Å - du søte adventstid!

Nå har jeg endelig satt meg ned og kan virkelig nyte at vi har fått advent. Som den pussige kjerringa jeg er, så har jeg laget meg et skikkelig maratonløp fram mot advent. 
Før helga satte jeg jo igang med å omorganisere på to av soverommene. Alt med tanke på julegjestene som kommer. Og da vil vi jo at hver enkelt av dem skal få ei fin jul, og ha et soverom der de kan sove godt. Jeg ble ikke helt ferdig med det, så i løpet av uka regner jeg med at rommene skal være klare til gjestene våre. Og vi gleder oss masse!

Jeg hadde oppriktig store ambisjoner med å være tidlig ferdig med å pynte til advent, men et sykt barnebarn på overnattingsbesøk ble viktigst. Stakkars gutten hadde feber og kasta opp, så det ble mye kosing og rolige timer.
Så, etter at barnebarnet var levert til pappaen og vi hadde vært i et bursdagsbesøk, fant jeg ut at jeg VILLE male ferdig i stua før jeg begynte pyntinga. 
Typisk Oddny!
Men da var det allerede blitt langt på kveld. 

Selvfølgelig syntes jo jeg at dette var det en lurgod ting å gjøre, for både det høye vitrineskapet og den store sjenken måtte tømmes for servise for å få plass til juleserviset. Og begge disse måtte draes fram på gulvet slik at jeg kunne få malt de siste veggene. Så da var det jo smart å ta alt det der med en gang. Ikke sant? Tømme skapene, dra de frem på gulvet, maskere lister, og så maling!

Jeg elsker å male! Det er så deilig å få pynta opp med akkurat de fargene som vi vil ha. Og det ble så lyst og fint!
Det var bare det at det tok sin tid.
Lang tid, faktisk.
Egentlig veldig lang tid!
Og når jeg hadde bestemt meg for at jeg SKULLE bli ferdig med malinga på lørdagen, da SKULLE jeg bli ferdig på lørdagen!
Det var bare det at jeg ikke ble ferdig før søndags morgen!
Men da jeg sliten og trøtt kunne legge meg litt, var jeg ganske så fornøyd med meg selv.

Så kom søndagen - 
1. søndag i advent - 
og vi skulle egentlig hatt en stille, rolig dag.
Det ble det derimot ikke.

Alt av servise måtte "prikkeveres". Inn med juleserviset, omorganisering av det andre serviset, fram med adventstjerner og litt annen pynt og stæsj....
Det tok hele dagen.
Med mange pauser innimellom.
Og en god lur i godstolen underveis.
Om jeg gjorde alt selv?
Om jeg ikke fikk hjelp?

Min kjære spurte meg mange ganger om han ikke skulle hjelpe meg, men jeg elsker jo å male!
Jeg koser meg med å organisere i skuffer og skap!
Jeg digger å pynte og stæsje i huset! 
Store og tunge ting fikk jeg selvfølgelig assistanse med, og han hjalp meg mye når jeg lurte på om "den hylla der kan være på den veggen", eller "om julekrybba kan stå på det bordet", eller.... 
Ja, jeg har stått på, og jeg har virkelig koset meg skikkelig!
Jeg har ingenting å klage på!

Nå sitter jeg her og nyter.
Ser meg rundt i huset.
Har tent i ovnen og føler fred og fordragelighet.

Livet er hærlig! 

....sytten, atten, nitten, titten.....

Vi sitter i "brom-bilen" vår som står godt parkert ved siden av uthuset, eller "skjåen" som vi kalte den. Skjåen var et ganske stort uthus med plass til ved, et lite verksted, klesnorer, oppbevaring av forskjellige ting, lekestue og huske, eller "desse" som vi sa. Den var ganske falleferdig og hadde vel aldri sett snurten av en malekost.
Bak skjåen sto brombilen. Den var gammel, blå og ganske full av rust, og den luktet litt skummelt merkelig.
I seinere tid har jeg funnet ut at det muligens var en gammel Skoda 1201 Estate (1956) stasjonsvogn. 
I allefall så synes jeg å minnes et akkurat likedan dashbord og det hvite rattet med rattgir.


Jeg husker godt at jeg hadde veldig blandede følelser for denne brombilen. Jeg gikk aldri alene inn i den, var alltid sammen med noen. Jeg syntes at jeg kunne lukte både blod og død der inne, og jeg "så" for meg ei forferdelig bilulykke med døde kropper som lå inni bilen.
Alt det der var sikkert bare livlig fantasi, men det var skremmende likevel. 
Så jeg lekte aldri i brombilen alene.

Men vi hadde mange kjøreturer i brombilen. 
Og vi lekte "mor-og-far-og-onge" og utforsket nye steder og hadde det veldig artig.
Og vi lærte mye. 
Blant annet lærte vi å telle.
Men det var en vanskelig ting, den der tellinga. For den var jo slett ikke logisk!

Fra 1 til 10 gikk jo som en lek, for gjennom flere år hadde denne tellinga blitt ramset opp som ei slags regle. 
Jeg har med mine barn og barnebarn brukt telling i tide og utide, som når vi vasker fingrene eller knapper knappene. 
Da blir tellinga artig. 
Men vi har jo bare 10 fingre. 
Og det er sjelden mer enn 10 knapper på et barneplagg.
Så opp til tallet 10, og senere opp til 12 på grunn av klokka, så ble tellinga godt automatisert.

Det gikk som sagt greit å telle opp til 10. Etter hvert ble det litt vanskeligere. Elleve og tolv var egentlig greit å huske på. Klokka har jo både ellevetall og tolvtall, så de hadde vi jo blitt introdusert for over lang tid.
Men så kom utfordringene.
Alle disse tallene som slutter på -ten.
Huskeregla var jo at man kunne fortsette å telle fra 1 til 10 en gang til, men å putte på endinga -ten i tillegg. Da skulle det liksom få mening.
Alt det der gikk jo greit!
3-ten
4-ten
5-ten
6-ten
7-ten
8-ten
9-ten
10-ten
Der kom problemet:  ..atten, nitten, titten, tjue...
Det var så mye som ikke stemte, og det måtte ei ganske stor ommøblering i den logiske tankegangen for å forstå at etter 19 måtte man begynne å tenke forfra igjen, på en måte.

Telling er egentlig en morsom sak. Da jeg gikk på lærerskolen ble jeg for første gang introdusert for flere andre tallsystemer. Vi bruker jo 10-tallsystemet, og er ganske så innkjørt i å tenke i de baner. Når man da skal begynne å regne med 5-tallsystemet for eksempel, da blir det fort krøll oppi topplokket.

Barn og telling er spennende. Å telle som å si fram ei regle kan de lære helt fra de er ganske så små. Likevel har de ikke helt skjønt sammenhengen mellom tall og mengder. Først når de greier å telle og samtidig peke på ting i samme rytme som tellinga foregår har de forstått selve operasjonen å telle.
Det å se denne utviklinga er utrolig interessant.

Jeg pleide å lage en "telle-larve" til mine døtre når det var noe spennende som de venta på skulle skje. Det var jo ikke så lett å skjønne at det var ei uke igjen, eller 7 dager igjen til vi for eksempel skulle dra på kino. Da laget jeg 8 sirkler i forskjellige farger og tegnet øyne, nese og munn på den første sirkelen. Så festet jeg de resterende 7 sirklene til denne første, og så ble tellelarven hengt opp på veggen. For hver dag som gikk tok vi ned den bakerste sirkelen, og på den måten ble det visualisert hvor mange dager det var igjen til kinobesøket.

På tirsdag begynner vi å telle nedover igjen. 
Nedover til julaften.
Da har mange små og noen store sin adventkalender, og åpner ei luke eller en pakke hver dag fram til den store dagen.

Jeg skal også ha adventkalender, men i år har jeg tenkt å gjøre noe helt annet, og jeg kjenner at jeg allerede har begynt å glede meg.

Jeg skal skrive et brev, med penn og på papir, og sende til en venn eller slektning som jeg ikke har hatt for mye kontakt med i år.

Kanskje en idè for flere? 

NB!
Bildene under er hentet fra internett.
http://onlytruecars.com/skoda-1201.html 

En diger dose med klaging og syting

I dag har jeg mest lyst til å klage og syte og synes synd i meg selv.
Jeg har jo bare SÅ mange ting å være misfornøyd med! Ikke minst denne kroppen min - selve innpakningspapiret for meg og meg selv. 
Det minner meg om da min gamle tante gikk bort og vi skulle gå igjennom tingene hennes. Vi fant esker på esker med gamle julepapir og gavepapir, fine bånd og sløyfer. De var pent brettet sammen og lagt i sirlige stabler. Likevel var de fulle av skrukker og små hakk og sår. Men de gjorde sin nytte - holdt innholdet i pakken på plass, godt skjult for nysgjerrige øyne. 

Kroppen min er vel på en måte et likt gavepapir, full av skrukker, merker, hakk og sår. Ikke så veldig fin å se på, men den gjør jo nytta si; holder meg, meg selv og innvollene mine på plass der de skal være.
Selv lurer jeg litt på om det faktisk er slik, om dette gavepapiret skal holde og ikke slå sprekker slik at alt renner ut. For når kroppen gjør vondt over alt, når føttene verker og sprekker og klør på grunn av psoriasis og når magen er så kranglevoren at jeg ikke kan forlate huset av redsel for å få ubehagelige overraskelser ute i den store verden - ja, da får jeg virkelig trang til å syte og klage min arme nød.
Ei stund.

Så får jeg tenkt meg litt om, og så skjemmes jeg. Jeg skammer meg over at jeg ikke er takknemlig for at jeg faktisk har en kropp, selv om den har sine feil og mangler. 
En kropp som fungerer. 
Ikke helt tilfredsstillende, men den fungerer jo. 
Litt, i allefall.
Det er det ikke alle som kan skryte av...

Nei, jeg skal ikke klage - 
selv om det nettopp er det jeg nå har gjort!

Nå fikk jeg plutselig lyst til å slette hele innlegget.
Jeg er jo oppdratt til å ikke klage og være misfornøyd! 

"Du skal være glad og fornøyd med det du har." 
"Det er ikke alle som har det så godt som du!" 
"Tenk på negrene i Afrika!"

Det var ei lekse jeg fikk høre rett som det var da jeg var barn, og jeg tenkte ofte på disse "negerbarna" som hadde det så fælt.

Ja, nå er jeg ferdig med klaginga mi i dag. For alt i alt så har jeg det jo ganske så greit sammen med denne kroppen min. 
Vi begynner jo så smått å bli godt kjent med hverandre.
Det eneste som gjenstår nå, er at vi begynner å forstå og respektere hverandre sånn at vi kan leve sammen resten av livet.
Jeg, meg selv og kroppen min....

