Kamfersukkertøy.
"Gammelmanns-sukkertøy", sier samboeren min.
Det gir meg jo noen assosiasjoner....
Da jeg vokste opp bodde det en gammel mann like ovenfor oss. Nils ble på en måte en slags bestefar, for han var alltid der. Mamma og pappa hjalp han når han trengte det, og vi barna fikk også ansvar for å gå opp og sjekke hvordan han hadde det hvis vi ikke hadde sett han i løpet av dagen. Han hentet "gårsdagsavisa" hver dag og spiste ofte middag hos oss.
Innimellom tok han bussen til Sørreisa for å handle. Da var det vi barna som hadde ansvaret med å trille handlevarene hans hjem i "handvogna".
Nils kjøpte alltid et kremmerhus med karameller når han var på handel, og det var fast takst at vi fikk velge oss en karamell når vi hadde trillet opp varene hans.
Å - de var så gode, de karamellene! Og det var veldig vanskelig å velge. Skulle jeg ta en Smørbukk som var pakke inn i gult papir, eller kanskje den i blått papir? Fløtekiss, het den visst? Eller den i grønt papir som het Nøtte? Den i svart papir var lakris og het Svartekatta. Det var også en i rødt papir, men den husker jeg ikke navnet på.....
Hvis vi en gang plutselig fikk lyst på noe godt kunne vi gå opp til Nils og spørre om han hadde kamfer. Og det hadde han alltid.
Furunålskamfer!
De var grønne, hadde mønster som en furukongle og smakte furunål.
De var gode og varte mye lengre enn en karamell....
Jeg har savna furunålskamfer lenge.
Hjemme var det sjeldent at vi hadde sukkertøy, men noen ganger hadde vi "Erbe-sukkertøy"!
"Erbe" var peppermyntedrops med tekst på. De ble først laget på Erbe Sjokoladefabrikk, derfor kalte vi de for "Erbe-sukkertøy". Det var så spennende å se hvilken tekst som sto på det sukkertøyet som vi fikk! Det jeg husker best er "Møt meg i kveld".
Hvorfor jeg husker det så spesielt aner jeg ikke.....
Morfar hadde alltid fylte kamfer i lomma si. Vi kalte de for "puter", for de hadde samme fasong som ei godt stappa hodepute. Åhh - de var gode! Særlig når det ble ei lita sprekk i sukkertøyet og fyllet rant ut i munnen....
Mormor hadde ikke sukkertøy, ikke som jeg kan erindre. Men i øverste skuffa på kjøkkenet, sammen med pent strøkne og sammen bretta lommetørklær og pene duker, der lå det tyggegummi.
Som oftest blå Sor-Bits!
Eller Firkløversjokolade.
Å få et sukkertøy, en karamell eller ei rute sjokolade var nesten som en fest. I dag er det så vanlig at det ikke er noen sjarm lenger.
Synd....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar