Da jeg var lita

Da jeg var lita gikk tida sakte når jeg venta på noe  - og fort når jeg hadde det artig. Somrene var varmere og lengre, vintrene var kaldere og fulle av dyp snø, og brus fikk vi bare til jul, nyttår, påske og på Sankt Hans-aften.
Mine første tusjer fikk jeg i bursdagsgave da jeg ble åtte år. Jeg fikk de av Nils, en gammel mann som bodde like ved og som fungerte som en slags bestefar.
Nils hadde ingen barn og hadde visstnok aldri hatt kone. Han bodde aleine i et lite hus med kaldt vann i sinkvasken på kjøkkenet. Der hadde han også en liten kjøkkenbenk, en stor svart vedovn der han kokte maten og kaffen sin, kjøkkenbord og to stoler og en gyngestol.
Ved siden av kjøkkenet var et lite kammers med ei seng. Stua kalte han for "gammelkjøkkenet". Hvorfor - vet jeg ikke. Denne stua var alltid avlåst og kald. Jeg var en gang inne på "gammelkjøkkenet". Det var den gangen han feiret bursdag - ble åtti år. Jeg tror jeg var ni eller ti år da.  Da hadde han kjøpt brus til oss barna og mamma hadde bakt kake og kokt kaffe.
Nils hadde ikke toalett eller bad i huset sitt. Han hadde utedo i fjøset.

Jeg ble fire år da vi flyttet til innlandet. Da hadde Nils en fjording som het Liv.  Liv var utrolig snill, stor og selskapssyk.
En ettermiddag satt vi på trappa, og mamma og pappa hadde sin ettermiddagskaffe. Det var sommer og veldig varmt. Vi barna hadde fått gul saft. 
Plutselig kom Liv gående ned til huset vårt. Hun hadde lurt seg avgårde uten at Nils var klar over det. Liv kom helt opp på trappa til oss og skulle se hva vi hadde for noe godt, og hun ga seg ikke før pappa hadde gitt henne en sukkerbit.
Husker at pappa alltid hadde sukkerbiter i lomma si....

Mamma og pappa var veldig flinke til å skape stemningsbilder i hodene våre. Spesielt mamma.
En iskald vinter ettermiddag, etter at det hadde snødd kraftig hele dagen, hørte vi bjella til Liv. Nils hadde alltid bjelle på hesten sin. Denne bjella fikk mamma og pappa seinere, og den hang alltid rundt halsen på bjellegeita.

Det var en kald ettermiddag, og vi barna var inne og tegnet. Plutselig roper mamma oss til kjøkkenvinduet og ber oss se ut. 
Der kom Nils - sittende på plogen med Liv spent for - og brøytet veien vår.  
Den lille, gamle mannen - alltid med et skjerf rundt halsen - på plogen bak hesten sin, hesten med bjella som klang så mjukt, og store snøfiller som dalte sakte, sakte....
"Se!", sa mamma. "Se, for et nydelig julekort!"

Vi hadde jo flere ganger tidligere sett Nils pløye veien, men mamma sine ord denne ettermiddagen malte dette bildet i hodet mitt. Et bilde som kommer til å være der for alltid....

Nils er borte for mange, mange år siden. Det er også Emil, en annen gammel og enslig mann som bodde ikke så langt unna oss.

Men jeg er heldig som har minnene om disse litt sære mennene. Minnene, og et gammelt bilde fra ei jul da begge "gamlingene" var sammen med oss.
Barndommen min ville ikke vært den samme uten dem....  

Jeg til venstre, tre av mine søsken, Nils og Emil til høyre.