 

Blogging

Nå er det morgen igjen, og jeg sitter godt plassert i gammelstolen min og koser meg med den tredje kaffekoppen og nrk P1+ på radioen.
Alle mine vante rutiner er fulgt til punkt og prikke, og jeg føler meg så fornøyd.
I går brukte jeg dagen til å male panelveggen under og over vinduene, og det tar tid. Så mange spor og riller som skal fylles, og jeg er nå så spesiell at jeg synes sånn maling tar seg best ut når jeg bruker pensel. Derfor gikk stort sett hele dagen med til maling - og litt strikking.
Det kjennes godt i nakke og skuldre.
Men hva gjør vel det, når resultatet faktisk ble riktig så bra?
Nå er det bare den lille delen i spisestua som skal males, men det får vente litt. Der står jo både vitrineskap og sjenk, fulle av kopper, glass og serviser.
Og som den litt merkelige kjerringa jeg er, så kommer jeg til å "ommøblere" inni disse skapene til jul. Serviset som er der skal ut, og juleserviset skal inn. Så når jeg får serviset ut, kan skapene trekkes frem slik at jeg får malt veggene bak. Så kan juleserviset komme inn i skapene etterpå.

Åh - jeg gleder meg!

I år tror jeg at jeg ikke greier å vente så lenge før jeg begynner pyntinga. Julekrybba skal snart opp og lilla lys, duker og puter skal frem. Ja - og noen nisser og engler.
Og det sller beste:
Adventstjernene!

Vi har to adventstjerner. Det måtte bare bli slik. Jeg har ei adventstjerne i tre som har fulgt meg i mange, mange år. Og jeg er bare så glad i den.
Min kjære har også ei adventstjerne. Ei hvit, søt stjerne som passer så godt inn i spisestua vår. Og selvfølgelig har jo han også minner og følelser knyttet til sin adventstjerne. Så da må vi jo bare ha to, ikke sant? 
Hans adventstjerne i spisestua, og mi i kjøkkenvinduet.

Jeg har sett flere hus som allerede har fått hengt opp adventstjerner og satt opp adventstaker i vinduene sine. Det synes jeg blir litt feil, på en måte. Som å pakke opp julegavene i oktober, liksom!
Jeg bare lengter etter å henge opp adventstjernene jeg også, men jeg greier å vente. 
Ihvertfall helt til lørdagskvelden. 
Det er vel greit, selv om de ikke skal tennes før 1. søndag i advent?

Nå skal jeg plassere "min bedre halvdel" i sofa og ta frem strikketøyet. Jula kommer jo fortere og fortere nærmere, og hjemmestrikka julegaver synes jeg er veldig greit å gi bort.

Bloggstolen

 

Plutselig kom den!

Plutselig kom den. 
Snøen. 
Vinteren. 
Mørketida.
Plutselig kom den!

Egentlig kom den vel ikke så plutselig. Jeg har jo visst hele tiden at for hver dag som gikk så kom både vinteren, snøen og mørketida ett hakk nærmere.
Men både snøen og vinteren lot vente på seg i år. Det skulle bli langt uti november før det begynte å lave ned - og bli der.
Joda, det blir lysere med snø, og så får jeg litt sånn julefølelse.
Vi var og handlet noen julegaver i går, min kjære og jeg. Jeg tror jeg gikk litt amokk i lysavdelingene. Jeg elsker stearinlys! Og nå har det jo kommet SÅ mye fint med ledlys også!
Jeg kjøpte meg både hvite og sølvfargede elektriske stearinlys. Tenkte jo selvfølgelig "jul"!
På vei til kassa kom vi forbi en kurv med lilla stearinlys.
JØSS! tenkte jeg - det blir jo advent FØR det blir jul! Det hadde jeg helt glemt!
LILLA!
Jeg må jo tenke lilla før jeg tenker rødt og hvitt! 

Nå er det bare ei uke til 1. søndag i advent. Og jeg gleder meg til å henge opp adventstjerna og starte med litt småpynting!

Jeg gleder med masse til jul. Mine to jenter og våre barnebarn kommer jo selvfølgelig. Og i år kommer også min samboers datter og skal feire sammen med oss. Det gleder mitt hjerte....

 

Spor i snø, spor i ord

Et lite snøfnugg - en enslig bokstav

Gir inga meining på vår lille jord

 

En håndfull snøfnugg - noen flere bokstaver

Lag en liten snøball - lag et lite ord

 

Noen flere snøfnugg - noen flere bokstaver

Gir større betydning for liten og for stor

 

Stort snøfall - uendelig mange bokstaver

Nå kan føtter og og ord lage setninger og spor

 

 

Den store, farlige hemmeligheta

Jeg tror nok at vi alle har, eller har hatt ei eller flere hemmeligheter. 

Hemmeligheter.
Noen er små og uskyldige, noen andre er litt mer alvorlige, og noen få kan være store og direkte farlige.

