Middagshvil.....

Hva var vel livet uten en middagshvil?
Gammel? 
Jeg?

Nei, "jeg skal aldri bli gammel...."

Dette har jeg sagt fra jeg var bitte lita. Helt fra jeg var 3-4 år. Mamma har fortalt meg at jeg var redd gamle mennesker, fordi de var så "krøllete" i ansiktet. Og jeg brukte å si at jeg aldri skulle bli gammel.

Middagshvil... bare ordet kan få deg til å tenke på eldre, slitne eller syke mennesker.
Hvis man derimot sier siesta, så får man mer assosiasjoner til mer sydlige strøk. Og det er jo bare sjarmerende!

Min pappa brukte å sove middagshvil. Så lenge jeg kan huske har han hatt seg en "liten" time på sofa etter middag.

Da mi eldste jente var rundt 3 år bodde vi hjemme hos mine foreldre en periode. Min datter hadde et spesielt forhold til sin bestefar, og hun hang rundt han hele tiden. Da pappa en dag skulle sove sin middagshvil, tok han med seg et glass kulturmelk som han skulle "våkne til". Men for å få fred for min datter, sa han til henne at hun måtte vekke han når han ble tørst.

Jenta gikk rundt og venta, tegnet litt, lekte stille litt, og venta. Til slutt ble det for lenge for henne å vente, og hun listet seg bort til sofa der bestefaren sov. 
Forsiktig bøyde hun seg fram og hvisket: "bestefar, er du tørst?". Inni lett søvn hørte ikke pappa helt hva hun sa, men for å få henne til å gå igjen, sånn at han fikk sove mer - så svarer han "ja."
Den lille jenta på nesten tre år sier da stille til bestefaren sin: "ja - bestefar, nå får du!"

Pappa elsket å fortelle denne historia. Om hvordan han plutselig våknet av at det rant kulturmelk inni munnen hans, nedover halsen og på klærne. Jenta mi hadde virkelig tatt det bokstavelig og vekt han da han ble tørst!
Men pappa var veldig forsiktig - han ville ikke skremme henne, så selv om han skvatt til da han ble "servert", så holdt han roen - takket henne, og reiste seg opp fra sofa.

Han var litt av et syn, da han kom med barnebarnet i den ene handa, et halvt glass kulturmelk i den andre, og hvit av kulturmelk i fjeset, halsen og på klærne. Jeg trodde først han hadde spydd i søvne og ble litt redd. Men da han med overdrevet ro ba meg om å komme å hjelpe han for han hadde blitt litt tørst, da forstod jeg...

Min middagshvil slutter heldigvis ikke med sjokkopplevelser. Hundene våre, Pepsi og Nala, de kan klokka! Så når den nærmer seg 18.00, så kommer en våt snute under pleddet eller opp i halsgropa og ber meg stå opp.
Da er det på tide med mat og luftetur....

Middagshvil..... jeg sover middagshvil med god samvittighet. Ikke hver dag, men ganske ofte.
Og hvorfor skulle jeg ikke det? Min biologiske klokke sier at det er det jeg trenger, så da så......

Gammel?
Jeg?
Nei, jeg skal aldri bli gammel.....