ÅPENT BREV TIL MEG-SELV

Hei.
Jeg vet ikke om jeg har skrevet til deg før, i såfall så må det være lenge siden. Jeg kan iallefall ikke huske det.
Derfor må jeg starte brevet med å be om unnskyldning. Det er jo så viktig å holde kontakten, og i dagens samfunn så tar vi oss dessverre ikke tid til å pleie vennskap slik som vi burde.
Og jeg skulle så absolutt tatt mer vare på deg!

Når jeg tenker meg om, så har jeg vel aldri tenkt på deg først. Det har liksom vært alle de andre i første omgang, og så har jeg hatt den formeningen om at når andre hadde det bra så fikk du også det bra.
Hvordan jeg kom fram til et sånt ressonement vet jeg ikke, og av den grunn så har dessverre du kommet i siste rekke.
Igjen vil jeg be om unnskyldning. 
Jeg vet at du har hatt det tungt i perioder. Jeg har ikke sett det, for du er utrolig flink til å gjemme deg bak ei glad og lykkelig maske, men jeg har følt at det har vært noe. Likevel har jeg ikke spurt deg hva som var i veien.
Hvorfor?
Tja - kanskje har jeg vært redd for hvilket svar jeg ville få?
Kanskje har jeg ikke visst hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle oppføre meg?
Du vet - vi mennesker er litt rare sånn. Følelser er vi litt redde for, for de kan ofte røre ved ting inni oss selv som vi ikke vil eller tør konfronteres med. Og da holder vi oss gjerne litt på avstand og håper at det går over av seg selv.
Unnskyld....

Men selv om jeg har vært litt distansert overfor deg i mange, mange år, så må du vite at jeg innerst inne faktisk er veldig glad i deg, og jeg bryr meg virkelig om deg. Jeg har bare ikke sagt det til deg før....
Unnskyld.

Jeg har mange ganger tenkt på at jeg skulle fortelle deg hvor oppriktig glad jeg er i deg, men jeg tør faktisk ikke møte deg ansikt-til-ansikt og si det med ord. Sånn høyt, vet du. Jeg vet ikke hvordan stemmen min vil oppføre seg, og jeg vet ikke helt hvordan vi vil reagere. Derfor er det lettere for meg og skrive til deg.
Vi kjenner jo hverandre veldig godt. Vi har jo vært så nær hverandre i så mange år. Ja, vi har vel kjent hverandre på godt og vondt hele livet! Har vi ikke?
Men som sagt, vi har ikke hatt så mye kontakt med hverandre som vi burde, og det er nok jeg som har sviktet her.

Jeg håper at du skjønner at jeg angrer meg oppriktig. Og jeg håper at du, når du leser dette, forstår at jeg fra nå av vil prøve å gjøre godt igjen den urett jeg har voldt deg. Vi må jo ta vare på hverandre, ikke sant? 

Det er mye jeg kan gjøre for å vise at jeg setter pris på deg, og jeg håper at jeg etter hvert vil greie å uttrykke hvor glad jeg innerst inne er i deg.
Men det er så vanskelig, så jeg kan bare love deg små forandringer i begynnelsen.
Jeg håper det er greit for deg?
Så heretter skal jeg starte dagen med å ønske deg "God morgen!"
Jeg skal se deg rett inn i øynene og si det høyt, slik at både du og jeg hører det.

Jeg håper du tar imot min unnskyldning og at du forstår at jeg angrer meg oppriktig.

Stor klem fra Meg-selv.