Mitt første møte med en hemmelighet fikk jeg da jeg var sju - åtte år. Før det visste jeg ikke hva hemmeligheter var, og jeg levde mitt ukompliserte unge liv. Hemmeligheten fikk jeg fra nabojentene som var 3 og 5 år eldre enn meg.
"Skal vi finne oss ei hemmelighet?"
Finne oss ei hemmelighet - så enkelt var det!
"Ja", sa jeg uten å vite hva dette betydde. 
Jentene tok meg med seg, og hvisket og tisket om hvor hemmelig dette var og at jeg ikke måtte fortelle dette til noen. Vi gikk litt rundt omkring på gårdsplassen og leita etter ei hemmelighet. 
Og plutselig var den der!
En stein!
En helt, vanlig gråstein!
"Dette kan være vår hemmelighet!" 
Nabojentene var så ivrige og hemmelighetsfulle at det smittet lett over på meg. Vi gjemte steinen under en større stein i gresset, og lovde hverandre dyrt og hellig at vi ALDRI skulle fortelle det til noen i hele verden!
Det var spennende.
Veldig spennende.
Og helt ufarlig.
Det tok derimot ikke lange tida før hele hemmeligheta var glemt.
Å, du deilige barndom, så ukomplisert alt var!

Seinere i livet skulle jeg bli kjent med større hemmeligheter. Som regel var det ting noen fortalte meg og som jeg måtte love å ikke fortelle til noen andre.
Det var veldig vanskelig å gå og bære på sånne hemmeligheter. De lå liksom og brant inni hjertet mitt, og jeg fikk en slags ekkel følelse i magen som lå der lenge, lenge.
Kan hende var det ikke selve hemmelighetene som var viktigst for de som fortalte meg dem, men det å ha noen å dele de med? 
For etter at jeg hadde fått vite hemmelighetene, så ble de aldri mer tatt fram og snakket om. Hemmelighetsfortellerne fortsatte sine liv og gjøremål som om ingenting hadde skjedd, mens jeg gikk og leita etter forandringer. 
Forandringer jeg aldri fant.
Til slutt glemte også jeg disse hemmelighetene helt, og jeg kunne fortsette å forholde meg til virkeligheta og ungdomstida. 

Noen få hemmeligheter kan dermot være store og farlige. Disse hemmeligheter kan føles vanskelige, ja helt umulige å dele med andre.
Sånne hemmeligheter setter seg fast inni kroppen og hodet og spiser opp bokstavene. Ordene blir på en måte helt borte, og det blir rett og slett fysisk umulig å fortelle de til noen. 
Og etter hvert som tida går, så blir de større og større og vanskeligere og vanskeligere å ta fram.

Jeg vet av erfaring at det finnes sånne store og farlige hemmeligheter, og jeg vet at det er mange grunner til at man kan føle at man ikke kan fortelle disse til noen. 
Noen av oss lever resten av livet mens vi bærer på den store, farlige hemmeligheten alene. De fleste av oss greier det godt, mens noen ikke ser annen utvei enn å avslutte livet sitt. 
Andre igjen velger å dele hemmeligheten sin etter mange år, når de er sikre på at den ikke kan skade noen.

Etter å ha levd i mange år og opplevd mange ting, så sitter jeg her med ei viktig erfaring:
Hemmeligheter som deles blir mindre farlige og lettere å bære.
Og alle hemmeligheter KAN deles!
Det finnes ALLTID noen som den kan deles med, det gjelder bare å finne rett person og riktig tidspunkt.

 


 

Fingersport!

Noen ganger når jeg setter meg til datamaskinen og skal skrive blogg, så har jeg rett og slett ingenting å skrive om. Likevel kjenner jeg at det liksom klør i fingrene etter å få en løpetur over tastaturet. Skulle ønske at det klødde like mye i føttene mine til å ta en løpetur etter veien eller oppi skogen.

I dag har jeg en sånn dag.
Jeg har så lyst til å fortelle noen noe. Det trenger ikke være noe viktig, bare noen små tanker som jeg kanskje kan dele.
Lurer litt på om man kan bli hekta på å skrive blogg?
Eller kanskje det er et behov jeg har? 
Et behov for å bli hørt?
Riktigere sagt - et behov for å bli lest?
Tja - kanskje.
Jeg vet ikke. 
Det er jo morsomt å følge med på statistikken over hvor mange som har lest innleggene. Det er jo det. Men jeg tror jeg greier å innbille meg selv at jeg egentlig skriver mest for meg selv.
For det er mange ganger som en slags selvterapi å få tanker og ord nedlagt i skrift. Gamle minner dukker plutselig opp, og det hender at jeg blir fullstendig overrasket over mine egne reaksjoner over ting jeg skriver.
Som forrige blogginnlegg om Svartgeita.
Jeg ble totalt tatt på senga, som det heter. Plutselig satt jeg og snufset og hulket, og jeg måtte ta meg en pause i skrivinga. Jeg ble så til de grader overrumplet at sorg og savn etter ei geit at jeg hadde vanskeligheter med å skrive.
Eller kanskje det heller var minnene om selve barndommen og savnet etter "den forgagne tid" som innhentet meg?

Ja, sånn kan jeg sitte og fabulere. Har i utgangspunktet ingenting viktig å skrive ned, men har plutselig fått fortalt mye. 
Kanskje mest om meg selv?

Nå kjenner jeg at jeg har fått dempet litt på skrivekløen min. 
For ei stund.
Og jeg har fått nok en rolig start på dagen, med blogging, kaffe, dempet belysning og radio.
Ahhh - livet er godt!

 

Svartgeita

Da jeg var lita hadde vi geiter. Mange geiter. Og vi barna fant oss våre spesielle som vi fikk ekstra godt forhold til. 
Men det er ei geit som virkelig har satt sitt avtrykk. Ikke bare i mitt hjerte, men i alle oss som var så heldige å bli kjent med henne.

