistaver....
Jeg mente at skistavene ville bli vanskelig å takle sammen med skiene, men hennes ønske var så sterkt, at til jul fikk hun skistaver i julegave.
Dere kan tro det var ei jente som ble skikkelig glad! Med barnslig stemme og tindrende øyne utbryter hun: "Åååå - eidelig stal æ og ha sistava!" (Endelig skal jeg også ha skistaver).
Og det ble mye øving med skistavene, både med og uten ski og både inne og ute.
Og det gikk så fint!
Men så ei natt våknet jeg av av hun gråt så sårt i barnesenga ved siden av mi seg. Jeg stod opp for å sjekke, men hun sov og gråt høyt samtidig.
Jeg måtte løfte henne opp og vekke henne for å kunne trøste hennes såre hulk. Da jeg fikk henne våken og spurte hva det var (jeg skjønte jo at hun drømte) greide hun så vidt - imellom hikstene - å fortelle hva det var. "Mamma - løva har tatt sistavan og spist dem!"
Jeg var nødt til å ta henne med og vise henne at skistavene ikke hadde blitt spist av løva, og etter ei stund greide jenta å roe seg ned og sove videre, men da med et smil om munnen.....
Drømmer.....
I have a dream".....
Martin Luthers King Jr sin 17 minutter lange tale
Så har sola "snudd" igjen, og i dag feires St.Hansaften rundt om i landet.
Noen drar til små eller store ungdomshus der det selges rømmegrøt eller grillmat. Noen griller kanskje, og noen samler venner og kjente og spiser og drikker sammen og koser seg.
Andre igjen sitter kanskje alene og tenker på så mangt. Spesielle høytider og dager kan være ekstra tunge å komme gjennom når man ikke har noen å dele de med.
Men i vår lykkerus og all glede er det lett å glemme disse, og kommer vi plutselig på at det sitter noen ensomme et sted - ja, da er det lett å skyve tanker og dårlig samvittighet på dør. Vi vil jo ikke ødelegge kosen vår!
St.Hansaften var ei veldig stor og viktig markering da jeg var barn.
Pappa laget alltid et digert bål som ble tent utpå kvelden. Mamma gjorde så godt hun kunne med de få midlene vi hadde til rådighet, men hun greide alltid å trylle fram noe godt som vi kunne kose oss med.
Brus var en sjeldenhet. Det fikk vi 4 ganger i året. Til jul, på nyttårsaften, første påskedag og på St.Hansaften.
Små, glassflasker med Solo. Tror de ikke var større enn 0,33 liter. Til høytidsdagene ble brusen nøye fordelt og målt opp i like store glass, men på St.Hansaften hendte det faktisk at vi fikk ei hel flaske alene. Og var vi ekstra heldig, stod det et sugerør oppi flaska!
Mamma var veldig flink til å få mye ut av lite. Potetgull var jo ikke noen vits i å ønske seg, det var alt for dyrt å kjøpe. Og til en stor familie på 2 voksne og 5 små, så sier det seg selv at det kunne vi ikke få. Men mamma visste råd, hun.
Hun laget potetgull selv!
En diger haug poteter (som vi dyrket selv, selvfølgelig) ble skrellet og skåret i syltynne skiver. Og disse stekte hun, lot de renne av seg fettet, og så ble de saltet.
For et møysommelig arbeid! Og alt dette i tillegg til det arbeidet hun hadde fra før!
Og så laget hun is!
Og bakte boller!
Pølser fikk vi også - til å steke på bålet.
Noen steder samles hele bygda til feiring. Enkelte er så flinke til å holde på gamle tradisjoner, og den yngre garde fører videre det deres foreldre og besteforeldre satte i gang.
Fotballkamper for barn i alle aldre, fellessang, konkurranser, bål, glede, samhold....
Så sitter jeg her og tenker - tross alle de fine opplevelsene jeg har rundt det å feire St.Hans, til tross for at mine barndomsopplevelser sitter veldig dypt inne i meg og varmer meg i hjertet - så er ikke jeg like flink til å føre slike tradisjoner videre til mine barn.
Jeg har prøvd, flere ganger, men tidene forandres og vi mennesker med. Mamma og pappa satte familien og samhold veldig høyt. De skapte ei sterk og fast ramme rundt oss barna og gjorde det hyggelig for oss som hørte til inni denne sirkelen.
De ga oss noe fundamentalt å bygge våre liv på. Og alt dette for oss barna!
For fellesskapet!
For fremtiden!
I kveld skal jeg gjøre noe jeg alltid gjorde "da jeg var ung". (Egentlig er jeg ikke gammel, og jeg har ikke tenkt å bli det heller!)
