Hest

Jeg vokste opp på gård. Vi flyttet dit sommeren jeg fylte fire år. Mamma og pappa startet med kyllinger og jeg husker godt da lastebilen kom.
En varm sommerdag kom den kjørende opp til huset vårt, en gammel Volvo Bamse - grå og rødbrun på farge - og med åpent lasteplan.
Oppå lasteplanet stod flere kasser som det kom mye lyd fra.
Piping - i ett sett.
Og det levde inni de kassene!

Jeg husker da kassene ble åpnet og jeg kunne se det yrende livet av gule, små nøster. Og jeg fikk holde en av kyllingene!
Lykke!

Kyllingene vokste og ble til høns. Hvite Italienere. Verpehøns!
Mamma og pappa måtte ha litt inntekt for å kunne leve og fôre oss barna mens pappa bygde om fjøset til å kunne huse geiter.

I nesten to år hadde vi hønsene. Jeg husker mamma og pappa stod og vasket egg - skrubbet med stålull - før pappa lastet eggene i bilen, en grå varebil - Morris 1000 - før han kjørte rundt på gårdene og solgte eggene.

Så ble det geiter som vi skulle livnære oss på.
Av en eller annen grunn kan jeg ikke huske når de første geitene kom til fjøset, men etter hvert hadde vi 104 melkegeiter og over 20 kje. Ja - og 3-4 bukker hadde vi også.

En vårdag kom det to griser til gårds. Disse ble fødd opp og slaktet da høsten kom.

Så fikk pappa hjerteinfarkt, og etter det ble geiteflokken mindre og vi fikk noen kyr. 8 voksne melkekyr på det meste - og noen kalver ble det også.

Da jeg flyttet hjemmefra som 17 åring, flyttet også resten av familien min. De fortsatte med geiter ei stund, men gikk over til sauer til slutt.

Jeg fikk aldri noe forhold til sauene, og fortsatt synes jeg faktisk at det er utrolig dumme dyr....

Hest?

Nei - vi hadde aldri hest, men naboen vår - gamle Nils - han hadde hest.
Men jeg ble aldri trygg på hester.
Likevel lekte vi hest!

Det var kjempegøy å leke hest!

Spesielt morsomt var det når jeg fikk være hesten og broren min skulle være den som styrte hesten.
Utstyrt med et hoppetau (sånt rødt, hvitt og blått-stripete plasthoppetau med røde eller blå håndtak) satte vi i vei.
Hoppetauet ble lagt bak nakken, så ble det ført framover og inn under armene til endene kom ut bak, sånn at broren min kunne løpe bak meg og styre meg dit han ville.

Og jeg lot meg villig styre.....

Att og frem - hit og dit - inn og ut. Over steiner og rundt huset. Det var kjempegøy! Broren min styrte meg, stoppet meg og satte meg igang.
I kjempefart kom vi travende rundt huset. Rundet hushjørnet og peilet oss inn på elva bak huset.

Denne elva var veldig, veldig dyp. Det var nesten ikke noe vann i den midt på sommeren, men den var dyp.
Kanskje bortimot to meter på det dypeste.
For å komme over måtte vi ta god fart, og de små beina våre greide det så vidt.

Og her kom vi. 
Hesten (jeg) først, og kusken (broren min) bak.
I ei sabla fart.
Jeg vrinsket høyt og glad, slik som hester gjør. 
Og forberedte meg på et kjempesprang over elva.
Broren min styrte meg akkurat mot det stedet der vi brukte å hoppe over.
Og jeg hoppet galant.
Jeg frydet meg....
Dette var bare SÅ artig!

Men plutelig kjente jeg et kraftig rykk i taumene.
Broren min hadde i siste liten ombestemt seg!
Han turde ikke hoppe over elva, men stoppet akkurat på kanten.
Mens jeg var i lufta....
Og han holdt fortsatt godt fast i taumene!!