Svartgeita var selvfølgelig svart. Hun hadde ganske langt ragg og hadde store, spisse horn som pekte litt utover. Hvis vi så ansiktet hennes i profil, kunne vi tydelig se bokstaven "V" som markerte ansiktet og hornene hennes.
Svartgeita ble kjøpt sammen med 5-6 andre geiter fra en gård som skulle avvikle sin produksjon. Så det var flere geiter som sammen kom til vår fjøs der det allerede var flere geiter.

Svartgeita var sur og grinete, og mamma hadde litt respekt for henne. Hun var bøllete mot de andre geitene, og kunne rett som det var stange dem unna vei. Det var litt skremmende, for hun gikk etter jurene på de andre, og hvis jurene ble skadet kunne det hende at dyret måtte avlives. Svartgeita var som en mobber mot alle de andre. Hun tvang seg til å spise kraftforet til de andre etter at hun hadde spist sitt eget, og hun var ei pest og ei plage.

Om sommeren hadde vi geitene i sommerfjøset. Der fikk alle geitene sine bestemte plasser, og hver og en ble satt fast i sin bås med tau eller kjetting. Det tok litt tid å få bundet alle geitene på sine respektive plasser, og mens dette pågikk var Svartgeita ekstremt plagsom. Til slutt ble mamma så irritert at hun satte i med fast og bestemt stemme:

"Svartgeita! No må du se til å komme dæ på plassen din!"

Svartgeita stoppet opp, så på mamma, og gikk rolig til plassen sin. Fra den dagen fikk hun navnet sitt: Svartgeita. Og kanskje var det akkurat det navnet hun hadde hatt på den gården som hun kom fra?

Etter den episoden forandret Svartgeita seg. Fra å være en mobber og ei litt skummel geit, ble hun nå rolig og hun virket full av selvtillit. De andre geitene hadde respekt for henne, og det ble helt naturlig at det ble hun som skulle bære bjella. Bjellgeita var selveste lederen, og de andre geitene lot alltid bjellgeita være sjefen. Uansett. Bjellgeita gikk alltid først i troppen, enten de skulle til skogs "og gjøre seg feite" eller de skulle hjem til sommerfjøset om kvelden for å melkes.
Det var litt av et syn å se på flokken når de kom hjem til kveldsstellet. Hundre geiter, løpende nedover bakkene, med Svartgeita først og de andre bak henne, nesten som i en gåseplog. 
Alltid var Svartgeita først. Hvis det var noen unggeiter som prøvde seg, var hun snar med å puffe de vekk med hornene sine. Men hun skadet de aldri.

Svartgeita var sjefen i fjøset, og alle visste det. Både vi mennesker og de andre geitene. Og hun fikk lov til å være det. Og når våren kom og bjella ble henta frem og hengt rundt halsen på Svartgeita, da så vi nesten at hun ble brattere i nakken og at hun gledet seg til å kommet til skogs og til livet i sommerfjøset.

Men det gikk med Svartgeita som med mange av oss mennesker. Hun begynte å bli gammel, og etter hvert ble hun litt dårligere til beins. Hun sakket litt akterut i flokken, og vi så at hun virket litt sliten.
Mamma og pappa tenkte de skulle lette henne litt for det ansvaret det var å være bjellgeit, så de bestemte seg for å la ei anna og litt yngre geit få overta.
Men for en tragedie.....
Svartgeita ble totalt forandret. Hun virket deprimert. Var alltid sist i flokken, trakk seg litt unna fellesskapet, og begynte å melke dårligere og dårligere. Jeg tror det var søstera mi som sa til mamma:

"Ser dåkker ikkje at ho Svartgeita e lei sæ? Ho skrik jo, ho har jo tåra i øyan!"

Etter det fikk Svartgeita tilbake bjella si - og statusen sin i flokken. Og forandringa kom fort. Hun ble brattere i nakken, kom seg fremst i flokken igjen, og begynte å melke bedre og bedre.
Svartgeita var virkelig dronninga i fjøset!

Men har man gård, og skal leve av melkeproduksjon, så må følelsene vike for fornuften. Og en dag var det tiden for å sende flere geiter med slaktebilen. Svartgeita også....
Vi barn ble ofte skånet for denne opplevelsen, for vi hadde jo fått veldig personlige forhold til disse dyrene våre. Så jeg kan bare fortelle hva mamma har sagt om den gangen Svartgeita skulle ut på sin siste reise. 
Det var sein høst, nesten vinter, og slakterbilen kom for å hente flere av geitene. Det var alltid en trist dag, og vi barn var ikke så veldig glad i mannen som kom kjørende med den store lastebilen. En etter en ble geitene, litt motvillige, leid ut gjennom fjøset og opp rampen til slaktebilen. 
Så kom turen til Svartgeita. 
Det virket som om hun skjønte hva som skulle skje, og hun fulgte villig med uten noen slags motstand. Omtrent midt i fjøsgangen stoppet hun og så seg tilbake, som om hun skulle ta farvel.
Så fulgte hun med videre. 
Sakte. 
Med bøyd hode.
Da gråt mamma..... 

 

"Sommarfjøsn"

Noen av geitbåsene

En av kjettingene som geitene var bundet fast i

 

Verden slår sprekker.....

Morgenen er stille og mørk. 
Huset er rolig og varmt.
Jeg nyter min morgenkaffe, sakte.
Fiskene svømmer rolige i sitt reine akvarium.
Orkidèene blomstrer uten å anstrenge seg.
Alt er trygt og godt.
Harmoni...

Jeg slår på radioen.
Nå har det skjedd igjen.
Nytt terrorangep.
Mange uskyldige offer.

Hva er det som skjer med verden vår?
Hva er det som kan få mennesker til å gå til angrep på uskyldige?
Hvem er de, som gjerne ofrer sitt eget liv for å ødelegge mange andres liv?
Hvilke ideologier er det som styrer verden vår?

Min lille verden blir plutselig så mye mindre. 
Men desto mer viktig.
I hvertfall for meg.

Kanskje er jeg superegoistisk som gjerne vil opprettholde min lille verden som den er? Burde jeg ikke reise meg opp og kjempe for at flere enn meg skal få kjenne på trygghet, ro og kjærlighet?
Jeg har en venn som gjør akkurat det.
I går skrev han et rørende innlegg på Facebook, og jeg tar meg den frihet å gjengi litt av hans status:

"Nå er jeg i en sånn pososjon at jeg ikke trenger julegaver (i år heller) Jeg har alt jeg behøver (Bortsett fra Carmen Electra) så da er min julegave liste veldig enkel i år:
Jeg har en søster som er i stadig slosskamp med folkesykdommen kreft. Akkurat nå er hun på cellegift behandling etter flere operasjoner. Da hun og hennes barn nylig måtte flytte midt i alt dette så går det seff grusomt hardt på økonomi. Når man da i tillegg til kreft behandlingen også skal være mamma og ikke minst få til å flytte....ja da er det rett å slett tøffe tider. Så til saken. Finnes det noen der ute som hadde planlagt å gi meg julegave så ønsker jeg meg en samtale på inboks istedet der verdien av ev gave heller blir satt på konto til min søster med familie som trenger disse pengene 100 ganger mer enn meg."

Jeg kan nok ikke gjøre så mye for å komme terroren til livs. Jeg vet ikke heller hva jeg skal kunne gjøre for de som har blitt rammet av denne grusomme hendelsen. Jeg er verken i fysisk, psykisk eller økonomisk stand til å gjøre noe for alle de flyktningene som går rundt i verden - redde, sultne og kalde. 
Men jeg kan gjøre noe for min venn, hans søster og hennes barn. Og min julegave til han blir noen kroner på hennes konto. 
En sånn liten handling vil kunne glede mange:
Meg selv som gir, min venn som både direkte og indirekte hjelper sin søster økonomisk, og min venns søster og hennes barn.

Terroren som har rammet mange uskyldige mennesker i natt er grusom. Men kreftsykdommen er også en terrorist som rammer mange uskyldige mennesker.

Dersom det er noen i den store verden -
eller som meg - 
som sitter i sin lille, trygge verden - - - -
Dersom det er noen som kunne tenke seg å gjøre noe for den lille familien, så kan de ta kontakt med meg i ei melding, så skal jeg være formidler slik at eventuelle penger kommer til rette person.
Det er ikke så lett for oss enkeltmennesker å hjelpe mange, men et lite bidrag til en eller noen få kan være avgjørende for mange.

Morgenen er fremdeles stille og mørk. 
Huset oser av ro og varme.
Jeg nyter enda en kopp kaffe, nå med ekte fløte.
Fiskene svømmer videre i sitt reine akvarium.
Orkidèene titter på meg med sine øyne.
Alt er trygt og godt.
 

 

Spurvemor

Det satt ei lita spurvemor i toppen av et tre

Hun hadde sittet lenge der og ville ikke ned

Hun ristet litt på stjerten og retta på ei fjær

Så hoppet hun litt lenger frem og plukket seg et bær

Hun tittet ned på verden og var godt fornøyd med det

Barna de var voksne, hadde fløyet ut av redet

Hun kjente en slags tristhet men følte og en glede

Hun skulle gjerne fortsatt med å holdt dem under vingen

Men innerst inne visste hun - det ville hjelpe ingen

Hun håpet at de voktet seg for farene der nede

Vinteren blir lang i år, tenkte spurvemor litt kald

Jeg håper at de skikker seg og gjør alt som de skal

Men hvis de mangler hus og mat, så kan de komme hjem

for selv om de er voksne, er jeg like glad i dem

Hun ristet på stjerten og kvitret - en velkjent, litt sørgelig trall

 

 

Som et lite eventyr

Det var en gang ei helt uvanlig dame som bodde i et rødt hus på Kvaløya langt oppi nord. Hun var ikke som damer flest, men hadde mange rare idèer og meninger som hun ofte ville prøve ut. Det var ikke alltid at hun kom fra det med positive erfaringer, og det skremte henne litt.
Av en eller annen merkelig grunn hadde hun for mange år siden bestemt seg for å ALDRI lage seg nyttårsforsett - de ble jo ALDRI gjennomført og ga henne ALLTID dårlig samvittighet. Og hvis det var noe som hun VIRKELIG ikke syntes noe om, så var det dårlig samvittighet.
Derfor bestemte hun seg for heller å lage seg selv en ny utfordring hvert år. En utfordring, enten for kroppen eller for sjela - det kunne være akkurat det samme. Det viktigste var at hun skulle prøve noe nytt og kanskje litt skremmende. Og denne avgjørelsen syntes den merkelige dama var en lurgod idè!

En dag fikk denne dama et gavekort sendt i posten. Hun var fullstendig klar over at hun ville få det tilsendt, hun hadde fått forespørsel på telefon tidligere, og hadde blitt enig med den snille giveren at hun skulle ta imot gavekortet - og dermed utfordringen.
Det fulgte nemlig en stor utfordring med dette gavekortet. En utfordring for denne litt underige dama.
Gavekortet var nemlig ei behandling på Bryggen Spa, midt inni byen, og den pussige dama hadde store motforestillinger om å la fremmedfolk tukle med kroppen hennes.