Jeg skal lage meg et lite bål - enten noen vil bli med meg eller ikke - (det høljeregner jo, og da kan man bli våt) - så skal jeg ta gress og strå og surre sammen til ei "dukke".
Denne "dukka" er ei heks, og denne heksa symboliserer og inneholder alt det negative som har vært - alle sorger man har hatt - og alt det som man ikke trenger gå å bære på i fremtiden.
Heksa skal jeg kaste på bålet, og når den er borte kan jeg løfte mitt hode og se mot framtida.....
Kanskje er det flere som har ei heks de skulle ha kastet på St.Hansbålet i kveld?
En lysning i det fjerne, i et slør ut av morgendis
Et fiskevak bryter stillheten, mitt hår strykes lett av en bris
Tusen små gullkorn på blikkstille vann gir skogen en gylden glans
verden blir fylt med fuglesang - et orkester som spiller til dans
Barbeint på lette føtter, på et teppe av duggvått gras
Med ansiktet vendt mot et strålende lys, glemt er alt jag og mas
Jeg kler av meg stille og sakte, jeg nyter hvert et sekund
Tenk å få være så heldig, å få oppleve slik en stund
Iskalde bølger svøper min kropp, men de varmer så godt likevel
De renser mitt hode for tanker, gir ro langt inni min sjel
Naken i verden og naken på jord, mitt hjerte det banker så lett
Naken og ny og klar for livet, jeg lever - rett og slett
Så lenge jeg kan huske har mat vært en sentral del av mitt liv. Det er jo egentlig greit, hvis man ser på mat som noe kroppen trenger for å fungere og utvikle seg. Men for meg har mat vært kos, utsettelser, belønning, straff, trøst - - -
Min mormor brukte mat for å samle familien.
"Nei, nå skal vi kose oss" - da kom det mat på bordet.
Mormor var veldig flink til å lage mat - og hun hadde ALLTID noe spennende i spiskammerset sitt.
Det luktet så deilig i spiskammerset til mormor. Og det var så spennende å gå på oppdagelsesferd der inne. Småkaker hadde hun alltid i forskjellige metallbokser. Og formkaker stod ofte oppskåret på et fat med plast over. Det var skåler med middagsrester, syltetøy i store Norgesglass, sukkerbiter i ei skål, hjemmelaget saft, gjerne litt rester etter supper eller desserter - mormors spiskammers hadde ALT.
Sukker, krydder, mel, bakepulver, natron - ja, ALT!
Jeg husker jeg pleide å snike meg inn på spiskammerset hennes når hun og morfar sov middagshvil. Bare stå der og lukte og se. Lenge. Og så smake på litt av det som var der. Ikke så mye - bare litt, sånn at det ikke skulle bli oppdaget.
I "gamledager" kom man ubedt på besøk.
(Savner de frie og uforpliktende besøkene.)
Da jeg ble eldre og plutselig kom på besøk, ble mormor alltid glad. Veldig glad. Det var åpne armer og knusende gode, varme klemmer. Kaffekjelen stod på plata på ovnen i kjøkkenet, "ding-dang-klokka" tikket høyt i stua, i hjørnet på kjøkkenet stod kjøkkenkrakken på sin vante plass. En gammel kjøkkenkrakk av tre. En helt vanlig kjøkkenkrakk. Som en trestol uten rygg.
Likevel var den ikke helt vanlig - for setet kunne løftes av, og oppi der lå det leker. Alltid de samme lekene. Ei dukke med grønn kjole, et munnspill, noen bakepulverbokser i metall, trådsneller av tre, en liten båt. . .
Krakken rommet mange minner...
Mormor fikk det plutselig travelt. Strikketøyet ble lagt bort, radioen ble dempet, og hun begynte å lage til kaffe. Hun svinset hit og dit - og pratet og spurte og pratet litt mer. Hun hentet fram kakebokser, fat med lefser, vafler, krydderkake, smurte brødskiver og danderte på bordet. Hun storkoset seg! Og samtidig som hun plasserte så mange fat på bordet som hun greide (hun måtte flytte bort enkelte fat for å få plass til flere) så kunne mormor si: -"Og så kommer du nå, når jeg ikke har noe å by på!"
Og bordet bugnet at mat og kaker.....
Det var umulig å fortelle henne at jeg egentlig ikke var sulten, eller at jeg prøvde å ikke spise så mye.
"Jammen litt kan du jo ta, du kan slanke deg i morgen". Og hun var veldig redd for at vi ikke skulle spise mye. "Var ikke maten god?"
