"The Sun Always Shines On TV"

Jeg sier at "The Sun Always Shines on TV".
Du sier kansje "A-HA"!
Og så ler du litt.
Kanskje?
Og så ler jeg mye, for jeg synes jeg var SÅ smart i valg av overskrift på bloggen i dag!

Sola skinner virkelig på TV i dag. Og det er helt bokstavelig, altså!
Og hva er det som avsløres da?
STØV!
Og fingermerker etter små barnebarnhender.
Og merker etter en våt hundesnute.

Jeg synes jeg vasker av den der TV'n hele tiden! Men det er som om den er magnetisk og suger til seg alt som har en tendens til å forflytte seg i lufta. Eller på to bein. Eller fire bein, for så vidt.
Og dette firkanta stykke av et inventar sitter vi og ser på i tide og utide. Men det er nå en annen sak, det.
Men støvet - det ser vi jo også. Og særlig nå når sola sender sine avslørende stråler rett imot den svarte skjermen.

Hadde det ikke vært stilig hvis TV-apparatene var hvite? 
Og at skjermen også var hvit når TV var avslått? 
For da hadde det vært bra vanskelig å se støv og fingermerker på skjermen, ikke sant?
Og hvor stilig hadde ikke det vært?
Lurer litt på hvorfor ingen har tenkt på det før....
Kanskje jeg skulle ta patent på det?

Nei, ho mor må nok finne frem støvkluten og sveipe litt over svært utsatte områder i dag. Fjerne de totalt avslørende bevisene på at hun slettes ikke har støv på hjernen, men at det er plenty andre steder!
Her må noe gjøres!

KAFFE-KAFFE-KAFFE

ALI kaffe kurerer gruff, sier reklamen. Jeg kan til dels være enig. Iallefall så våkner kroppen min sakte men sikkert etterhvert som kaffekoppene blir slurpet.

Den første koppen er alltid best. Den tas rett fra kaffetrakteren. Helt varm og fersk og ny. Den har gjort seg ferdig mens jeg har vært ute med Pepsi. Den varmer godt, den første koppen, og jeg kan kjenne at den pirrer noen små celler.

Kopp nummer to er også god. Når jeg fyller den andre koppen så tømmer jeg resten fra trakteren og opp i kaffekanna. Kopp nummer to er også god, men kan ikke sammenliknes med den første koppen om morgenen. Nå kan jeg kjenne at det skjer noe mer med kadaveret. 
Men det er på langt nær nok!

Kaffekopp nr tre - 
nå skal det sies at dette er snakk om sånne vanlige, små kaffekopper. Ikke kaffekrus!
Kopp nr tre nytes sammen med ekte fløte! Det er som manna!
Nå er kroppen og hodet mitt snart klart. Det er bare å la disse brune, magiske dråpene få lov til å virke ei stund først....

Ja, i dag ble det Ali-kaffe. Den var egentlig god nok. Til vanlig er det faktisk Rema 1000 sin kaffe det går på. En helt okei kaffe uten den store aha-opplevelsen. En "hverdagskaffe", på en måte.

Jeg husker da jeg var barn, da brukte mamma og pappa Krone-kaffe!
Det var i brune poser med noe rødt på, tror jeg. Jeg skjønte aldri det der med at kaffe skulle være godt, men jeg elsket lukta av kaffe fra en nyåpnet kaffepose!
Når vi trillet hjem handlevarene til den gamle mannen som bodde ovenfor oss, og når han hadde kjøpt kaffe - som regel Friele Frokostkaffe - så brukte jeg å bite et lite hull i det ene hjørnet av kaffeposen og suge til meg den deilige kaffelukta. Eller kanskje det blir smaken av kaffelufta?
Det var nydelig.....

Jeg er egentlig mest tilhenger av å koke kaffe i ordentlig kaffekjele. Jeg har mange kaffekjeler. Sånne gamle aluminiumskjeler. I mange forskjellige størrelser og fasonger. 
Det var ei stund at jeg samlet på sånne og hadde de til pynt på ei hylle over kjøkkenvinduet. Her vi bor nå er det liksom ingen steder det passer å stable opp de gamle kaffekjelene mine, men jeg får meg ikke til å kvitte meg med dem.
Og dessverre så går det ikke å koke kaffe på induksjonstopp heller....
Det hender likevel at jeg maler kaffe selv, har den på en av de gamle kaffekjelene og fyller opp med varmt vann når jeg virkelig skal nyte en god kopp kaffe.

Men den aller beste kaffen - det er den som blir kokt på bålet i den svartbrente turkjelen!

KALDE FØTTER

Ja, nå har jeg fått kalde føtter!
Ikke sånn at jeg har gjort eller sagt noe som jeg angrer på eller gruer meg til. Dette er helt bokstavelig. Jeg har kalde føtter!
Iskalde føtter!
Jeg - som strikker ull-lester til den store gullmedalje!
Jeg fryser på føttene!

Ta på deg ull-lester, vil du kanskje si?
Jeg kan jo det - men tro det den som vil, de eneste hjemmestrikka lestene jeg har er et par som jeg fikk av min mormor siste jula før hun forlot denne verden, og hun takket for seg i 1994.
Det er verdens beste lester!
Og jeg må spare på de....

Mormor strikket alltid lester.
Uansett nårtid vi kom på besøk, om det var morgen, middag eller kveld, så satt hun på plassen sin ved kjøkkenbordet med bunningen. Selvfølgelig la hun den vekk når vi kom, og ordnet til mat og kaffe.
Hun var slik, mormor.
Passet alltid på at vi andre hadde det godt.
Skulle ønske at jeg var mer "voksen" den gang, slik at jeg kunne passet litt på mormor.......

Nå er det jeg som er mormor - eller bestemor. Nå er det jeg som strikker lester og gir de bort. Og som ikke har noen selv!
Det er ikke synd på meg, jeg kan jo bare strikke et par eller tre!
Men gjør jeg det?
Nei - jeg sitter her og klager på at jeg fryser på føttene, så tar jeg fram heklinga og hekler litt. Jeg har SÅ mange ting jeg har lyst til å lage! Hekle, hakke, pjone, strikke.....
Skapertrangen tar ikke slutt, og nå begynner det å krible i fingrene etter å lage noen smykker! Og DET er det lenge siden jeg har gjort!

I går tok jeg en runde med blomstene. Hadde de stående i vann slik at de fikk drikke så mye de ville. Så tok jeg de største plantene inn i dusjen og lot de få følelsen av regn.
Jeg koset meg skikkelig! Og jeg er sikker på at jeg hørte blomstene hviske til meg at de koset seg de også!
Men jeg så også at det er flere potteplanter som trenger litt mer ekstra ganske snart. Ny jord, større potter, litt gjødsel. Slike ting som gjør at de fortsetter å vokse, blomstre og trives.

Hmmmm....
Jeg får vel prøve å hekle ferdig prosjektet mitt i dag, slik at jeg kan legge opp til et par nye ull-lester.....

ROT

Jeg satte meg godt til rette i sofa nå på "morraparten". 
Etter at jeg hadde skjøvet vekk rotet jeg har liggende.
Rot, ja.

Sofa inneholder både nye og gamle håndarbeidsprosjekter, garn, en strikkajakke og et par sokker. Mer rot har jeg oppå salongbordet. Et brev, et flakslodd, nåler, tråd, heklede oldemorruter og ei eske Ifa. Under bordet står et plastnett fullt av garn.
Rot!

Da får jeg sånn plutselig lyst til å rydde!
Og så rydder jeg.
Så er det fint og ordentlig ei lita stund - til jeg har hentet frem igjen rotet mitt. For jeg må jo ha noe å holde på med! Jeg må ha et håndarbeidsprosjekt på gang!
Kanskje det ikke er rot?
Hvis jeg kaller det for kreativt rot, blir det ikke da litt mer akseptabelt på en måte?
Jeg tror jeg velger å kalle det kreativt rot, jeg!

For hva er vel egentlig rot?

Jeg har rot i klesskapet mitt.
Det er ikke bare rot, men heller mer uorden. Jeg prøver så godt jeg kan å ha bukser i ei hylle, tynne gensere og topper i ei anna hylle, tykkere overdeler i den tredje osv, osv, osv. Likevel er det som om alle disse klesplaggene blander seg med hverandre i løpet av dagen!
Eller - kanskje de gjør det om natta mens jeg sover?
For plutselig, når jeg skal hente frem et klesplagg, så finner jeg det ikke der jeg var sikker på at jeg hadde lagt det! Den røde toppen kan ha gjemt seg mellom en stabel med dongeribukser som er alt for små, men som jeg fortsatt har tatt vare på - for det kan jo hende at jeg greier å slanke meg såpass at jeg kan bruke de seinere en gang.....
Uorden, det er det det er.
Uorden!

Kaos - det er mye værre. 
Kaos er ikke-kreativt rot som er i uorden!
Og det er det aller verste, synes jeg. 
Det har jeg store problemer med å få system i!
Det aller vanskeligste er skuffer.
Skuffer i kommoder, særlig.
Det er så lett å kalle det for roteskuffer, og så er det liksom akseptert. 
Ikke sant?
For hva er vel et hjem uten ei roteskuff?
Men jeg har ikke bare ei. 
Jeg har mange!

ÅH!
Plutselig vet jeg hva jeg skal gjøre i dag!
Jeg skal rydde i skuffene i kommoden i stua! 
Den kommoden som akvariet står oppå!
Det var en god idè!

Kreativt rot!

KAMPEN MED UDYRET

Jeg har et stort og farlig udyr i kjellerstua!
Det er tungt, svart, med to lange horn, og det står helt i ro og bare lurer på meg.
Jeg er litt redd det.
Vel, jeg er ikke redd udyret når det står der helt stille - litt bortgjemt, liksom. Jeg er vel mer redd for å konfronteres med det.
For jeg kan jo ikke la det få stå der og ha kontrollen over meg!
Det liker jeg ikke.....
At jeg ikke har kontrollen, mener jeg.

Men det står der, uvesenet.
Og jeg føler liksom at det har skumle, sinte øyne som stirrer på meg når jeg later som jeg ikke ser det.
Og det er nesten som at det lager en svak, murrende lyd. Som om den prøver å skremme meg til å møte det ansikt til ansikt.

Okei - i dag bestemte jeg meg for at jeg skulle "ta tyren ved hornene" - bokstavelig talt.
Full av mot - nesten overmot - gikk jeg resolutt ned trappa. Nå skulle jeg vise hvem som var mann!
Mann?
Jeg er da ingen mann - men ei kjerring!
Og inga hvem-som-helst heller!

Jess, jeg tok føttene og resten av kroppen med meg og gikk ned trappa til kjellerstua. Nå skulle udyret bekjempes!
Sakte, men med bestemte skritt gikk jeg mot beistet. Jeg stirret det dypt inn i øynene med et hypnotiserende blikk - for å temme det litt. Jeg tok det i hornene og dro det litt ut på gulvet.
Det gikk jo bra!
Da var det bare resten igjen.....
Resolutt og bestemt skred jeg til verket. 
Her skulle "ho mor" vise hvem som er sjefen!

Jeg satte den ene foten på stigbøyla, tok tak i det ene hornet og svingte meg opp på dyret. Så grep jeg fatt i det andre hornet med den andre handa og fikk den andre foten på plass på den andre stigbøyla. Nå skulle dyret temmes!
Sakte men sikkert begynte jeg å tråkke.
Dette gikk jo bra!
Uhyret holdt seg i ro, det skjønte nok hvem som var sjefen. 
Jeg satset på at jeg hadde overtaket og ble mer og mer selvsikker i min aktivitet for å overmanne kreaturet. 

Det gikk så bra! 
Vesenet lot seg virkelig styres! 
Jeg tråkka og tråkka - 
fortere og fortere. 
Hærlig! 
Det er jo jeg som bestemmer, jo!
HAH! 
I morgen kommer jeg og utfordrer deg igjen, du store, skumle elipsemaskin!

JUBLE - JUBILE - JUBILATUM

Nå skal ikke jeg rote meg bort i latinske bøyinger av verken verb eller substantiver, men denne helga har vært - og er - viet til feiringer.

I går hadde samboeren min bursdag.
Med rester av influensa.
Så noen slags feiring ble det ikke.....
Bortsett fra at et av naboparene våre kom over elva og drakk kaffe og spiste bløtkake på kvelden.
Det var koselig, og selv om min kjære enda ikke er helt i slag så jeg at han syntes det var kjekt.

Og så har vi morsdagen i dag.
En dag som er både elsket og hatet. Det har jeg skjønt for lenge siden.
Selv har jeg en både-og og verken-heller-følelse for denne såkalte merkedagen.
Joda, jeg skal ringe mamma og gratulere henne med dagen. Det fortjener hun. Men jeg kan jo ringe alle de andre dagene i året også, og sette pris på henne og det arbeidet og den kjærligheten hun har lagt ned i sin mammagjerning. Jeg trenger vel ikke akkurat denne dagen i året for å gjøre det, gjør jeg vel? 

Men alle de andre damene da?
De som av en eller annen grunn ikke kan få lov til å være mamma?
Hva med dem?
Og alle de barna som ikke har ei mamma?
Eller de barna som gjerne skulle hatt ei anna mamma enn den de ble utdelt?
Det samme gjelder for farsdagen.
Det synes nå jeg.......

Sosiale medier flommer over av morsdagshilsener og "perfekte" morsdagsbilder og statuser i dag.
Og jeg skriver blogg om dette "fenomenet".
Jeg er nok påvirket, jeg også.
Gratulerer med dagen, mamma mi.

Kombinert bursdagskake og morsdagskake.

 
 

REKLAMASJON?

I dag skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før.
Jeg skal reklamere på ei sofa!
For hvor lenge skal ei sofa egentlig vare?

Jeg var på Skeidar på onsdagen og spurte ho dama som hadde med sånne ting å gjøre.

"Hva er kriteriene for å reklamere på ei sofa?"
 Dama sjønte ikke hva jeg spurte om.

"Hvor lenge skal ei sofa vare?" spurte jeg videre.
 Hun skjønte ikke det heller!

"Hvor lang tid bør det gå før man kan regne med at ei sofa får 
 merkbart dype dumper i sitteputene?" 

Det mente hun var veldig forskjellig fra sofa til sofa, og at det helt kom an på kvaliteten på sofaen. Heldigvis hadde hun vårt sofakjøp på dataen sin, og hun fant fort ut at vi hadde kjøpt sofa hos dem i august i 2015.

"Hmmm", sa jeg.
 Hun bare så på meg, og sa ingenting.

"Altså - skal man ikke regne med at ei sofa skal vare lenger enn halvannet år? Jeg har jo kjøpt sofa før, og de har alltid vart lenger enn det denne sofaen har gjort.
Vi begynte å kjenne at sofaputene mista spensten etter et år, og før jula kom var det merkbart stor forandring i sittehøyden på sofa. Nå synes jeg at det er "vondt" å sitte i sofa - har jo knærne oppunder haka når jeg sitter!"
"Ja, du får ta bilde av sofa og sende inn reklamasjonsskjema, så skal 
 vi se på saken", sa dama.

Hvordan skal jeg få vist med bilde at ei sofa har mista sittekomforten?

Dette kan bli spennende......

 

JEG ER GOD NOK!

Det slo meg - 
helt plutselig - 
at jeg aldri har stått på seierspallen!

Jeg har aldri vunnet noe - 
og fått applaus for det!

Jeg har aldri utrettet noe stort i verden - 
og fått kreditt for det!

Jeg har aldri oppnådd suksess - 
og fått godt betalt for det!

