Hest

Jeg vokste opp på gård. Vi flyttet dit sommeren jeg fylte fire år. Mamma og pappa startet med kyllinger og jeg husker godt da lastebilen kom.
En varm sommerdag kom den kjørende opp til huset vårt, en gammel Volvo Bamse - grå og rødbrun på farge - og med åpent lasteplan.
Oppå lasteplanet stod flere kasser som det kom mye lyd fra.
Piping - i ett sett.
Og det levde inni de kassene!

Jeg husker da kassene ble åpnet og jeg kunne se det yrende livet av gule, små nøster. Og jeg fikk holde en av kyllingene!
Lykke!

Kyllingene vokste og ble til høns. Hvite Italienere. Verpehøns!
Mamma og pappa måtte ha litt inntekt for å kunne leve og fôre oss barna mens pappa bygde om fjøset til å kunne huse geiter.

I nesten to år hadde vi hønsene. Jeg husker mamma og pappa stod og vasket egg - skrubbet med stålull - før pappa lastet eggene i bilen, en grå varebil - Morris 1000 - før han kjørte rundt på gårdene og solgte eggene.

Så ble det geiter som vi skulle livnære oss på.
Av en eller annen grunn kan jeg ikke huske når de første geitene kom til fjøset, men etter hvert hadde vi 104 melkegeiter og over 20 kje. Ja - og 3-4 bukker hadde vi også.

En vårdag kom det to griser til gårds. Disse ble fødd opp og slaktet da høsten kom.

Så fikk pappa hjerteinfarkt, og etter det ble geiteflokken mindre og vi fikk noen kyr. 8 voksne melkekyr på det meste - og noen kalver ble det også.

Da jeg flyttet hjemmefra som 17 åring, flyttet også resten av familien min. De fortsatte med geiter ei stund, men gikk over til sauer til slutt.

Jeg fikk aldri noe forhold til sauene, og fortsatt synes jeg faktisk at det er utrolig dumme dyr....

Hest?

Nei - vi hadde aldri hest, men naboen vår - gamle Nils - han hadde hest.
Men jeg ble aldri trygg på hester.
Likevel lekte vi hest!

Det var kjempegøy å leke hest!

Spesielt morsomt var det når jeg fikk være hesten og broren min skulle være den som styrte hesten.
Utstyrt med et hoppetau (sånt rødt, hvitt og blått-stripete plasthoppetau med røde eller blå håndtak) satte vi i vei.
Hoppetauet ble lagt bak nakken, så ble det ført framover og inn under armene til endene kom ut bak, sånn at broren min kunne løpe bak meg og styre meg dit han ville.

Og jeg lot meg villig styre.....

Att og frem - hit og dit - inn og ut. Over steiner og rundt huset. Det var kjempegøy! Broren min styrte meg, stoppet meg og satte meg igang.
I kjempefart kom vi travende rundt huset. Rundet hushjørnet og peilet oss inn på elva bak huset.

Denne elva var veldig, veldig dyp. Det var nesten ikke noe vann i den midt på sommeren, men den var dyp.
Kanskje bortimot to meter på det dypeste.
For å komme over måtte vi ta god fart, og de små beina våre greide det så vidt.

Og her kom vi. 
Hesten (jeg) først, og kusken (broren min) bak.
I ei sabla fart.
Jeg vrinsket høyt og glad, slik som hester gjør. 
Og forberedte meg på et kjempesprang over elva.
Broren min styrte meg akkurat mot det stedet der vi brukte å hoppe over.
Og jeg hoppet galant.
Jeg frydet meg....
Dette var bare SÅ artig!

Men plutelig kjente jeg et kraftig rykk i taumene.
Broren min hadde i siste liten ombestemt seg!
Han turde ikke hoppe over elva, men stoppet akkurat på kanten.
Mens jeg var i lufta....
Og han holdt fortsatt godt fast i taumene!!