Dama brukte flere dager på å forberede seg mentalt, til slutt ringte hun og bestilte seg time. Hun valgte å konsentrere seg om å gi føttene sine litt positiv oppmerksomhet, for føttene hennes var akkurat like merkelige som dama selv.

Hjertet hennes banket litt ekstra hardt da hun gikk inn døra til hennes utfordring. Bak disken satt ei hyggelig dame, omtrent på samme alder. Hun hadde et vennlig vesen og et godt smil, og etterhvert som hun snakket så kjente den merkverdige dama at hun slappet mer og mer av.
Hun ble vist inn til et lite rom med dempet belysning, levende lys og rolig, panfløytemusikk. Hele situasjonen ble mye mindre skummel - ja, nesten litt avslappende. Hun fikk ta plass oppå en slags benk, og fikk føttene plassert i en balje med deilig, varmt vann som kjentes mykt ut og som luktet godt. Etter ei stund i fotbad kom den hyggelige dama inn igjen, og så begynte forvandlingen.
Den merkelige dama med de merkelige føttene kjente at hun faktisk koset seg. Tånegler ble klippet og slipt, hard hud ble pusset vekk, liktorner ble fjernet (ikke helt, men det ble stor forskjell likevel), og den koselige dama jobbet med ei stø og sikker hand.
Til slutt ble føttene smurt inn med en hærlig fotkrem og tåneglene fikk en ekstra dæsj med olje. Den merkelige dama med problemføttene fikk ligge og slappe av ei stund før hun stappet føttene sine inn i strømper og sko og gikk ut i mørket igjen.

Hun kjente stor forskjell på sine undersåtter, de hadde nesten lyst til å danse! Og hun kjente at hun smilte litt for seg selv der hun gikk - hun hadde klart med ei ny utfordring - og hun hadde hatt en nydelig opplevelse.

 

Facebook - en offentlig gapestokk?

Jeg har ei lang tid nå forundret og irriterte meg over hvordan Facebook og andre sosiale medier har blitt en arena der "hvemsomhelst" kan uttrykke "hvasomhelst".
Det er ikke måte på hva enkelte mennesker kan få seg til å si, og meninger eller påstander er mange ganger så egoistiske og ugjennomtenkte at jeg blir rett skremt.

Jeg har som prinsipp at jeg ikke skriver ut min frustrasjon ang andre menneskers livssituasjon, men nå kjenner jeg at det "koker" inni meg. Det kan hende at jeg enkelte ganger trykker på "Liker" under noen innlegg - det er vel det nærmeste jeg kommer. 
Det er jo en mulighet for at noen kan bli støtt når jeg gjør det.
Kanskje....
I så fall så ber jeg om forlatelse for det.

Det som det nå er veldig "populært" å mene noe om, er alle disse flyktningene (les: lykkejegerne) som kommer hit til landet.
Fremmedhat i mange varianter preger mange av innleggene, og noen er direkte rasistiske. Flere av mine "venner" har i det siste publisert at de sletter sine "venner" som gjentatte ganger publiserer slike innlegg.
Joda - det er vel greit det, for da slipper vi å konfronteres med disse. Og da blir jo hverdagene våre lysere og lettere. Ikke sant?
Men meningen til disse menneskene er jo der likevel!
Vi ser de bare ikke på trykk.....

Jeg lurer på om disse, som lirker av seg bastante meninger uten sjenanse har tenkt seg godt nok om. Er de klar over at alt som skrives og publiseres vil stå der for alltid?
Selv om de senere sletter sine innlegg eller sin profil på sosiale medier så vil det de har lagt ut være der til evig tid?
Alt finnes der "oppe i eteren" og kan hentes frem.

Gjennom et langt liv vil nok mange forandre sitt politiske syn eller sine meninger. Hva da med eventuelle senere jobbsøknader? Det er jo ganske lett å "lese" hvilke grunnholdninger man har ut fra innlegg og kommentarer man har publisert. Kanhende at de tidligere kommentarer og meninger ikke helt passer inn i den nye jobben som du har søkt på?

Og hva med etterkommerne? 
Barna våre?
Hva vil de finne dersom de "Googler" sine foreldre?

Kanskje er jeg helt "på jordet" med mine tanker og meninger?
Kanskje er det jeg som tar feil?
Kanskje er jeg feig, som ikke "tør" uttrykke mine innerste meninger?
Kanskje noen tror at jeg ikke har meninger i det hele tatt?

Men der tar de feil!
Jeg har veldig sterke meninger om veldig mange ting.
Men jeg ser ikke poenget med å rope de ut til hele verden.....

Har Facebook blitt vår offentlige gapestokk der vi kan henge ut andre mennesker og deres livssituasjon slik at "alle og enhver" kan komme fram fra sine varme og trygge hjem og spytte på dem?
Offentlig og fullt ut "lovlig"?

Jeg undres.....

 



 

Morgenstund

Det er merkelig hvordan enkelte av oss mennesker kan forandre seg gjennom årene. Nå kan jeg jo bare snakke for meg selv, men jeg er sikker på at jeg ikke er alene om dette fenomenet.

