I dag gikk det opp for meg at brunost er glutenfri! Ahh - det var skjønt! Så siden det ikke ble middag i dag (sov middag på sofa i to timer - uten middag) så fant jeg ei deilig oppskrift på glutenfrie lapper, eller sveler som det også kalles.
Steikte de på takka og serverte med jordbær og rømme OG brunost.
Det var bare nydelig!
Tenk at brunost kan være så godt, bare fordi jeg trodde at jeg ikke kunne spise det!
Men jeg har ikke alltid vært glad i brunost. Egentlig så klarer jeg meg veldig godt uten.
Da jeg var litt over ett år brant jeg meg kraftig på varmt vann. Heldigvis hadde jeg på meg en strikka kjole av ull, så det kunne gått mye værre enn det gikk.
Jeg fikk tredjegrads forbrenning på høyre skulder og arm, og noen mindre småflekker på nakken, bak øret og på brystet.
Legene hentet skinn fra innsiden av ene låret mitt og lappet meg sammen så godt de kunne. Dessverre gikk det betennelse i sårene og jeg fikk også urinveisinfeksjon.
Tror jeg var på sykehuset i rundt tre måneder, hvis jeg ikke husker feil. (Dette har jo mamma fortalt - jeg husker jo ikke selv.)
Men underbevisstheta husker!!!
På 60-tallet var det ikke lov at foreldrene eller andre som barna kjente fikk lov til å besøke eller være sammen med barna mens de var våkne.
Mamma måtte forlate meg på sykehuset - alene. Heldigvis er dette historie!
Da jeg kom hjem fra sykehuset var jeg livredd lommelykter og folk med hvite klær. Og jeg hatet brunost!!!
Det var det eneste jeg hadde fått på brødskiva mi - for det kunne jeg spise alene.
Jeg husker vi måtte spise våre brunostskiver i barndommen - skolematen skulle jo inneholde ihvertfall ei skive med brunost.
Ååå - som jeg hatet den osten!
(Bortsett fra den brunosten mamma lagde - DEN var god!)
Første gang jeg kan huske at jeg likte brunost, var etter at jeg fikk mitt første barn. Plutselig likte jeg brunost! Og ketchup, som jeg heller ikke har likt før...
Sveler - glutenfrie - MED BRUNOST!!!
Nam-nam-nam!
Steikte de på takka og serverte med jordbær og rømme OG brunost.
Det var bare nydelig!
Tenk at brunost kan være så godt, bare fordi jeg trodde at jeg ikke kunne spise det!
Men jeg har ikke alltid vært glad i brunost. Egentlig så klarer jeg meg veldig godt uten.
Da jeg var litt over ett år brant jeg meg kraftig på varmt vann. Heldigvis hadde jeg på meg en strikka kjole av ull, så det kunne gått mye værre enn det gikk.
Jeg fikk tredjegrads forbrenning på høyre skulder og arm, og noen mindre småflekker på nakken, bak øret og på brystet.
Legene hentet skinn fra innsiden av ene låret mitt og lappet meg sammen så godt de kunne. Dessverre gikk det betennelse i sårene og jeg fikk også urinveisinfeksjon.
Tror jeg var på sykehuset i rundt tre måneder, hvis jeg ikke husker feil. (Dette har jo mamma fortalt - jeg husker jo ikke selv.)
Men underbevisstheta husker!!!
På 60-tallet var det ikke lov at foreldrene eller andre som barna kjente fikk lov til å besøke eller være sammen med barna mens de var våkne.
Mamma måtte forlate meg på sykehuset - alene. Heldigvis er dette historie!
Da jeg kom hjem fra sykehuset var jeg livredd lommelykter og folk med hvite klær. Og jeg hatet brunost!!!
Det var det eneste jeg hadde fått på brødskiva mi - for det kunne jeg spise alene.
Jeg husker vi måtte spise våre brunostskiver i barndommen - skolematen skulle jo inneholde ihvertfall ei skive med brunost.
Ååå - som jeg hatet den osten!
(Bortsett fra den brunosten mamma lagde - DEN var god!)
Første gang jeg kan huske at jeg likte brunost, var etter at jeg fikk mitt første barn. Plutselig likte jeg brunost! Og ketchup, som jeg heller ikke har likt før...
Sveler - glutenfrie - MED BRUNOST!!!
Nam-nam-nam!
 |
| Glutenfrie sveler/lapper. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar