DET SKU' BO FOLK I HUSAN.....

Jeg husker første gang jeg hørte sangen "Bruksnummer 3", bedre kjent som "Folk i husan" med søskenene Bremnes.

Vi hadde egentlig et lite hus, da jeg var barn. Jeg syntes jo at det var stort, men det var vel sånn ca 50 kvm i grunnflate. Og hvis vi tenker at det var bortimot kvadratisk, så gikk omtrent 2/4 til stua, 1/4 til kjøkkenet og 1/4 til entrèen.
Vel - en del av kjøkkenet og entrèen gikk bort i toalett, yttergang og trapp til både loft og kjeller.

Det var et kaldt hus. 
Iskaldt! 
Et grått murhus.
Umalt.
Og med minimalt av isolasjon - hvis det var noe i det hele tatt....
Det var iallefall så kaldt, at jeg kan minnes at vi satt på gulvet og plukket is fra veggene, rundt gulvlistene, rundt vinduskarmene og at vi tegnet på isen på vinduene med fingrene.

Det sku' bo folk i husan.....

Oppe på loftgangen hadde det vært ei lita veranda, men den hadde ramlet ned, og døra ut til den manglende verandaen var bundet fast med snøre. Et grønt, tykt tau. Likevel var det store sprekker der som vi kunne se igjennom. 
Mørkeloftet var svært, mørkt og skummelt, og med full ståhøyde. 
Uisolert, selvfølgelig. 

Jeg kan enda kjenne kaldgufset når jeg tenker på de iskalde vinternettene, og det var ikke unormalt at det var rundt -30 grader på innlandet. Da var det å kle på seg ull-lester, tykke og gode nattklær i flanell, springe fort-fort opp loftstrappa og legge seg under flere lag med dyner.
Først et stikkende, tungt ullpledd fra forsvaret, deretter ei dundyne og oppå der igjen noe vi kalte et "vatt-teppe". 
Det var et teppe fylt med grått, oppkappet ullfilt som var stappet hardt og sydd inn i et trekk. Vatt-teppet var tungt og varmt og lå som et lokk over oss.
Da vi var så små at vi ikke greide å fylle ei vanlig voksenseng alene, så delte vi seng. Vi lå to og to sammen med beina mot hverandre. Slik holdt vi også varmen godt om natta.

Det sku' bo folk i husan.....

Jeg husker at pappa isolerte huset. Jeg husker spesielt at gulvene ble ordna på. Det syntes jeg var dumt, for det ble lagt på gulvbelegg, og det ble vanskelig å ski på det med ull-lestene.
I begynnelsen var det gråmalte gulvbord, og de hadde ei utrulig god gli!

Det sku' bo folk i husan.....

Jeg husker hvor jeg var da jeg hørte denne sangen første gang. Jeg var i entrèen, jeg var mellom 15 og 16 år, og mamma og pappa var i gang med å bygge oss et nytt hus.
Jeg var i entrèen, og den grønne Kurèr reiseradioen sto i vinduet og spilte denne sangen. Jeg ble så rørt både av melodien og av ordene, at jeg kjente en klump i halsen og jeg måtte svelge og blinke med øynene mange ganger.
Jeg så for meg dette grå, kalde, stygge steinhuset som vi hadde bodd i i mange år, og jeg syntes så synd på det.
Det hadde huset oss i varme og kalde dager. Hadde gitt oss ly for regn og vind. Ehhh - når det var regn og vind samtidig måtte mamma legge håndklær og gulvkluter i vinduene for å samle opp regnvannet som rant inn....
Men jeg syntes så synd på huset som skulle stå tomt, uten folk, mens vi skulle bo i et splitter nytt hus like ved....

Det sku' bo folk i husan.....

Jeg er så fasinert over gamle hus.
Hus, som har ei historie.
Ei historie som vi ikke kjenner, men som sitter i veggene.

Og jeg tar meg i å tenke at "Dette huset skulle jeg så gjerne hatt"!
Tenk - å kunne ha det man trenger av midler og ferdigheter til å "redde" mange av de husene som står tomme og forfaller!

For det er jo så sant som det sies i sangen:
"Folk treng hus, og hus treng folk i all si tid".......