Men så tenkte jeg - 
"TAKK OG PRIS!"

BYTUR!

I dag har jeg vært på bytur!
Det var deilig. 
Det var slitsomt. 
Det var ensomt....

Etter å ha vært hjemme med influensa i 3 uker var det jammen på tide å få litt annen luft i lungene. 

Og det beste av alt:
Jeg har fått meg sybord!!!!

VÆR GLAD I DEN NASEN DU HAR!

Jeg var vel 13 år da jeg fikk briller første gang. Pappa og jeg dro til byen - og det var en heldagstur den gang. Og en veldig sjelden hendelse. Jeg tror faktisk at det er første og eneste gang jeg og pappa dro alene til byen. Mamma hadde ikke sertifikat, så muligheten til å gjøre slike ting med henne var selvsagt utelukket. Og hun måtte jo også være hjemme og ta seg av fjøset og mine småsøsken.
Så jeg og pappa kjørte til byen.
Jeg husker ingenting av kjøreturen.
Jeg husker ingenting om selve synsundersøkelsen.
Men jeg minnes godt at jeg fikk lov til å velge meg innfatning selv, og at jeg tok røde strenginfatninger.
De var så fine!
Og jeg var så stolt!
Tenk - nå kunne jeg gjemme nesen min under et par flotte, røde briller!
Det med syn og lesing og hodepine kom i siste rekke. Tror ikke jeg tenkte på det i det hele tatt....

Nesen min, ja.
Jeg har alltid hatt komplekser for nesen min. Øverst har den en ganske høy kul, så går den nedover før den til slutt ender i et hopp. Den kan vel mest sammenliknes med en hoppbakke med overrenn, unnarenn, kul og hopp....
Hele min barndom har andre barn kommentert nesen min, både barn jeg kjente og fremmede barn som jeg aldri hadde sett før.
Jeg husker spesielt en gang. 
Vi var på korpsstevne på Melbu - jeg var vel 12 år, tror jeg. Vi hadde vært og spist felles frokost med flere andre korps, så skulle vi gå til et annet bygg for et fellesarrangement. Et stykke bak meg gikk en gjeng fra et annet korps - og barn er barn - som høner i en hønsegård - finner de noen å hakke på, så gjør de det.
De snakket.
De lo.
Og de kommenterte nesen min.
Og de begynte å snakke TIL meg.
Jeg var ganske sjenert og litt redd på de tida, så jeg gikk bare fortere og fortere og gjorde som jeg ikke hørte dem.
Men ordene satte seg fast, og ble der i mange, mange år....

Men nå fikk jeg briller til å sette på nesen min. Briller som kunne skjule litt av den nesen som jeg skjemtes over.
Jeg gikk og ventet og ventet på at brillene skulle komme i posten. Syntes det tok ei evighet. Jeg tror jeg spurte hver dag, når jeg kom fra skolen, om posten hadde kommet.
Så en dag svarte mamma ja, at nå hadde brillene kommet.
Full av spenning og forventning fikk jeg pakken og begynte å pakke opp - forsiktig. Det tok litt tid, for jeg likte spenninga mens utpakkinga foregikk.
Jeg åpnet opp lokket til brilleeska - - - 
OG FIKK SE ET PAR SVARTE, STORE BRILLER!
Pappa hadde åpna pakken mens jeg var på skolen, tatt ut mine røde, fine briller og lagt sine egne briller med tykk, svart plastinnfatning oppi eska.
Han snakka ofte om uttrykket i ansiktet mitt da jeg åpna eska, og han lo og syntes det var veldig morsomt.
Jeg syntes egentlig ikke det var artig i det hele tatt, men det fortalte jeg aldri til noen.....