Bråstopp - 

Det neste jeg minnes er at jeg samlet meg sammen i bunnen av elva.
Jeg kan ikke huske at jeg skadet meg noe mer enn et 10 cm langt rift på ryggen.
Heldigvis.

Snakk om å ha englevakt!

Broren min?

Han blir alltid litt merkelig i ansiktet sitt når jeg minner han på denne historia.....

Og han fikk ikke lov til å styre hesten mot elva flere ganger.....

 

Da jeg var lita

Da jeg var lita gikk tida sakte når jeg venta på noe  - og fort når jeg hadde det artig. Somrene var varmere og lengre, vintrene var kaldere og fulle av dyp snø, og brus fikk vi bare til jul, nyttår, påske og på Sankt Hans-aften.
Mine første tusjer fikk jeg i bursdagsgave da jeg ble åtte år. Jeg fikk de av Nils, en gammel mann som bodde like ved og som fungerte som en slags bestefar.
Nils hadde ingen barn og hadde visstnok aldri hatt kone. Han bodde aleine i et lite hus med kaldt vann i sinkvasken på kjøkkenet. Der hadde han også en liten kjøkkenbenk, en stor svart vedovn der han kokte maten og kaffen sin, kjøkkenbord og to stoler og en gyngestol.
Ved siden av kjøkkenet var et lite kammers med ei seng. Stua kalte han for "gammelkjøkkenet". Hvorfor - vet jeg ikke. Denne stua var alltid avlåst og kald. Jeg var en gang inne på "gammelkjøkkenet". Det var den gangen han feiret bursdag - ble åtti år. Jeg tror jeg var ni eller ti år da.  Da hadde han kjøpt brus til oss barna og mamma hadde bakt kake og kokt kaffe.
Nils hadde ikke toalett eller bad i huset sitt. Han hadde utedo i fjøset.

Jeg ble fire år da vi flyttet til innlandet. Da hadde Nils en fjording som het Liv.  Liv var utrolig snill, stor og selskapssyk.
En ettermiddag satt vi på trappa, og mamma og pappa hadde sin ettermiddagskaffe. Det var sommer og veldig varmt. Vi barna hadde fått gul saft. 
Plutselig kom Liv gående ned til huset vårt. Hun hadde lurt seg avgårde uten at Nils var klar over det. Liv kom helt opp på trappa til oss og skulle se hva vi hadde for noe godt, og hun ga seg ikke før pappa hadde gitt henne en sukkerbit.
Husker at pappa alltid hadde sukkerbiter i lomma si....

Mamma og pappa var veldig flinke til å skape stemningsbilder i hodene våre. Spesielt mamma.
En iskald vinter ettermiddag, etter at det hadde snødd kraftig hele dagen, hørte vi bjella til Liv. Nils hadde alltid bjelle på hesten sin. Denne bjella fikk mamma og pappa seinere, og den hang alltid rundt halsen på bjellegeita.

Det var en kald ettermiddag, og vi barna var inne og tegnet. Plutselig roper mamma oss til kjøkkenvinduet og ber oss se ut. 
Der kom Nils - sittende på plogen med Liv spent for - og brøytet veien vår.  
Den lille, gamle mannen - alltid med et skjerf rundt halsen - på plogen bak hesten sin, hesten med bjella som klang så mjukt, og store snøfiller som dalte sakte, sakte....
"Se!", sa mamma. "Se, for et nydelig julekort!"

Vi hadde jo flere ganger tidligere sett Nils pløye veien, men mamma sine ord denne ettermiddagen malte dette bildet i hodet mitt. Et bilde som kommer til å være der for alltid....

Nils er borte for mange, mange år siden. Det er også Emil, en annen gammel og enslig mann som bodde ikke så langt unna oss.

Men jeg er heldig som har minnene om disse litt sære mennene. Minnene, og et gammelt bilde fra ei jul da begge "gamlingene" var sammen med oss.
Barndommen min ville ikke vært den samme uten dem....  

Jeg til venstre, tre av mine søsken, Nils og Emil til høyre.