LIVSTIDSTANTER

Noen mennesker er spesielle. De er født inn i roller, og der blir de.
Resten av livet sitt.

For eksempel tanter.

Pappa hadde ei tante.....
Tante Johanna.
Johanna Serine Øvre (Hansdatter) (1897 - 1981)
http://www.geni.com/people/Johanna-%C3%98vre/6000000014157449242

Det var hans tante, og det var tanta til mine tanter og onkler.
Ho var det vi kaller vår "gammeltante".

Jeg husker henne så vidt. Ei gammel, lita og tynn dame med runde, små øyne.
Og mange rynker i ansiktet sitt.
Jeg husker også armene hennes.
Som barn syntes jeg de var så lange. Og tynne.
Jeg kan ikke helt minnes stemmen hennes, men har en anelse av at den liksom "knirket" litt....
Og så vet jeg at hun var snill.
Et såkalt "varmt" menneske med mye omsorg.
Tante Johanna - hun var alles Tante Johanna.
Tante Johanna var gift med Daniel. Likevel het han bare Daniel. Merkelig - kan ikke huske "onkel" Daniel....
Jeg husker at vi besøkte dem en gang da jeg var barn.
De bodde i et bittelite hus. Jeg har en fornemmelse om at det var to rom og en hems. Hovedrommet var kjøkkenet, og så var det et lite kammers. Ei slags stue - tror det var bak et forheng, vi fikk ikke gå inn dit, men jeg tror det sto ei seng der inne.....
Tante Johanna og Daniel fikk ingen barn....

Generasjonen etter Tante Johanna hadde også ei sånn "livstidstante".
Tante Olaug.

Tante Olaug var pappa si søster, altså vår tante.
Ordentlig tante.
Olaug Johanna Bertheussen (Eilertsen) (1913-2007)
http://www.geni.com/people/Olaug-Bertheussen/6000000015499611765?through=6000000005241600198

Tante Olaug var full av fanterier. Det florerer av historier om henne. Ting hun har sagt eller gjort.
Men de kan jeg ikke komme inn på nå.....

Tante Olaug var også et sånt "varmt" menneske. Jeg husker godt hennes sterke og gode klemmer. Hun luktet så godt, det liksom "oste" tante av henne.
Og så hørte hun alltid hva vi barna sa. Og hun spurte og grov om alt mulig. Og hun virket oppriktig interessert og forbauset over det vi hadde å si.
Tante Olaug og onkel Ansgar bygde på toppen av Tromsøya. Det var et stort hus i den tida. Og det var et hus som rommet mye og mange.
I kjelleren hadde de ei leilighet. I den bodde foreldrene til onkel Ansgar da de ble gamle.
På loftet hadde de ei anna leilighet. Der bodde tante Olaug sine foreldre, mine besteforeldre, da de ble gamle.

Det var også rom for de som av en eller annen grunn plutselig trengte tak over hodet.....

Tante Olaug var virkelig ei tante.
Og det ble hun for mine barn også.....
Tante Olaug og onkel Ansgar fikk heller ingen barn, men de lånte seg ofte noen som de kunne "få lov til å ta seg av" med jevne mellomrom.

Nå har jeg fortalt om to tanter i to forskjellige generasjoner.
Og på grunn av aldersforskjellen mellom min mamma og pappa var så stor (20 år), så skal jeg nå fortelle om ei anna tante, men da en generasjon yngre enn tante Olaug.

Min mamma har ei søster som er 9 år eldre enn meg.

Plutselig ble jeg veldig i tvil om jeg kan skrive om denne tanta mi her.....  Hun lever jo i beste velgående og er en veldig god venn som jeg setter umåtelig stor pris på.
Og jeg vil jo på ingen måte skrive noe om henne og publisere det uten å spørre henne om lov.....
Uansett - - - -

Hun er mi tante, og er også tante til mine barn og mitt barnebarn.....

Og så er det ei av mine søstre.
(Nå har jeg beveget meg enda en generasjon nedover.)
Hun er yngre enn meg og tante til mine barn og mitt barnebarn.

Og nå kan jeg liksom ikke skrive om henne heller.....

Livstidstante.....

Jeg synes egentlig det var et fint ord, jeg.....





Tante Johanna

La de små barna komme til meg.....

Hmmm - kanskje ikke helt riktig å blande inn noe Bibelen sier at Jesus har sagt, men akkurat denne setninga traff meg rett i bakhodet i det øyeblikket jeg gikk over dørstokken til toalettet etter at vi hadde kjørt fort-fort (bare LITT for fort) til butikken for å rekke å levere inn kupongene før klokka var seks....
(Pust-pes)
(Lang og informativ setning)
(Men egentlig helt unyttig informasjon)

Uansett -
"La de små barna komme til meg!"

Jeg har hatt en kjempeflott dag på jobb i dag!
Var så heldig at jeg fikk ansvaret for vårens førskoledager pga ei sykemelding på jobb.
Det er år og dag siden sist jeg hadde førskolebarn, og jeg har vel kastet alle papirer fra den gang. Mange gode idèer og oppgaver jeg muligens kunne ha brukt.