- "Jo, det var nydelig!" Og så var det å spise litt mer. Kunne jo ikke skuffe mormor.
Ikke mormor!
Konklusjon: KOS = MAT.
Da jeg var barn, fant jeg fort ut at mat kunne brukes som unnskyldning eller utsettelse. Når det var på tide å gå i fjøset, enten det var morgenstellet eller kveldsstellet, så var det enkelt å si:
"Jeg skal bare ta meg ei brødskive først."
Så fikk man utsatt turen til fjøset litt - og da visste man at noe av arbeidet ble gjort, slik at det ikke var så mye som ventet...
Likedan hvis vi skulle ut og plukke stein på åkeren. "Jeg skal bare ta meg ei skive først."
Eller vaske koppene. "Jeg skal bare....."
Dette ble en vane (eller en uvane). Og mamma fant fort ut at jeg brukte maten som utsettelsesgrunn eller unnskyldning. Og det ble hun nok innmari lei av. Så hvis det var noe som skulle gjøres, så fikk vi alltid beskjed om å huske å spise først. Det nyttet ikke å si at jeg ikke var sulten, jeg kunne fort komme til å BLI sulten....
Så da fikk hverdagen sin rytme: Opp om morgenen, SPISE frokost, dra til skolen, SPISE lunsj, komme hjem, SPISE middag, gjøre lekser, SPISE før vi gikk i fjøset, komme inn igjen, SPISE kveldsmat....
Spise, spise, spise.....
Konklusjon: UTSETTELSER = MAT
Første gang jeg skulle til tannlegen skulle pappa være med. Mamma hadde ikke sertifikat, og hun måtte være hjemme med mine småsøsken. Pappa hadde gebiss oppe og ingenting nede, og jeg visste ikke at han hadde tannlegeskrekk. Vel fremme på venterommet (som luktet helt forferdelig) satt vi på hver vår stol. Litt redde, begge to.
Jeg ante ikke at pappa var kjemperedd - han var veldig flink til å skjule det. Han fikk meg heller til å forstå at dette var en enkel sak som jeg greide så lett som det.
Da jeg ble ropt inn sa pappa plutselig at jeg kunne bare gå inn selv, han trengte ikke være med. "Stor jente på 7 år" gjorde som pappa sa og gikk ganske redd inn til tannlegestolen.
Pappa fortalte etter at jeg ble voksen at han var så redd for at jeg skulle begynne å gråte, for da visste han ikke hva han skulle ha gjort. Jeg fikk mye skryt av pappa, både dengan og i etterkant.
Pappa tok seg en kjøretur mens jeg var hos tannlegen.
Og da jeg var ferdig fikk jeg min første (og eneste) gave av ham. En gave BARE til meg.
Ei diger eske med LAKRIS!!!!
Konklusjon: BELØNNING = MAT
I voksen alder har det vært "enkelt" å bruke (misbruke) mat.
Det går godt an å straffe seg selv med å enten spise for mye for ofte, eller la være å spise noe i flere dager.
Man kan også trøste seg med mat hvis livet er vanskelig.
Egentlig
vet jeg ikke helt om jeg er sulten eller mett. Jeg kan kjenne et slags
ubehag, men hodet mitt greier ikke helt å tolke hva dette er.
Og det går vel ikke en eneste dag uten at jeg tenker på mat på en eller annen måte, og det er slitsomt......
Kanskje jeg trenger noen som kan fortelle meg når man skal spise og ikke spise?
 |
| Rabarbrasyltetøy |
I det siste har jeg hatt mye å tenke på. Ting som har gjort dypt inntrykk på meg, og som har stor betydning både i nåtida og for fremtida.
Ting som også får meg til å se litt annerledes på fortida....
Veldig personlige ting.
Og siden jeg nå engang har blitt satt sammen sånn som jeg er - så setter dette seg ikke bare i tankene mine, men også i kroppen.
I tillegg har det vært litt stress på jobb.
Plutselig sa kroppen min ifra at DETTE godtok den ikke lenger.
Og når kroppen min sir ifra - da er det bare å høre etter.
Alle symptomer tilsa at jeg skulle ha (eller være på tur til å få) hjerteinfarkt. Og siden både mamma og pappa har hatt innfarkt (pappa fikk sitt første da han var 47), så ringte jeg til legen for å høre hva han mente jeg skulle gjøre.
Jeg hadde allerede vært min halve dag på jobb, og hadde vært hjemme en snartur. Nå hadde jeg kjørt tilbake for å være med på et møte. Men da jeg var fremme, kjente jeg at jeg skulle snakke litt med legen.
