Kjedelig?

Tenk, at det kan være kjedelig å ha fri! Det er jo så mye jeg kunne gjort - støvsugd huset, vaska klær, rydda og kasta ting jeg ikke trenger, skrevet julekort/nyttårskort, spilt et spill....
Og dratt på besøk... hvis formen hadde vært bedre.
Men jeg er ikke sånn ordentlig syk lenger, bare- - -slapp?

Da vi var barn kunne vi ikke si at vi kjeda oss. "Nei-men så flott! Jeg har litt arbeid du kan gjøre!" var svaret vi fikk da.
Og det var som regel det kjedeligste arbeidet vi kunne få:
ut på åkeren og plukke stein,
ut på myra og ruske opp høymule, 
opp i vedskjåen til Nils og stable ved, 
ut på gårdsplassen og rake singel...

Bare arbeid som for oss virka helt meningsløst...

Men det verste var når vi var lat. Det var helt forferdelig. Og så var det stygt å være lat - og skammelig!
For da kunne man kjenne latmakken krype opp etter ryggen.

Jeg kjente en gang latmakken. Uff! For en ekkel følelse! 
Jeg satt ved kjøkkenbordet og leste i et Donald (eller kanskje det var Sølvpilen).
Mamma og pappa var sikkert i fjøset, og de mindre søsknene lekte stille for seg selv. Alt var ro og fred.
Så kjente jeg det!
Det kriblet oppetter ryggen min!
Det startet langt nede og fortsatte lenger og lenger opp - helt til nakken...
Æsj! Det var ekkelt! Og skummelt!
Jeg prøvde å røre på meg for å få det til å forsvinne - men nei. Etter ei lita stund var det tilbake igjen.
Jeg var redd, for denne latmakken kunne være lang, tykk og heslig.  Og den var under genseren min!!!
Det var bare en ting å gjøre for å få den bort:

Jeg skyndte meg ut i entreen og plukket opp alle lekene.

Og vips! Så var latmakken borte!
Da hadde jeg fått det bekreftet - latskap er en styggedom!

Men etter å ha blitt voksen, så virker det som om at denne latmakken ikke finnes lenger....         

Meitemark - ikke latmakk