Joda, jeg fikk briller. Og jeg plasserte de akkurat der jeg ville ha de, på nesekulen, slik at den liksom skulle skjules litt.
Jeg gjør det enda - plasserer de på kulen - men nå gjør jeg det av gammel vane. Eller uvane, kanskje? Ikke fordi jeg skal gjemme nesen min, for den har jeg akseptert.
Det gjorde jeg da jeg skjønte at jeg måtte fremheve den for å bli glad i den. Så for litt over 20 år siden gikk jeg til det skrittet at jeg tok hull i nesen!
Nå MÅTTE jo andre se på nesen min! 
Og JEG måtte forholde meg til snyteskaftet mitt på en helt annen måte enn jeg hadde gjort tidligere.
OG DET VIRKET!!!

Så denne bestemora har hull i nesen.
Nesepynt.
Piercing.
Og hun er stolt av nesen sin!

 
 

JEG FANT MEG SELV......

..... midt oppi en haug med garn!

Det må da vel være et tegn på at jeg er på full fart til å bli helt frisk igjen?

Så plutselig - da dagen hadde blitt "alt-for-sein-kveld" - så kom jeg på at jeg ikke hadde skrevet noe i bloggen!
Okei - tenkte jeg - så får jeg heller skrive noe lurt i morgen!
Og i morgen er i dag.....
Og her sitter jeg.....
Og skriver.....
Og påstår at jeg har funnet meg selv....

Hvordan kom det der uttrykket, tro?
Å finne seg selv?
Finn Kalvik har jo en sang om å finne seg selv, og den kom vel i 1972. Men det var helt sikkert "oppfunnet" lenge før det?
Jeg prøvde å google uttrykket, og det var utrolig mange "gode" og "smarte" forklaringer og råd å finne, og fellesnevneren for nesten alle var psykisk helse.
Nå skal jeg ikke komme inn på dette med psykisk helse, det er et veldig alvorlig tema, og det skal man ikke kludre med.
Min tilknytning til uttrykket "å finne meg selv" denne gangen er vel mer på det fysiske plan.
Og det var i høy grad en fysisk oppdagelse!

For der satt jeg.
Godt planta oppi sofa.
Med ryggen mot armlenet i tre-seteren, rompa trygt plassert på det ene setet og føttene på de andre to.
Alle og enhver som kjenner til denne måten å okkupere ei sofa på skjønner at når man først har laget seg et personlig rede så kan det være vanskelig å knø seg opp derfra.....
Jeg satt der i redet mitt.
Veldig fysisk, vil jeg si.
På stuebordet lå strikkepinner og helklekroker i flere størrelser og fasonger. Noen av metall, andre av bambus og noen av karbon eller plast eller hva det nå er....
Sammen med meg i sofa hadde jeg garn.
Flere typer garn.
Flere forskjellige farger.
Flere forskjellige påbegynte prosjekter som jeg ikke var fornøyd med.
Og den der lysten til å LAGE noe.
Lage noe morsomt!
Noe som ikke tar så lang tid.
Noe jeg kunne gi bort.
Noe nyttig.....
Jeg hadde gått meg totalt bort!
Det var bare en ting å gjøre: 
Legge opp til et par ull-lester!
Og så var det å begynne å strikke!

Og jeg strikket og strikket.
Og da seinkvelden var over og det var på tide å gå til sengs, da fant jeg meg selv!
Oppi en haug av fargerikt garn -
og et par lester i glade farger!

  

HYL OG SKRIK

Det forundrer meg at vår hverdag er så full av hyling og skriking.
Det er som om det er om å gjøre å ha høyest lyd, og den som høres på er den med mest volum.
Jeg blir så sliten i hodet av det.
Da jeg var lærer møtte jeg elevenes hyl og skrik med motsatt engasjement. Jo høyere volum det ble i klasserommet, jo lavere stemme brukte jeg.
Det resulterte i at elevene automatisk stempet stemmene sine eller hysjet på hverandre for å høre hva jeg ville si.
Etterhvert som de ble kjent med min måte å takle stemmestøyen på, jo lavere støynivå ble det i klassen.
Som regel.
Men ingen regel uten unntak, ikke sant?
Så noen ganger måtte jeg også bruke volum....