Bråstopp - 

Det neste jeg minnes er at jeg samlet meg sammen i bunnen av elva.
Jeg kan ikke huske at jeg skadet meg noe mer enn et 10 cm langt rift på ryggen.
Heldigvis.

Snakk om å ha englevakt!

Broren min?

Han blir alltid litt merkelig i ansiktet sitt når jeg minner han på denne historia.....

Og han fikk ikke lov til å styre hesten mot elva flere ganger.....

 

Jeg er faktisk ei "Snill pike"!

Jeg har tenkt litt på disse to uttrykkene:
Snill Pike og Flink Gutt.

Hvorfor skal jentene være snille og guttene flinke?
Hvorfor kan det ikke være motsatt, at jentene er flinke og guttene snille?

Jeg har nettopp hatt barnebarnet mitt på besøk, og jeg må innrømme at selv jeg brukte uttrykket "flink gutt" flere ganger.

Da jeg vokste opp (for snart et halvt århundre siden) var dette helt "normalt".  Jentene var snille og guttene var flinke.

Det ble til og med tydeliggjort på kopper, krus og tallerkener.
Jeg hadde min "Snill pike-kopp" og broren min hadde "Flink gutt-kopp".

Jo - jeg hadde hele serviset, men jeg husker best kruset mitt. Det hadde jeg helt fram til huset jeg bodde i brant ned til grunnen i 1987.
Kruset hadde fått seg litt hard medfart gjennom de 20 årene som hadde gått, men jeg var så utrolig glad i det kruset.
Det stod på ei hylle på kjøkkenet og minnet meg til stadighet om at jeg skulle være "snill pike".

Det er rart med sånne minner.....

"Snill pike-koppen" min greide jeg ikke få ut av hodet.
Så etter mange, mange år fant jeg et likedan krus på QXL.

Gleden stod i taket da kruset kom. Jeg kjente nesten tårene brenne bak øyelokkene, og mange bilder og minner strømmet frem.

Fra da jeg var 3-4 år og vi bodde på to rom på loftet hos mormor og morfar- 
Jeg ser for meg broren min og jeg ved det lille, grå respatex kjøkkenbordet med tilhørende røde rørstoler og krakker. Der satt vi på hver vår krakk, mamma og pappa hadde selvfølgelig stolene - de var jo voksne og hadde steget i gradene sånn at de fikk ha ryggstøtte når de satt ved bordet.
Og broren min og jeg - med våre "Snill pike" og "flink gutt" kopper med melk.
Og på brødskivene hadde broren min kaviar og jeg hadde majones.
Dårlig råd forbød oss å ha mer enn ett pålegg på skiva......
(Kjenner av og til at det stikker litt når jeg legger to pålegg på skiva mi den dag i dag.)

Og da jeg var 8-9 år og broren min (som er 1 år og 8 mnd yngre enn meg) var så uheldig å knuse sitt krus.
Jeg husker jeg kjente en blanding av sorg og glede da koppen hans gikk i tusen knas. Det var litt ekkelt å kjenne den gledesfølelsen, og jeg fikk veldig dårlig samvittighet for det.
Men fryden kom jo av at jeg fortsatt hadde mitt eget krus - ikke for at hans ble knust....

Og da jeg var 17 år flyttet jeg hjemmefra og skulle bo på hybel. Selvfølgelig ble "Snill pike-koppen" med.
Men nå hadde jeg degradert den litt. Den ble ikke brukt til å drikkes av, jeg brukte den til å ha brunet fett og smeltet margarin i når jeg laget middag. Rømmegrøt-fett var den perfekt til!
Etterhvert havnet den på ei kjøkkenhylle med knapper i.

Men den stod der - og minnet meg på å være "Snill pike"!

Jeg flyttet mye att og fram denne tida. Koppen var med meg uansett. Og da jeg fikk min eldste datter som nå er 30 år (det er rart - barna blir bare eldre og eldre, men jeg er like ung!) så begynte hun å bruke min "Snill pike-kopp".
Den hadde akkurat passe størrelse og passet så godt for ei lita barnehand....

Men så - i 1987 - så mistet jeg koppen min i brann...
Jeg husker jeg stod og kikket inn i branntomta og så på det som hadde vært vårt hjem, og kunne se koppen min ligge inne i brannruinene.
Og ikke fikk jeg lov til å hente den heller.....

Nå har den nye "Snill pike-koppen" min hatt en liten pause og har stått i skjenken i stua i litt over et år.
I dag tok jeg den frem.

Nå skal den få stå på hylla over kjøkkenvinduet mitt og minne meg på at:

Jeg er faktisk ei "Snill pike"!

 

 
 

Fotavtrykk

Mennesker.....

Tenk - så mange mennesker vi møter gjennom livet!
Fra man fødes til man dør treffer vi mange forskjellige mennesker som på en eller annen måte kommer til å bety noe for resten av ditt liv.
Noen gjør et dypt inntrykk på deg, andre igjen merker du så vidt at de er der.
Mennesker kan ha både positiv og negativ innvirkning på deg - og noen mennesker "har du med deg" hele livet.

I løpet av mine 49 (lange?) år har jeg allerede møtt en hel hærskare mennesker. (Og mange flere skal jeg møte.)
Og jeg har virkelig erfart at ikke alle har møtt meg med godhet.

Men - så har jeg da et valg:
Vil jeg la disse negative og vonde opplevelsene styre mitt liv? 
Vil jeg la dette være med på å hindre meg i å utvikle meg?
Skal jeg la dette være det som styrer hvordan jeg skal se på meg selv, mine omgivelser og mine muligheter?

Selvfølgelig kan livet være vanskelig!
Men det blir ikke lettere om vi konsentrerer våre tanker rundt akkurat DET!
"Livet" blir ikke enklere om vi fokuserer på det negative!

Noen mennesker "forsvinner" bare.
Av en eller annen grunn blir de borte fra ditt liv.
Man kan selv velge bort mennesker som gir deg "dårlig energi".
Men enkelte mennesker - som har betydd mye for deg - kan bare plutselig "bli borte".

Og så dukker de med ett opp igjen.......

Mennesker....

Tenk - så mange mennesker vi møter gjennom livet!

 

  

Vi lekte i "hus" som naturen hadde laget

Sommeren 2007 var første gang jeg var tilbake på gården der jeg bodde mesteparten av min barndom.
Dette var den første sommeren etter at pappa var gått bort, og mamma ble med oss på en "miniferie" som gikk til gården vår oppe ved Andsvatnet og i områdene rundt i nærmiljøet.

Det var ikke fritt for at hjertet banket litt ekstra kraftig da jeg gikk ut av bilen og hilste på mannen som kjøpte gården vår på slutten av 80-tallet.....

Det var rart å gå rundt og se på de stedene der vi lekte som barn. 
Litt godt og litt vondt.

Mye var forandret. Vi hadde geitene gående fritt, og de beitet ned tilveksten av småskog. 
Nå var mye grodd igjen, og veien opp til sommerfjøset var umulig å gå.

Bak sommerfjøset var det et lite berg. Dette berget var helt genialt. Her hadde vi vårt hus. 
Vi og naboungene.
Det var et kjøkken der, med ei lang "benkeplate", et ganske stort "bord" og ei "trapp" opp til stua og soverommet.
Soverommet var egentlig gressbakken, og den ble ikke mye brukt. Vi kunne jo ikke sove bort tida!
Men do måtte vi ha.....

Ei bjørk som vokste litt oppover - så bortover - og så oppover igjen.  Et perfekt sted å sitte på og gjøre sitt fornødne.
Joda - vi hadde dopapir. 
Som regel.
Når vi ikke hadde det, så brukte vi bare "naturens eget dopapir". Det hadde pappa lært oss.
Naturens eget dopapir er bregner. Og her vokste bregnene oss langt over hodet...

