Sitter her i den varme og gode stua mi og ser ut på vinteren.
Det snør.
Og det snør...
Joda, vinteren er fin den.
Alt er så rent og fint. Særlig nå i midten av februar, når lyset er tilbake.
Men - jeg liker ikke vinteren noe særlig.
Kaldt og vått.
Og så all den snøen....
Plutselig fikk jeg slik innmari lyst til å dra på bærtur!
Kanskje er jeg allerede "helt på bærtur"?
Snakke om bærtur midt på vinteren mens snøen laver ned i uante mengder....
Alt var så mye bedre da jeg var barn....
Vintrene var skikkelig kalde, med massevis av god snø, skiturer, akebakker og snøhuler.
Og vi barna måtte være ute minst en gang pr dag.
Hvis ikke, så ble det krangling og slåssing og sure miner...
Men somrene -
*sukk*
Somrene var hærlige!
Fuglene sang i busk og kratt både dag og natt. (Litt rim må til.)
Og jeg minnes spesielt tiden mens vi gikk og venta på at den første blåbæra skulle modnes. Det var mest som en konkurranse om å finne årets første blåbær.
(Vi hadde konkurranser om det meste, vi søsken.)
"Hvem greier å spise mest rognebær uten å lage grimaser?"
"Hvem greier å drikke mest vann med nesen?"
"Hvem tør å klatre høyest opp i et tre?"
"Hvem får først melkebøtta full?"
"Hvem kan tisse lengst?"
Mange rare konkurranser som hver er verdt et helt kapittel for seg selv. Men det får bli en annen gang.
Den første modne blåbæra.
*sukk*
Søt og saftig, var den.
*sukk*
Og så stor!
*sukk*
Den var nesten et helt måltid alene!
I allefall prøvde vi å få den til å virke KJEMPESTOR.
Jeg ser det for meg:
-Små barnehender som forsiktig plukker blåbæra av lyngen.
-Ser på den.
-Kjenne sitringa i magen av å ha vunnet konkurransen.
Den første blåbæra skulle ikke spises, men klemmes mellom fingrene slik at den røde safta piplet ut. Og så kom det morsomste! Blåbæra skulle gnis rundt munnen, på kinnene, og gjerne på nesen og i panna!!!!
Nesten som indianerne brukte sin krigsmaling, sånn brukte vi årets første blåbær for å riktig vise verden hvem som fant den første....
(Jeg tror ikke mamma var så glad for akkurat denne oppførselen.)
Da det ble såpass mange modne bær at vi kunne begynne å samle, så var det å be mamma om noe å plukke i.
Deretter bar det til skogs.
Da vi var ganske små gikk turen til Bærhaugen.
Det var en liten haug like ovenfor gården vår. Den hadde både blåbær, krøkebær og gisebær, og mange timer gikk med til alle slags leker der oppe.
Når vi så fant en flekk med blåbær ropte vi fort på de andre:
"Her er det mye bær! Kom og hjelp med med å plukke!"
Og gleden ved å få bunnen av koppen dekt med små bær var enorm.
Da vi ble litt eldre ble bærturene lengre også. Da gikk vi gjerne til Blautmiddagsplassen.
Det var ei slette et lite stykke unna sommerfjøset vårt, og navnet fikk den av en av turene med "blautmiddag".
"Blautmiddag" var middag som kunne spises med skje, sånn som lapskaus, kjøttsuppe, sildgrynsuppe osv.
Mamma og pappa pakket middag, tallerkener og bestikk i en ryggsekk og det minste barnet i barnevogna - så gikk turen til skogs. "Blautmiddagsplassen" lå i akkurat passe avstand for en spasertur for små føtter, så mange middager ble spist her.
(Snakk om å spise ute!)
Som sagt, da vi ble litt større gikk bærturene opp til Blautmiddagsplassen - og da med litt større plukkekopper.
Men når vi NÅ fant en flekk med mye bær, så hadde pipa en annen lyd:
"Se så mye bær! Tvi meg for dette stedet! Ingen får lov til å plukke her!" Så var det å plukke så fort som mulig, og få mest mulig i bøtta si.
(Konkurranse, konkurranse, konkurranse.)
Da vi ble enda eldre (og mamma måtte BE oss om å gå og plukke bær) gikk turene enda lengre. Opp til Jordgamma, restene av ei jordgamme som sto ganske langt opp i skogen, eller til Storberget, et ganske høyt berg (nesten som et fjell).
Når vi DA fant store områder med bær - - - -
Da var det INGEN som sa noe i det hele tatt.
Det var om å gjøre å ikke nevne noe, men plukke så mye og så fort og stille som overhode mulig....
Jeg synes det er koselig med bærturer.
Nesten like koselig som fisketurer.
Men bærturene er faktisk best når jeg får gå for meg selv, for med en gang jeg går sammen med noen andre så kjenner jeg den urolige kriblinga i magen.....
"Hvem finner først bær?"
"Hvem greier å plukke mest?"
Konkurranse, konkurranse, konkurranse......
Det er utvilsomt mye koseligere å plukke bær enn å flytte på snø!
Kaker.
Kaker.
Kaker.....
Kjølerommet er fyllt opp av halvspiste kaker.
Min kjære har holdt sin bursdag, og jeg har bakt kaker.
Noen kaker ble bra, andre har jeg strevd litt ekstra med og noen ble nærmest mislykket.
Jeg er ingen kakebaker -
Jeg liker egentlig ikke å bake -
Jeg roter til på kjøkkenet -
Jeg har enten for lite til kakefyll, eller alt for mye pynt -
Jeg har en tendens til å lage alt for mange kaker -
Jeg synes det er mye styr -
Jeg synes det tar for lang tid -
Og alt for litt nytelse for ganen - en stakket stund.
For kakene er jo ikke gode når de går på tredje dagen.....
Nå har vi mange halvspiste kaker i kjøleboden.
Og jeg har ikke lyst på et eneste stykke.
Men nå skal det jo sies at vi har feiret bursdag med kaker i nesten ei hel uke.....
Da jeg var barn i "gamledager" - da var det ikke vanlig i vårt hjem at vi skulle ha kaker på bursdagen.
Det var ikke vanlig å feire bursdagen heller.
Og vi ble heller ikke bedt i bursdager.
Bortsett fra en gang.
En eneste gang ble det feiret bursdag i vårt hjem.
Bursdagen til mine 2 søstre.
De har bursdag 22. og 26. mai, og det er 3 år mellom dem.
Dette året hadde den eldste av søstrene mine om vinteren hoppet ned fra et høyt tre, truffet en stein og brukket lårbeinet.
Det ble et langt sykehusopphold for den lille jenta på bare 8 år.
Langt hjemmefra på sykehus.
Alene.
Hun fikk besøk av vår tante med jevne mellomrom, og jeg kan huske at vi besøkte henne en gang.
Jeg minnes at jeg syntes hun var så fremmed der hun lå i den store senga med foten hengende i et stativ.
Jeg kjente henne liksom ikke, og fikk ikke til å snakke med henne, selv om jeg var "stor jente" på 12 år.
Min søster kom jo hjem etterhvert.
Med krykker.
Og hun ble en kløpper med de krykkene.
Hun ble med oss til skogs.
Hun sparket fotball med krykkene som "våpen".
Hun lekte gjemsel med oss.
Hun lot seg ikke hemme så mye, men vi fikk jo streng beskjed om å ta hensyn og være forsiktig slik at hun ikke datt og skadet seg.
Denne våren ble det bestemt at disse to jentene skulle få lov til å feire bursdag.
Sammen.
Og ungene i nabogårdene skulle få komme.
Og selskapet skulle foregå inne i stua.
Dette var nytt for oss.
For det første så feiret vi ikke bursdager.
(Jeg vet ikke hvorfor - vi gjorde det ihvertfall ikke.)
For det andre så hadde vi ikke bursdagskake.
(Kanskje kunne mamma lage vafler hvis vi var heldige.)
For det tredje så pleide ikke våre nabovenner få lov til å komme inn til oss.
(Vi var alltid ute og lekte.)
For det fjerde så var det ikke "vanlig" å oppholde seg i stua med mat!
(Bortsett fra jul og påske, men da var vi jo samlet hele familien.)
Så dette var en helt spesiell hendelse.
Og mamma bakte bløtkake.
Med krem.
Masse krem.
Og hun pynta den så fint!
Så kom bursdagsgjestene.
Pyntet og spente.
Ungene ble plassert i stua og mamma gikk inn på kjøkkenet for å hente mesterverket.
Bursdagskaka!
Alle satt forventningsfulle og gledet seg.
Mamma henter kaka fra kjøleskapet, holder den flotte kreasjonen i hendene, snur seg, og skal akkurat til å gå inn i stua og presentere mesterverket.
Så kommer Fauna - buhunden vår.
Og hun skal selvfølgelig gå rett foran føttene til mamma akkurat da!