Så derfor satte jeg meg ned hjemme for å lage hefter og oppgaver til de to som skal begynne i 1. klasse til høsten.
Jeg brukte ganske lang tid - noen timer, faktisk.
Da jeg endelig var fornøyd og skulle skrive ut heftene (alt gjorde jeg hjemme i mi egen stue) - så fikk jeg bare skrevet ut halve sider.
Jeg plagdes og plagdes.
Prøvde på nytt og på nytt.
Ga ikke opp så lett.
Og timene gikk.
Til slutt måtte selv ei sta løve både l"egge inn årene" og "kaste inn håndkleet" og "bite i gresset" og "krype til korset".
Alt på en gang...

Da klokka var to om natta hadde jeg "lagt meg flat" i senga. Håpet sterkt på at jeg fikk fikset heftene på jobb i god tid før skolen skulle begynne.

Etter fire timers søvn stablet jeg meg i dusjen og fikk vasket bort alt som heter negative tanker, dårlige energier og mentale hindringer.

Og alt gikk som det skulle da jeg kom på jobb - bortsett fra noen små hindringer som lot seg løse i løpet av "null komma svisj".
Skriveren fungerte som den skulle.
Jeg fikk ordnet klasserommet og ordnet klar førsteklasse-sekkene.

Og FOR noen flotte barn!

Det var deilig å være "ordentlig lærer" igjen. Selv om jeg var kjempetrøtt og veldig sliten, så følte jeg at disse to, "vår fremtid", faktisk oste av energi.
De hadde så lyst til å lære, og hadde SÅ mye å fortelle!
Heldig er den læreren som får disse små englene i klassen sin til høsten.
Og heldig er jeg som får lov til å ha de noen timer i morgen også!

Jeg håper de får fine dager og år på skolen, og at verden er god mot dem.

De er jo tross alt vår fremtid!




Nyutdannet lærer. Ung og entusiastisk....

Fuglene

Mitt første minne jeg har om fugler, er mormor og morfar sine to undulater.
De bodde i et bur som sto på kjøkkenet, og når mormor skrellet gulrøtter fikk de alltid toppen på gulrota festa imellom sprinklene i buret sånn at de kunne spise av de grønne tustene.
Undulatene het Pito (blå) og Polly (grønn).

Hvor lenge de hadde disse to burfuglene vet jeg ikke, men de gjorde nok et visst inntrykk på ei lita jente.

Mitt andre fugleminne er fra da jeg var rundt fire år og vi flytta fra to rom på loftet hos mormor og morfar og til en gård på innlandet.
Mamma og pappa hadde planer om å starte med melkeproduksjon og geiter, men begynte med høner og eggproduksjon for å få en start på inntektene.
Jeg husker godt da lastebilen kom kjørende med mange kasser på lasteplanet. Og det var mange hull i kassene, og det levde der inne og laget mye lyd.
Åhh - så spennende det var! Og så fantastisk det var å få holde disse myke, levende kyllingene!!!

Vi fikk MANGE kyllinger - jeg har hele tiden trodd at det var bortimot 500 stykker, men det kan godt tenkes at jeg tar fullstendig feil.
Men for ei jente på fire år, med viltert lyst hår med rød sløyfe i, så virket det som kjempemange.....

Vi mennesker er nå en gang laget sånn at vi husker bare ting som har gjort inntrykk på oss på en eller annen måte. Og jeg er inga unntak der....

Det neste jeg husker om disse kyllingene er fra de var voksne høner og hadde gitt oss mange egg som mamma vasket med stålull og som pappa kjørte rundt og solgte.
Nå hadde tida kommet for å gå over fra egg til melk, og pappa fikk hjelp av en nabo til å snekre binger til geitene.
Naboen hadde flere barn som vi etter hvert ble veldig gode venner med. Og en gutt som var ett år eldre enn meg var med faren sin denne gangen.
Vi lekte i fjøset mens fedrene våre snekret, men etter ei stund hadde vi liksom "lekt opp" alt....
Nabogutten var et oppkomme av ideer, og det var aldri kjedelig sammen med han.

Han fant et langt skaft og stakk inn til hønene, og plutselig knuste et av eggene!  Det var en underlig og forbudt deilig følelse og se det gule som rant ned og utover gulvet....

Hvorfor det gikk som det gikk vet jeg ikke, men det endte opp med at vi begge to havnet midt oppi en konkurranse om å se hvem av oss som greide å knuse flest egg....
Og det var steikanes morsomt!
Men det syntes ikke pappa.......

Da jeg ble voksen fikk jeg meg en egen fugl. Ei dvergpapegøye som fikk navnet Joppe Fuglesen. Han ble ganske tam etter som årene gikk, og han pleide å bade under vannstrålen i kjøkkenvasken, og han elsket å sitte på hodet mitt.
Joppe ble hos oss i 13 år, og det var stor sorg den dagen han døde.

Filmen "Fuglene" av Alfred Hitchcock har også satt sine spor - en av de mest berømte skrekkfilmene som er laget og handler om fugler som samler seg til angrep mot mennesker.
Heldigvis har denne filmen ikke satt varige spor i "min sarte sjel".

Joda - fuglene har gjort inntrykk på meg - kanskje derfor jeg innimellom får høre at jeg er en "spøkefugl" eller ei "tuillsjur"?

For "rype" eller "lille due" er jeg så definitivt ikke!