I festlig lag er det ikke uvanlig at stemmevolumet kan bli ganske så høyt. Og jo høyere det er, jo morsommere er festen. Er det ikke sånn? Da er det ikke lurt å møte rop og skrik med stillhet, for da vil ingen merke at du har noe du vil si!

Underholdningsbransjen er ikke likere. Dersom de ikke greier å få så mye oppmerksomhet som de vil, så kjører de på med musikk, lyder, lys og andre mystifistiske effekter for å fange vår oppmerksomhet.
Jeg blir så sliten i hodet....

Gleder meg til sommeren, jeg - 
til stillheten ved et fiskevann...

 

NÆMMEN - DER ER DU JO!

- Nei se, der er du jo!
- Ja, nå er jeg her igjen.
- Hvor har du vært? Har du vært bortreist? På ferie, kanskje?
- Neida, jeg har vært syk.
- Syk? Ikke noe alvorlig, vel?
- Neida - ikke SÅNN alvorlig. Ei helt "vanlig" influensa.

  Men det var alvorlig nok, skal jeg si deg.
- Å?
- Ja, det var ei heil uke med høy feber. Jeg sov stort sett hele tida.
- Men kjære deg? Var det ingen der som kunne ta vare på deg?

- Samboeren min var jo her. Han passet på meg de to første dagene, 
  og så ble han også syk.
- I alle dager! Hvordan gikk dagene?
- Dagene var tøffe, vi hadde det forferdelig vondt.
- Vondt?
- Ja - vondt over alt. Til og med i tennene og inni hendene - det var 
  akkurat som om jeg også hadde smerter i håret!
- Nei, nå tuller du med meg.....
- Ja, kanskje litt. Men det var den verste influensaen jeg noensinne 
  har hatt. Da jeg ble såpass at jeg greide å tenke, så begynte jeg å 
  sammenligne smertene med hjernehinnebetennelse.
- Hjernehinnebetennelse!!!???
- Ja, jeg fikk smittsom hjernehinnebetennelse da jeg var 18, og DET 
  var vondt, det! Heldigvis bodde jeg sammen med folk som hadde 
  vært borti denne sykdommen før, og de sendte bud etter doktor. Og 
  takk og pris for meg så var det en turnuskandidat på jobb og han 
  bestilte sykebil til meg med en gang. Det ble en hastig tur med 
  sirener og blålys og hele pakka.
- Du godeste! Men du var såpass våken at du fikk det med deg?
- Ja, jeg husker bruddstykker, smertene i hodet og ryggen, sirenene 
  og ryggmargsprøvene på sykehuset. Ellers er det ikke så mye jeg 
  erindrer. Det er jo ganske lenge siden, vet du...
- Ja, det er vel det. Godt at det gikk bra da.
- Ja, det er det.....
- Men nå er du frisk vel? Av influensaen, mener jeg.
- Nei - ikke helt. Nå har vi begge en forferdelig hoste som plager oss 
  både natt og dag. Jeg plages i tillegg med ei hodepine som ikke vil gi 
  seg. Og seinest i går hadde ikke feberen helt suppet taket.
- Skal si dere har hatt ei stri tørn!
- Ja, det har vært beintøft. Håper inderlig at ikke mamma får den, hun 
  bor jo aleine og er ikke så flink til å be om hjelp....
- Men hun har vel noen som kan se til henne? 
- Hun har jo 3 av mine søsken i nærheten, men de har jo både familie 
  og jobb. Men jeg har sagt til henne at hun må si ifra om hun 
  kjenner at hun begynner å brygge på noe.
- Ja det er vel kanskje lurt det.
- Ja. Men du - det var utrolig hyggelig at du stoppet og hilste på meg.
- Jeg har jo savnet deg litt, skjønner du. Så da jeg så at det begynte å 
  livne til i stua di så tenkte jeg at jeg kunne høre hvorfor du ikke har 
  vært og blogget på flere dager.
- Tusen takk for omtanken. Som sagt så går det mye bedre. Og i dag 
  så jeg sola! Og den har jeg savna lenge!
- Ja, nå går det mot lysere tider.
- Ja, det gjør det virkelig!