Opprinnelig er jeg et "nattemenneske". Jeg har alltid fungert best i de seine kveldstimer. Jeg la meg aldri før klokka to om natta, og har aldri hatt behov for særlig mange timers søvn - mellom fire og seks timer var nok.
Jeg kunne for eksempel begynne å bake brød klokken elleve om kvelden, og husvask var best om natta når alle i huset sov godt i sine varme senger.
En tidligere nabo fortalte meg at han hadde sittet oppe ei natt og slappet av og hygget seg med noen øl og ei nyinnkjøpt plate av Madrugada (som da var helt i startfasen på sin karriere.)
Denne naboen trodde han var helt alene om å ha ei våkenatt, og gikk ut på trappa for å ta seg en røyk. Klokka var fire, sola gjorde natta lys og varm og naboen min hadde hele verden for seg selv.
Trodde han.

For hvem andre enn ho Oddny lå ute i blomsterbedet og plantet og lukte?

Lillejulaften har i "alle år" vært en intens sak. Inn med haugevis av esker med julepynt, stjerner, engler og nisser, bort med all den andre pynten som har vært fremme, vasking og pynting av hus og juletre, stryking av duker og gardiner, godteriskåler og fruktkurver skulle fylles og julestrømpene skulle på plass.
Det hendte at jeg kom meg i seng før halv sju om morgenen.
Hvis jeg var heldig.

Nå er jeg helt omsnudd!
Nå er jeg trøtt og sliten når kvelden nærmer seg. Og det kan faktisk skje at jeg er i seng rundt klokka elleve!
Pussig.....

-  Jeg baker ikke brød, men kjøper ferdig oppskåret
-  Husvask i dag er en enkel sak med engangsmopp
-  Ingen små barn krever min oppmerksomhet om dagen
-  Jeg har ingen jobb som tar min tid eller energi

Det er litt rart å tenke på - men det har nok helt sikkert sin helt naturlige forklaring. Kanskje må jeg bare innrømme at årene har innhentet meg og at kroppen min fungerer på en litt annen måte nå?
Og det merkeligste er faktisk at jeg nå synes morgentimene er de beste timene på døgnet!
Kaffe
Radio
Stearinlys
Strikking
Bloggskriving

Morgenstund har rett og slett gull i munn'!

 

Tomt for fritt og ingenting...

I dag er det litt vanskelig å finne noe å skrive om.
Hodet sitter liksom ikke på rette plassen.
Det er helt tomt.
Og gjør vondt.
Jeg er på en merkelig måte ikke helt til stede.
Og så er det faktisk ganske mange ting som venter på meg.
Det er 35 potteplanter som roper etter vann.
Det ligger dotter med hundehår på gulvet.
Oppvaskmaskinen er full av rene kopper.
Tørketrommelen er snart ferdig, så litt klesbretting venter snart.
Søndagsmiddagen skal i ovnen om ei lita stund.
Klørne til Pepsi burde vært klipt.
Noen bilder skal henges opp igjen etter at vi fikk malt en vegg til i stua.

Tror jeg lar alt bero til hodepinetablettene har fått virke ei stund.
Så tar jeg meg noen flere kopper kaffe og strikker litt.

Og så gleder jeg meg til "far" skal stå opp og få farsdagsgaven. 
Ja - og i ettermiddag får vi kaffe- og bløtkakebesøk!
Det blir koselig!
Så blir det nok en fin søndag. 

Ei bittelita god gjerning

Det skal så lite til.
Det skal så lite til for å gjøre dagen fin.
Så lite, for å gjøre dagen fin for noen.
Og dermed også for meg selv....

Vi var på butikken og handla i går ettermiddag.
Juleribbe og pinnekjøtt, brød, billig meierismør, pålegg, kaffe og ingredienser til bløtkaka som "far" har bestilt til farsdagen på søndag.

Det var i avdelinga for brød at "noe" styrte meg....

Som regel går jeg helt "i min egen verden" når jeg er ute og handler. Alt er liksom konsentrert rundt matvarer, meg selv og mine. Jeg "ser" ikke andre mennesker - de er på en måte usynlige.
Det er ikke slik til vanlig - dette er et slags fenomen som dukker opp med en gang jeg går inn i en matbutikk for å gjøre innkjøp....

Men denne dagen, ved brødene, sto det to gutter.
To gutter på 8 - 10 år. 
To gutter med litt mørkere hudfarge enn min.
To gutter fra en annen side av jorden vår.
To høflige gutter, ikke helt stødige i språket vårt.
De sto foran kurven med boller og diskuterte.

Min kjære - en mann med stort hjerte - spurte guttene om det var vanskelig å velge hva de skulle ha.
Ja, guttene visste ikke helt hva de skulle kjøpe, boller eller noe annet som jeg ikke helt hørte hva var.
- Hva har dere mest lyst på?, spurte min kjære.
Guttene hadde mest lyst på boller.
- Da synes jeg dere skal ta boller, sa min godhjerta venn.
Guttene så på hverandre og på oss. Med store, mørke øyne og et stotrende norsk forklarte de at de ikke hadde nok penger. De hadde bare 20 kroner.
Samboeren min forklarte at de fikk 5 boller for 20 kroner. Men guttene fortalte at de skulle kjøpe til hele familien, så det ble ikke nok med "bare" 5 boller.

Det var DA jeg kjente at jeg hadde en 20-kroning i bukselomma mi.
Jeg ga den til guttene, og øynene strålte på begge to.
- Å! JA! Akkurat det vi trengte!
De ble så glade at de helt glemte å takke, og begynte straks å plukke rosinboller oppi en plastpose.

For meg var den gleden som lyste ut av disse to guttene, den aller største takken jeg kunne få.....