1. juledags morgen

Det er stille i huset. Begge hundene ligger og sover. Den eldste i senga si i stua, den minste på kjøkkenet, foran porten til gangen der jeg sitter. Vi har enda port foran åpninga ut til gangen - syns det er greit sånn. Både min samboer og mi yngste datter sover enda. 
"Når skal jeg vekke deg i morgen tidlig?" spurte jeg henne i natt da hun la seg. "Ikke før halv fire, hvis jeg ikke har stått opp før!" var svaret.
Ja-ja. Det tar på å feire jul. Og så er det jo ferie!

Julaften feira vi i byen sammen med mi eldste datter, hennes samboer og vårt barnebarn. Og selvfølgelig kom jo julenissen på besøk! Nissen hadde omkledningsrom på badet, og ingen av oss hadde tenkt på at begge hundene lå uti gangen, rett foran baderomsdøra....
Nissen ble tatt skikkelig imot av to hunder som kom byksende og bjeffende imot han. Ganske overrumplet og litt skremt. Et skummelt vesen med flagrende, hvitt skjegg og diger knallrød habbitt! Og nissen kunne jo ikke snakke med menneskestemmen heller, da hadde jo vi trodd at han ikke var en ekte nisse!
Men de fikk lukta litt på han, og fant fort ut at han ikke var så skummel likevel.

Barnebarnet vårt gikk IKKE bort og lukta på nissen. Han blei veldig skeptisk til denne fremtoningen som plutselig stod i stua. Mamma sitt fang var da trygt å sitte på. Og bestemor hoppa og spratt rundt omkring og fotograferte. Tenk, at hun kunne holde på sånn når denne litt skumle fremmedkaren kom!!

Da julenissen ville hilse på, sa gutten bare "Nei. Hade, Nissen!"
Men etter at vi hadde snakka litt med julenissen, og han viste fram pakken, da var det greit å ta imot. Det ble så greit at han tok i handa og takka for gaven. 
Til slutt fikk Julenissen en klem!!! Men han var snar å vinke og si hade da nissen skulle gå igjen.

Vi hadde en kjempeskummel julenisse da jeg var lita. Han hadde en litt lurvete frakk, og stiesekker surret på føttene. Hullete, grå strikkevotter og ansiktet hans var hardt og kaldt. Det var fordi det var så kaldt på Nordpolen at ansiktet hans hadde froset.
Vi hørte godt når julenissen kom. Det var et forferdelig rabalder og bråk på trappa. Banking og dunking i vegger og på gulvet. Det var slamring med døra, og staven som han hadde i handa brukte han til å rote til mattene på gulvet med.
Han hoppa og spratt rundt i huset, stua - kjøkkenet - gangen, flere runder. Og han var nysgjerrig og skulle slå på juletreet med stokken sin. Alt av matter og puter lå strødd etter han. Når han kom til kjøkkenet var han snar bort til ovnen for å sjekke om vi kokte grøt til han. Og han løfta på grytelokkene for å se hva som var oppi, og om vi hadde grøt til han.
Og så var han veldig glad i barn. Han hadde sånn lyst til å ha oss med til Nordpolen, så han prøvde å lure oss opp i sekken sin. 
Og der lå også julegavene....
Og de måtte vi hente selv, for han hadde så vondt i ryggen....

DET var skummelt, det! Pakkene VILLE vi jo ha, men enn hvis han putta oss i sekken akkurat som i eventyret om Smørbukk?
Til slutt tok nysgjerrigheta overhånd, og vi henta opp pakkene våre. Da nissen hadde gjort sitt, måtte vi klemme det ekle fjeset hans. Kaldt og hardt, var det - og så syntes vi litt synd på han som bodde så kaldt på Nordpolen. 
Men når han hadde julegaveutdelinga si, så bodde han på låven hos oss. 

I høyet holdt han varmen, og vi fant selvfølgelig gropa etter han da han hadde reist sin vei.

Vi stod alltid å så etter julenissen etter at han hadde gitt oss gavene. Han gikk med krum rygg, lett haltende, og støttet seg på stokken sin. Han snudde seg alltid og vinka til oss før han gikk inn fjøsdøra. 
Og i kjøkkenvinduet stod vi barna, med stjerner i øynene og bankende hjerter og vinket tilbake.....     

Julenisseklem