Militæret brukte de store skogene på og rundt vår eiendom til å ha øvelser i. Jeg husker godt da kløvkompaniet fra Skjold Garnison marsjerte gjennom gårdsplassen vår med full uniform og med kløvhestene sine.
Det var et litt nifst men også et vakkert syn....

Etter øvelsene brukte vi barna og gå og lete etter "fispatroner". Sånne røde plastpatroner fulle med krutt. Hva vi gjorde med de skal jeg ikke komme inn på, men hadde mine barn eller barnebarn gjordt det vi gjorde......
Huff - jeg sier ikke mer....

Vi fant også flere andre militæreffekter etter dem. Blant annet matbokser av aluminium.
En sånn hadde vi i vårt kjøkken. Den fylte vi med vann, så tente vi et lite bål på "kjøkkenbenken" og kokte vann.
Fyrstikkene hadde vi selvfølgelig stjålet hjemme...

Denne matboksen fant jeg på turen vår. Den stod på samme plass som vi forlot den for mange, mange år siden....

Jeg bare MÅTTE ta den med meg hjem.

Ja, den barndommen - den barndommen.....     

Matboksen

Kjøkkenbenken i bakgrunnen

Kjøkkenbordet

"Huset" vårt bak sommerfjøset

    

En familie blir til

Det finnes mange måter å skaffe seg familie på.
Noen får barn med storken, enkelte gifter seg og får barn "med på kjøpet". Andre lager barn på "den gammeldagse" måten.
Enkelte reiser til andre land og henter seg et barn der.

Mamma og pappa skaffet seg familie på en helt spesiell måte. Og alle vi barna kom på forskjellig vis inn i vårt fargerike fellesskap.

Nå skal det sies at det var 20 års aldersforskjell mellom min mamma og pappa, så de måtte nok være litt fantasifulle for å skaffe seg 5 barn sammen.

Jeg - som er den eldste - var de så heldige å finne på en ferietur på Finnmarksvidda. Og der - i Kautokeino var jeg - innimellom dvergbjørk, reinlav, lyng og mose. Ved siden av et fiskevann, langt innpå vidda fant de meg. Ei lita "finnførkje".
Og de var så heldige med meg, og så fornøyde at de ønsket seg flere barn.
Så da dro de til Finnmark en gang til. Denne gang fant de broren min i Karasjok.

Så da hadde de to sameunger.

Etter ei stund kom ønsket om flere barn. Og som ved et under kom søstera vår rekende på ei fjøl!

Lykken var nå stor, og vår lille familie trivdes godt sammen i 7 gode år.

Men av en eller annen grunn kom trangen til enda et barn.
Nå hadde mamma og pappa fått tre barn bare sånn helt plutselig. Bare med flaks hadde vi kommet til. Og nå så det ut til at flaksen var litt brukt opp, på en måte. Barn nr 4 lot vente på seg.

Så da måtte de ta andre metoder i bruk. 

På denne tiden hadde vi fjøset fullt av geiter. 104 melkegeiter. I tillegg hadde vi bukker og geitekje. Og så hadde vi en samefamilie som bodde ikke så langt unna.
Disse samene sydde skaller - (for en overraskelse?) - og de ønsket å kjøpe kje-skinn som de brukte øverst rundt kanten på skallene.

Pappa var lur, han!
Han så sitt snitt til å få et barn til, så han byttet til seg ei lita samejente mot noen kje-skinn!
Og vips! Så hadde vi fått familieforøkelse igjen!
O, fryd! O, glede!

I fire lange år.

Da kom ønsket om en gutt. For tre jenter og bare en gutt....?
Nå var flaksen brukt opp. Tre barn hadde kommet bare på flaks. Og et hadde de fått byttet til seg.
Nå måtte andre midler taes i bruk.

Jeg hadde nå blitt 11 år, og jeg trodde jeg visste litt hvordan barn kom til. Men jeg var ikke helt sikker.
Så da mamma en dag skulle reise til Finnsnes for å hente et barn, så var jeg kjempespent.