Han ville sende meg i ambulanse - men det nektet jeg på.
"Jeg kjenner kroppens signaler - det er derfor jeg ringer dere nå - jeg kjører inn til byen selv. Det tar bare litt over en halv time fra her jeg er nå".
Veldig motvillig måtte han gi seg, og jeg kjørte inn til legevakta.
Der gikk ting hurtig for seg.
"Jeg har ikke vondt i brystet, det er bare som om ei hand står der og klemmer til, og så er jeg kvalm og trøtt. Men jeg har vonde strålinger nedover i venstre arm."
Det kom fort en lege som tok diverse blodprøver og EKG, og jeg fikk nitroglycerin for å se om det avtok - noe det ikke gjorde.
Etter at EKG'en viste "ingenting spennende", ble jeg trillet i en merkelig, liten plast-rullestol opp til hjerte-/lunge-røntgen.
"Vi kan ikke se noe galt her".
Jeg beundrer Universitetssykehuset i Nord-Norge for deres raske avgjørelser, handlinger og informasjonen som jeg fikk - og behandlingen av meg som menneske.
Det ble innlegging på observasjonspost natta over etter en haug med prøver og tester.
Fikk også "prøve" en liten dose morfin i kanylen på handa.
Og det klødde og svidde oppover i armen, så jeg holdt på å bli tullerusk. Men jeg sov vanvittig godt den natta -
opptil flere ganger....
Dagen etter ble det nye blodprøver og EKG.
"Vi finner ikke noe med hjertet ditt, men du skal ta en belastningsprøve, så får vi se da."
Sykkelturen gikk fint (godt sykkelvær innendørs).
Legene var overrasket over mine resultater på puls, blodtrykk, hjertefrekvens og alt det andre som de registrerte.
"Du har et sterkt og friskt hjerte!"
Men plagene har jeg fortsatt - ikke like sterke som da jeg dro til sykehuset - men de er der.
Legen mente det var min fibromyalgi som hadde satt seg like ved hjertet og ga meg disse plagene og symptomene på infarkt.
Ja, det er det jeg har sagt:
"Er det ikke det ene, så er det det andre, sa kjerringa - og blødde neseblod!"
Jeg får vel prøve å helbrede meg selv - gjøre ting som kan gi meg hjertero.....
 |
| Kunst fra et venterom |
Så sitter jeg her igjen.....
Med kaffekoppen innen rekkevidde,
med brillene på nesen og med tastaturet under fingrene.
Rompa er godt plassert på stolen,
en blå kontorstol som nok har sett bedre dager.
Barbeint, som alltid, men resten av kroppen er godt pakket inn i klær.
Helt "normale" klær som skjuler det de skal og ikke legger opp til en eneste uanstendig tanke....
Joda - jeg er fysisk så totalt tilstede som det går an.
Værre er det med tankene mine.
De flakser og flyr for tiden.
Litt hit og litt dit.
Frem og tilbake, frem og tilbake.
Tar seg en svipptur langt bort.
Blir der ei stund.
Drømmer.
Fantaserer.
Drar litt videre......
Og kommer tilbake til kroppen min igjen.
Tenk om.....
Enn hvis.....
Sett at.....
Skal tro om.....
Hei, Oddny! Våkn opp!
Det er vel kanskje slik at innimellom, i livets mange faser, så begynner man å reflekterer over det man har, det man har hatt, det man kunne hatt og det man kansjke kan komme til å få.
Ingenting galt i det - det er vel det som kalles utvikling?
Hvis man ikke tenker, drømmer, føler og fantaserer - hvordan skulle livet vært da?
Jeg vet iallefall at MITT liv hadde blitt ganske så kjedelig.
Av og til kjennes livet veldig kjedelig.
Slik er det vel for alle?
Alt er som det alltid har vært.....
Alt kommer til å FORTSETTE å være slik......
Ingenting spennende skjer.....
Det er vel DA man virkelig bør sette seg ned og reflektere litt.
HVA er det jeg har NÅ?
HVORDAN vil jeg egentlig ha det?
Er jeg egentlig fornøyd?
Hvis ikke - hva må JEG gjøre for å forandre på det?
Noen valg man tar kan være veldig vanskelige.
Noen valg vil forandre hele ditt liv.
Noen valg vil forandre livet til de du har rundt deg....
Livet består jo av å ta valg.
Noen er riktige, andre er kanskje gale.
Det viktigste er at man står for de valgene og lar livet gå videre.
For vi forandres hele tiden....
