Og dette er sånne gode, gamle aluminiumskjeler med tykk og god bunn, krumbøyd tut og lokk som må lirkes på plass. Inga simpel stål her i gården, nei! (Jeg har jo kaffemaskin da, det må jeg innrømme.)
Når jeg skal ha meg en ordentlig god kopp kaffe (og ikke sånn vanlig og kjedelig pulverkaffe) da tar jeg fram en av mine gamle kaffekjeler og koker skikkelig kaffe. Neida, jeg koker den ikke. Jeg koker opp kaldt vann, har på kaffen og lar den trekke godt. Og da smaker kaffen aller best i min gamle blomstrete kaffekopp med stett og hakk. Har bare denne ene - og jeg har ikke skåla som tilhører. Rart, hvordan man kan lage seg spesielle ritualer....
Jeg begynte å samle på kaffekjeler for ca 12 år siden. Siste tilskudd på kaffekjelehylla mi er "tante Olaug-kjelen". Den arvet jeg etter min kjære gamle tante som gikk bort i mars 2003, nesten 96 år gammel.
Det var koselig å komme til tante Olaug. Hun ble alltid så glad når jeg kom - men hvis jeg var "så dum" å komme når hun skulle se Hotell Cæcar eller Glamour - ja, da måtte jeg bare vente. For det skulle hun ihvertfall ha med seg!
Tante Olaug var ei stor og flott dame. Da hun var ung. Hun fikk beinskjørhet og ble bare mindre og mindre. Som hun selv sa: "det er bare ett bein jeg ikke har brekt, og det er nesebeinet!"
Etterhvert som det ble vanskeligere og vanskeligere for henne å gå så fikk jeg "lov" til å koke kaffen. Da skulle den lille kaffekjelen brukes. Men hun instruerte meg hele tiden. Hvor mye vann det skulle være, hvor mye kaffe og hvor mye plata skulle stå på. Og hennes kaffe skulle kokes.
Gul coop-kaffe. Kokmalt. I de tynne porselenskoppene som du nesten kunne se dagslyset gjennom. Og kremfløte. Ikke noe tull, det skulle være ekte.
Så var det å sitte i stua hennes, ved det store runde kaffebordet, foran det store stuevinduet der vi kunne se "hele nordbyen" og helt til Kroken.
Da jeg var lita, var det litt skummelt å dra til tante Olaug og onkel Ansgar. De hadde så mange ting, og jeg var livredd for å skulle komme borti noe. Ødelegge noe. Og jeg husker hvordan kreftene slåss inni meg - noe hadde så lyst til å bare kjenne litt på hennes små, sarte pynteting mens noe annet inni meg kjempet for å stå imot.
Onkel Ansgar var litt mystisk. Han sa så lite. Og så satt han alltid i sin godstol og leste avisa og røykte pipe. Tante Olaug var jeg aldri trygg på, for hun tullet så mye, og jeg visste aldri om det var tull eller alvor....
Siste gang jeg besøkte tante Olaug måtte hun prøve seg igjen.
"Du Oddny, kan du hjelpe meg å få opp lokket på denne dåsa. Jeg har så vondt i skuldrene og armene. Og det er sånn en god krem i den som jeg skulle fått brukt."
Jeg hadde blitt lurt før av tante Olaug. Mange ganger. Så jeg var på vakt - jeg visste ikke om det var tull eller alvor. (Pokerfjes!!!)
Joda, jeg skrudde opp lokket på boksen. Og hva skjer?
En diger edderkopp henger i en tråd under lokket og den dingler jo selvfølgelig rett i mitt øyesyn!
(Nå har det seg slik at jeg er IKKE redd for edderkopper.)
Vi fikk oss en god latter, tante Olaug og jeg.
Nå skal jeg koke meg en god kopp "tante Olaug-kaffe".
Og tenke litt på våre kjære som vi ikke har sammen med oss her nede på jorda. Takke dem for det de har betydd for oss opp igjennom årene - og også for hva de betyr for oss nå i voksen alder, når vi kan se tilbake og forstå mer av det de gjorde, det de sa og det de stod for.
 |
| Tante Olaug |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar