NÆMMEN - DER ER DU JO!

- Nei se, der er du jo!
- Ja, nå er jeg her igjen.
- Hvor har du vært? Har du vært bortreist? På ferie, kanskje?
- Neida, jeg har vært syk.
- Syk? Ikke noe alvorlig, vel?
- Neida - ikke SÅNN alvorlig. Ei helt "vanlig" influensa.

  Men det var alvorlig nok, skal jeg si deg.
- Å?
- Ja, det var ei heil uke med høy feber. Jeg sov stort sett hele tida.
- Men kjære deg? Var det ingen der som kunne ta vare på deg?

- Samboeren min var jo her. Han passet på meg de to første dagene, 
  og så ble han også syk.
- I alle dager! Hvordan gikk dagene?
- Dagene var tøffe, vi hadde det forferdelig vondt.
- Vondt?
- Ja - vondt over alt. Til og med i tennene og inni hendene - det var 
  akkurat som om jeg også hadde smerter i håret!
- Nei, nå tuller du med meg.....
- Ja, kanskje litt. Men det var den verste influensaen jeg noensinne 
  har hatt. Da jeg ble såpass at jeg greide å tenke, så begynte jeg å 
  sammenligne smertene med hjernehinnebetennelse.
- Hjernehinnebetennelse!!!???
- Ja, jeg fikk smittsom hjernehinnebetennelse da jeg var 18, og DET 
  var vondt, det! Heldigvis bodde jeg sammen med folk som hadde 
  vært borti denne sykdommen før, og de sendte bud etter doktor. Og 
  takk og pris for meg så var det en turnuskandidat på jobb og han 
  bestilte sykebil til meg med en gang. Det ble en hastig tur med 
  sirener og blålys og hele pakka.
- Du godeste! Men du var såpass våken at du fikk det med deg?
- Ja, jeg husker bruddstykker, smertene i hodet og ryggen, sirenene 
  og ryggmargsprøvene på sykehuset. Ellers er det ikke så mye jeg 
  erindrer. Det er jo ganske lenge siden, vet du...
- Ja, det er vel det. Godt at det gikk bra da.
- Ja, det er det.....
- Men nå er du frisk vel? Av influensaen, mener jeg.
- Nei - ikke helt. Nå har vi begge en forferdelig hoste som plager oss 
  både natt og dag. Jeg plages i tillegg med ei hodepine som ikke vil gi 
  seg. Og seinest i går hadde ikke feberen helt suppet taket.
- Skal si dere har hatt ei stri tørn!
- Ja, det har vært beintøft. Håper inderlig at ikke mamma får den, hun 
  bor jo aleine og er ikke så flink til å be om hjelp....
- Men hun har vel noen som kan se til henne? 
- Hun har jo 3 av mine søsken i nærheten, men de har jo både familie 
  og jobb. Men jeg har sagt til henne at hun må si ifra om hun 
  kjenner at hun begynner å brygge på noe.
- Ja det er vel kanskje lurt det.
- Ja. Men du - det var utrolig hyggelig at du stoppet og hilste på meg.
- Jeg har jo savnet deg litt, skjønner du. Så da jeg så at det begynte å 
  livne til i stua di så tenkte jeg at jeg kunne høre hvorfor du ikke har 
  vært og blogget på flere dager.
- Tusen takk for omtanken. Som sagt så går det mye bedre. Og i dag 
  så jeg sola! Og den har jeg savna lenge!
- Ja, nå går det mot lysere tider.
- Ja, det gjør det virkelig!