Det er ikke sikkert at de man har rundt seg liker de valgene man tar, men det aller viktigste er at man gjør de valgene ut fra SINE EGNE overbevisninger. I etterkant kan noen valg kanskje virke dumme, men sett ut fra den situasjonen man var i den gang - så kan det hende de var riktige akkurat da...
Så sitter jeg her og skriver.
Om å ta et valg.
Og jeg tenker kanskje litt ekstra på de jeg kjenner som nettopp har vært nødt til å ta viktige valg i livet sitt.
Av erfaring vet jeg at det kan være veldig, veldig vanskelig.
Og jeg vet også at personlig utvikling skjer når man tar viktige avgjørelser.
Og personlig utvikling er bra - uansett hvilken alder man er i.
Jeg har selv tatt feile valg.
Jeg har også tatt riktige valg.
Og jeg har heldigvis kommet så langt i livet mitt at jeg i dag ser at disse valgene som jeg har gjort (og som andre rundt meg har gjort) har vært med på å forme meg til den jeg er i dag.
Likevel - flere valg skal bli tatt, både av meg og av mennesker som betyr mye for meg.
Og de vil helt sikkert forandre meg enda litt mer...
Kaffekoppen er nesten tom.
Hodet er ganske fullt.
Hjertet mitt banker hardt og fort.
Livet består av så mange valg.....
Merkelig så fort dagene går når de er spekket med hendelser og gjøremål!
Mitt "indre" har hatt en liten "oppdatering" med seg selv:
Fortid - nåtid - og fremtid har virkelig stått i fokus denne siste tiden, og jeg har vært travelt opptatt med alle disse fasene i mitt liv....
Jeg har hatt (og er fortsatt midt oppi) opprydding i min fortid.
Både materielt og mentalt.
Slik opprydding tar virkelig på, men nå kjenner jeg at jeg "er moden" nok til å greie denne påkjenningen.
Det er noe med det å lukke dører,
avslutte kapitler,
sette punktum....
Og jeg har nok vært for redd for å gi slipp på det som engang var....
Minner, tanker, opplevelser, ting....
For hva er vel livet uten alle disse elementene?
Men jeg har tatt vare på absolutt ALT!
Både positive og negative minner....
Opplevelser som gjør meg glad - og noen som gjør meg trist.
Og så alle de tingene jeg ikke har klart å kaste!!!
Jeg husker historien bak hver eneste ting jeg har tatt vare på!
Jeg har ikke samlet på disse tingene - jeg har bare ikke greid å gi slipp på de....
Men NÅ har jeg opprydding!
NÅ kaster jeg.
Nå sorterer jeg.
Både fysisk og psykisk...
Jeg fant et gammelt papir.
Håndskrevet, med blå kulepenn.
Litt overstrykninger og noen blekkflekker.
Sangen "I Do - I Do - I Do" med ABBA.
Nedskrevet i 1976 av nabojenta.
Tenk - at jeg har gjemt på det i så mange år....
Jeg kan jo filosofere litt over at jeg fant akkurat denne teksten - - - men det får bli senere. Jeg kommer nok til å ta vare på akkurat dette papirarket i noen år til.
Og nå sitter jeg her - har tatt meg en pause fra ryddinga og kastinga. Må puste litt og kjenne på dette fenomenet.
Kan jeg virkelig greie å la fortid være fortid?
Bare ta vare på de gode minnene?
Jeg VET jo at de gode minnene og opplevelsene bærer man med seg i hjertet....
Kanskje det er DERFOR jeg i dag plages med overvekt?
Fordi jeg bærer på så mange ting i hjertet at det ikke er plass til alt? Og så renner det over og legger seg inni kroppen min, slik at den bare blir større og større.....?
Kanskje -
hvis jeg kvitter meg med de tingene og minnene jeg ikke trenger - kanskje jeg da også kvitter meg med de kiloene jeg ikke trenger?
Jeg kjenner jo allerede at det liksom er litt lettere å puste...
Jeg må nok bli ferdig med en del av fortiden for å kunne leve i nåtiden.
Så kan fremtiden ligge der og vente på meg....
Jeg lager meg ALDRI nyttårsforsett - det er bare å "seigpine" seg selv.
Nei, jeg satser på å gjøre noe nytt hvert år.
Noe jeg aldri har gjort før.
En utfordring som jeg må anstrenge meg for å klare.
Og dette er nok en av de utfordringene jeg skal greie i år......
Og jeg skal bli ENDA flinkere til å nyte øyeblikket.
For det er akkurat DET som er den virkelige virkeligheten....
Øyeblikket! Akkurat nå! Nuet!
......og jeg.......
