Og siden jeg bare har en liten benkoppvaskmaskin så måtte jeg vaske i to runder. Men en stor oppvask kan jo være et resultat av at det har vært mange her og spist sammen med meg, ikke sant? Og hva er vel bedre enn å dele et måltid med noen man er glad i og bryr seg om? Sitte lenge ved bordet og prate sammen.
Da gjør det ingen ting at det blir noen ekstra skitne kopper og kar!
Og jeg har jo oppvaskmaskin, selv om den er liten.
Da jeg vokste opp hadde vi ikke oppvaskmaskin. Er ikke sikker på om den var funnet opp en gang! Og vi var mange til bords hver dag, og flere ganger om dagen.
Mamma var flink til å legge til rette for fellesskapet.
Det var pådekket til frokost på kjøkkenbordet før vi dro på skolen, ferdig middag rundt det samme respatexbordet etter vi kom hjem fra skolen. Og noen ganger var det også felles kveldsmat. Vi var som sagt mange til bords. Etterhvert ble vi fem søsken, så vi var sju stykker som delte måltidene.
Og oppvaskene var ikke akkurat små, så det ble noen lange stunder med hendene nede i varmt oppvaskvann.
Jeg husker godt hvordan jeg maste på mamma for å få lov til å vaske koppene. Jeg syntes det så så artig ut. Men da var jeg jo veldig lita, og mamma var nok redd for at jeg skulle knuse noe, så jeg fikk nøye meg med å stå på en krakk og se på og beundre.
Da jeg ble større og fikk lov til å vaske opp, da var det ikke sånn stas lenger. I hvertfall ikke etter at det ble min oppgave. Jøss, for en kjedelig jobb! Og det verste var å vaske bestikk og gryter!
Det ble litt lettere etter at mine to søstre vokste til og vi kunne dele på oppvasken.
Mine to brødre slapp ofte unna, dette var jo kvinnfolkarbeid.
Vel, lillebror var så liten så det var naturlig at han ikke fikk lov til å leke med oppvaskvannet, men jeg husker jeg var skikkelig irritert og misunnelig på min to år yngre bror fordi han slapp unna så lett. Lite tenkte jeg da på at han istedet måtte være med pappa ut og sage ved om vinteren, eller jobbe i siloen eller annet skikkelig tungt mannfolkarbeid.
Etter jeg ble voksen fikk jeg et litt mer anstrengt forhold til oppvasken. Det var mer enn en gang at alt av tallerkener, kopper og glass var skittent samtidig, og da ble oppvaskene store som uoverkommelige fjell. Og de fjellene tok det veldig lang tid å forsere!
Men årene gikk, og jeg lærte meg å finne roen langt nede i det varme oppvaskvannet og en slags meditasjon i det å vaske opp. Og hvis man har huset fullt av folk og man føler at man trenger en liten pause, da er det godt å ha en oppvask å skylde på.
For man får som regel lov til å være i fred når man vasker opp.
I dag er det bare meg selv å vaske opp etter. Og jeg skitner ikke så mye til akkurat. Så når det plutselig viser seg at jeg får en stor oppvask, så ser jeg på den med glede!