Alt skjedde så fort!
Mamma holdt på å tråkke på hunden!
Og hun mister nesten balansen!
Med det store, tunge kakefatet i hendene!
Hun holder fast i fatet så godt hun kan.
Og finner igjen balansen sånn at den store ulykken unngås.
Så vidt..........
Værre var det med bløtkaka.....
Den øverste delen av kaka sklir av den underste delen og går i golvet med et "klask"!
Og der står mamma med halvparten av ei bløtkake i hendene.
Fauna får kjeft for at hun gikk i veien.
(Likevel får hun spise den kaka som ligger på golvet.)
Ungene i stua kommer stormende for å se hva som skjedde.
Den minste av søstrene mine gråter, for nå ble det inga kake....
Men mamma reddet situasjonen.
Mammaer er superflinke til det.
(Jeg tror det er deres jobb som mamma.)
Hun fikset og pyntet og ordna på restene av kaka til den ble presentabel.
(Selv om den ble litt lavere enn ei "normal" bløtkake.)
Og bursdagen ble feiret.
Med suksess.
Men denne hendelsen med kaka som gikk i golvet satte seg på minnet til oss alle.
Morsdag....
Mor sin dag.....
Dagen til mor og mamma....
Joda, det er jo egentlig greit å ha en dag for alle mammaer.
Det er jo det.
En dag der alle mamma og mødre blir husket litt ekstra på og blir verdsatt for det de er:
ei mamma.
Men hva med alle de som ikke kan bli mamma? Alle de som ønsker seg et barn, men som fysisk ikke kan få egne barn?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Og hva med "englemammaene" som har et barn i himmelen? De som har mistet et barn, enten før det kom til denne verden eller etter at de har vært sammen med sin mamma ei stund?
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Og alle de som har sin mamma i himmelen?
Noen fikk være sammen med si mamma i mange år, andre fikk kanskje ikke tid til å bli ordentlig kjent med henne.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Eller de barna som av en eller annen grunn ikke kan eller får lov til å bo sammen med sin mamma?
Radio og TV minner oss til stadighet på at vi ikke må glemme å kjøpe gave til mor.
Butikker og ukeblader uttrykker klart at mor fortjener en gave eller blomster på morsdagen.
Aviser, internett og Facebook gjør det umulig for oss å ikke huske at det er morsdag i dag....
Sikker veldig "nyttig" for de som trenger en påminnelse om at de har ei mamma...
(Huff - nå var jeg kanskje litt krass?)
I "gamle dager", da jeg gikk på skolen, da var det obligatorisk at vi skulle lage farsdagskort til farsdagen og morsdagskort til morsdagen.
Sånn var det bare.
Frøken hjalp oss med skrivinga, hun skrev først på tavla hva vi skulle skrive, så måtte vi gjøre resten selv - på et sammenbretta A4-ark.
Og vi skrev.
Og vi tegna.
Laga hjerter og dikt:
"Mor.
I dag så er det dagen din og du skal få en kake fin!"
Hjertelig hilsen Oddny
Jeg aner ikke hvor mange morsdagskort mamma har liggende i sine gjemmer. Med 5 barn blir det jo noen stykker oppigjennom årene.....
Og hun ble like glad for alle sammen!
Da jeg gikk i 3. klasse (eller i 2. klasse) var det ei jente i klassen vår som dessverre mista mammaen sin.
Når jeg tenker etter, så var det ganske så tankeløst gjort av vår lærer å gi oss i oppdrag å lage morsdagskort!
"Frøken" fikk jo selvfølgelig spørsmål fra andre i klassen vår om hvordan det skulle bli med hun som "ikke hadde mamma" å lage kort til.
Jeg husker at "frøken" henvendte seg til jenta og sa at hun kunne jo lage kort til storesøstera si istedenfor.....
Jeg syntes sånn synd på jenta i klassen, men jeg kunne ikke si noe. Vi hadde jo fått beskjed om at vi ikke skulle snakke noe om det, for det kunne bli så trist for jenta!
Heldigvis har denne måten å takle sorg på (eller gjemme bort sorgen) forandret seg.
Vi vet jo i dag at den beste måten å komme gjennom sorgen på er å ta den fram i lyset og snakke om den.
Man skal ikke tie sorgen ihjel - det går ikke....
Hmmmm - jeg kom visst litt ut av dette med morsdagen....
Jeg er i allefall glad for at elevene ikke lager morsdagskort og farsdagskort på skolene lenger!
(For de gjør vel ikke det, eller?)
