Noen ganger er det helt ålreit

Noen ganger......

Noen ganger burde man ikke skrive blogg.....

Denne gangen er en sånn gang.....

Likevel oppdager jeg at jeg faktisk sitter og skriver-
-nesten uten å stoppe-

Og så tar jeg meg i å tenke:
"Egentlig burde du ikke sitte og skrive blogg akkurat nå!"
"Egentlig burde du ligge og sove, klokka er jo bare litt over seks en søndags morgen!"
"Og egentlig har du jo ingenting vettig å skrive heller!"

Så kommer den til meg, teksten til Odd Børretzen, om at noen ganger er det helt ålreit.

Det er fantastisk hvordan han greier å se på alt det negative og så si at noen ganger er det faktisk helt ålreilt......

Ute er det grått og trist.
Det har regna nesten uten opphold i snart to uker.
Det er vått og klamt - og hustrig.
Jeg er sulten nesten hele tiden -
og jeg er mett hele tiden....
Jeg har vondt i fibromyalgien min og lett migrene på 4. dag.
Jeg er nærtagende og blir fort lei meg.
Jeg føler meg sliten og gammel og giddalaus.

Men - - - noen ganger er det faktisk helt ålreit!
(in the morning)

Så klart, at jeg skal føle alt dette!
Så klart, at jeg skal sette disse svarte, små bokstavene frem sånn at jeg lettere kan se dette fra en annen vinkel!
Så klart!

Og det er helt ålreit in the morning!

For hvis jeg snur hodet litt mer, så ser jeg ei lita lysning oppå den grå himmelen.
Og sola gjør så godt den kan for å sende noen svake høststråler ned til oss dødelige.
Vinden har enda ikke stått opp, og det sitter tre nattsvermere på vindusruta og koser seg i lyset fra vindusampelen.
Det regner ikke heller!!!
Og trost og stær har samlet seg i små flokker for å spise seg opp før de reiser til syden.

Åh!
Der dukket det plutselig opp et lyst hull til!

Og plutselig har jeg skrevet ganske mye om ingenting.
Og jeg kjenner at jeg egentlig er riktig så fornøyd med akkurat det.
Og så tenker jeg at noen ganger er det helt ålreit å klage litt.
Noen ganger er det helt ålreit!
(in the morning)

"God morgen, Verden!"

Jeg liker ikke høsten, jeg.....

Det er helt sant - jeg liker ikke høsten.
Jeg har prøvd.
Virkelig prøvd.
Hardt.
Mange ganger....

-Det er så mange fine farger,
-Det lukter så friskt og godt,
-Det er så mye bær og sopp i marka,
-Fisken biter godt,
-Det er så koselig å sitte inne når det regner,
-Det er så vakkert med stearinlys og rødvin,
-Man kan kose seg sammen og spille et spill,
-Tenne i ovnen og varme seg,
-Lese ei god bok under et pledd....

I virkeligheten er det annerledes:
Løvet gulner og faller av trærne, som blir stående nakne og skriker mot himmelen.
Den grå, regntunge himmelen gjør hva den kan for å sende bøttevis med vått og kaldt regn ned i hodene og nakkene på folk før den legger seg som et tungt lokk over verden.
Det begynner å bli kaldt, klamt og ekkelt.
Og vi, disse enkle sjelene som vandrer rundt på denne merkelige planeten, vi finner fram det ene klesplagget etter det andre, som forhåpentligvis skal klare å holde oss varme og tørre.
Arbeidslysta forsvinner gradvis.
Jeg kjenner at jeg virkelig SLITER for å holde humøret oppe.
Alt er tungt og k-j-e-d-e-l-i-g.....

Neida, det er ikke høstdepresjon som er i ferd med å innhente meg.
Jeg liker bare ikke høsten!
Så enkelt er det!

Jeg har ALDRI likt høsten.
Ikke engang da jeg var barn.
Det var akkurat som om Gud og englene satt og gråt over all elendigheta her nede på jorda.
Og så sendte de høsten til oss mennesker sånn at vi skulle få angre og "betale" for all galskapen.....

Men høsten kan være fin.
Jeg vet jo det.....

Det gjelder bare å lære seg å se det store i det små....