Lettrørt

Noen ganger kan det være litt plagsomt å være så lettrørt. Plutselig kommer en klump i halsen, øynene flommer over, nesa renner - og jeg vet (har sett meg i speilet) at jeg får merkelige ansiktstrekk. Det krøller seg liksom, i fjeset mitt....

Og det er mange ting som kan røre et lettbevegelig hjerte. 

Jeg var på kontroll på sykehuset i dag, og jeg skulle være pasient for en legestudent som hadde strøket til eksamen i vår.
Stakkars jente - hun var så nervøs. Kald og klam på hendene, lett skjelving og rødflammet på halsen. Hun stotret og stammet, og jeg syntes så synd på henne.
Jeg kjente nesten gråten i halsen hennes da hun var ferdig med meg og jeg gikk ut - da hun skulle få beskjed bestått eller ikke bestått.... 
Hadde jeg bare kunne fått henne til å trekke pusten og slappe litt av!
Jeg har vanskelig for å tro at hun fikk bestått.... 

Jeg leste et innlegg på facebook nettopp. Om det å ikke ha tid til sine foreldre. Om en mann som ba sin mor ut på middag, om følelser og takknemlighet - og selvfølgelig hadde jeg problemer med å lese. (Øynene var fulle av vann.)  Og så tenker man seg litt om - og innser at man ikke er flink nok til å ta seg tid til sine nærmeste. Vi vet jo ikke hvor lenge vi har hverandre...

Snart er jula her igjen. I år som i fjor og til neste år osv osv osv. Da er det tid for juleavslutning i barnehager og på skoler. Og når barna står på scenen og synger eller spiller skuespill foran sine foreldre og slektninger - - da har jeg store problemer med å holde tårene borte. Når vi ser forventningene i øynene til barna - de lange og søkende blikkene. "Er mamma der? Ser pappa meg nå? Synes bestemor og bestefar at jeg er flink?"  Og de strålende øynene i de lykkelige fjesene når de oppdager sitt publikum....
Sukk!

Ja, det kan være slitsomt å være så lettrørt - men jeg ville ikke vært det foruten....