Jeg husker jeg leita i mamma sitt strikkenett og fant strikkepinner og rosa og lysegrønt babygarn. Så strikket jeg sokker og votter til det barnet som hun skulle hente.

I den tida var det ikke vanlig at barna fikk komme inn og hilse på mødrene og de nyfødte. Så vi barna måtte bli hjemme mens pappa reiste til Finnsnes for å ta den nykomne i øyensyn.
Jeg, som var størst - og "stor jente" fikk i oppdrag å gå ut i hagen og plukke blomster som pappa skulle ha med.
Utstyrt med saks og små, svette hender utførte jeg jobben med stolthet.

Da pappa kom hjem igjen, møtte fire par øyne han spent. Og pappa gjorde dette øyeblikket stort.
Rundt kjøkkenbordet, i ring rundt pappa, med store øyne og rake rygger ventet vi spent på at han skulle fortelle.

"Da jeg kom bort på fødehjemmet og skulle hilse på, ble jeg skikkelig overrasket. Det er en gutt!"
Å - så glade vi ble! Akkurat det vi hadde ønsket oss! En liten guttebaby som vi kunne trille i vogna og leke med når han ble litt større!!!

"Men han var stor!" sa pappa.

Stor - ja, en baby kunne vel være stor....? Men likevel var det jo en baby!

"Da jeg kom dit, kom han hoppende ned trappa og ropte: - Heia, pappa!"
Pappa gjorde seg overrasket i fjeset mens han fortalte, og han dramatiserte og gestikulerte. Og selvfølgelig fulgte han nøye med på vår reaksjon. Jeg kjente et snev av skuffelse. Det var jo en BABY vi skulle få! Ikke en stor gutt!!!
Så sanset jeg meg og skjønte at pappa tøyset med oss....

I ettertid snakket pappa flere ganger om den gangen da han fortalte oss hvordan "minstemann" kom hoppende han i møte. Og han beskrev vår reaksjon, og særlig min skuffelse som hadde vært så tydelig....

Ja - fem barn fikk mamma og pappa sammen.
Fem forskjellige barn.

Veldig forskjellige.

Men også veldig, veldig like.....

Takk, mamma og pappa, for at dere fikk denne fantastiske ungeflokken sammen!

           
      

Overmannet

De siste dagene har jeg vært totalt overmannet av smerter, trøtthet og mangel på energi.  Til slutt sa kroppen ifra og ga meg skikkelig influensa.
"Nå er det nok!" sa den.
Og da måtte jeg bare gi den tid...
Men du og du, så vondt det var!!!

Men skal man klage? 

Ja, noen ganger har man lov til å klage....

Heldigvis ser det ut til at kroppen gir meg litt pause, sånn at jeg kan feire et av mine tantebarns konfirmasjon i helga.

Jeg husker da jeg begynte å klage på vondt i ryggen og fingrene....
Jeg var 12 - 13 år. Akkurat i begynnelsen på puberteten. Det beste jeg visste var når jeg fikk mine små søsken til å gå på ryggen min.
Lite visste jeg da at det er en kjent form for massasje i enkelte land.

Jeg er ikke noen tilhenger av medisiner, har tidligere prøvd mange forskjellige behandlinger, kiropraktiker, fysioterapaut, manuell terapi, psykomotorisk terapi, akupunktur....
Jeg har lagt om kostholdet. Har spist kun vegetarmat i to år, har prøvd lavkarbo, og nå må jeg spise glutenfritt.

Det rare er alt alt virker positivt på min fibromyalgi.
Ei stund.
Så er det som om kroppen min tilpasser seg dette nye, så kommer plagene tilbake igjen.
Sakte men sikkert....

Men nå har jeg bestilt time hos min fastlege.
Nå skal jeg høre hvordan utsiktene er til at han kan gi meg LDN.
http://www.ldn.no/

Nå har jeg hatt fibromyalgi siden 1989, og nå begynner dette virkelig å slite på....