SANNHET ELLER KONK?

Tause sannheter.
Falske nyheter.

Jeg har som prinsipp at jeg er veldig forsiktig med å uttrykke mine innerste meninger på enkelte områder. Et av disse emnene er politikk.
Men nå skal jeg lette litt på min forsiktighet.....

Jeg må si jeg er rimelig skremt over oss dødelige og vår tilbøyelighet til å strekke grensene for etikk og moral. Det er liksom ikke så farlig lenger å si eller gjøre noe som egentlig er helt forkastelig. Man kan jo bare å gå ut offentlig og fortelle at man skal gå til sengs!
For er det ikke det de gjør, når de sier at de "legger seg flat"?
Forteller at de skal gå til sengs?
"Å gå til sengs med fienden", det gjør for eksempel politikere til stadighet hvis de vil oppnå noe som gir dem en fordel.
"Gi noe - få noe", heter det visst....

I disse dager har vi hørt mye om "tause sannheter". Det er visstnok sannheter som man ikke kan snakke om av en eller annen grunn.
Det er det mye prat om såkalte tause sannheter i nyhetene nå i forbindelse med  narkotikasmugleren Gjermund Cappelen og den korrupsjonstiltalte eks-politimannen Eirik Jensen.
Kort fortalt så blir Eirik Jensen tiltalt for å ha vært på parti med Gjermund Cappelen, noe Cappelen også sier, mens Jensen sier at dette ikke er tilfellet. Han har vært med i ei så hemmelig sak at han ikke har lov til å snakke om den, selv om det kan bety "være eller ikke være" for seg selv.
Det er den tause sannheten - sannheten som Jensen ikke har lov til å fortelle.
Sier han.
Jeg tar ikke noe standpunkt til hvem som snakker sant. Det har jeg ingen forutsetninger til å gjøre, men jeg forundres mange ganger av det som blir presentert i mediene og i nyhetene.
Er det sannhet eller konk?

Nyheter, ja.
Det er et annet kapittel....
Nå har vi en storm av falske nyheter som vi må styre unna. Det er skremmende hvor lett mange mennesker tar på "nyheter" som blir presentert i mediene - og særlig da på internett!
Hvor mange ganger har jeg ikke fått videresendt sjokkerende innlegg fra venner og bekjente, der innleggene ved nærmere undersøkelser viser seg å være oppspinn, fantasier eller rett og slett humbug?
Mye er rettet mot andre og er ikke annet enn falske uttalelser, oppdiktede utsagn og direkte løgn.
Men disse innleggene er så godt skrevet og formulert at det er veldig vanskelig å avsløre graden av sannhet i innholdet.

Jeg har jobbet i skolen i mange, mange år. Jeg har vært med og sett internettet sin utvikling i skolesammenheng og jeg vet hvor strengt det er med sjekking av kilder.
Vi spør til stadighet elevene om de har sjekket kildene og kildenes troverdighet. De må også vise til hvilke kilder de har brukt hvis de kommer med påstander som ikke er deres egne.

Jeg synes ungdommene generelt er flinkere til dette enn det vi godt voksne er. Vi fikk plutselig en hel verden rett i fanget og i hendene da internett ble allemannseie. For vi leser, og vi deler, og vi tror og vi mener.
Se bare på meg!
Jeg tror, mener, synes og undres - og dette legger jeg ut slik at hele verden kan lese det!

Hvor enkelt er det ikke å skrive noen nyheter som ikke er riktig sanne?
Hvor enkelt er det ikke at noen som leser dette ikke sjekker troverdigheten til innlegget?
Hvor enkelt er det ikke å dele dette innlegget videre -
og videre -
og videre?
Jeg er skremt.....

Gang på gang hører vi om personer som har gått inn på steder der det oppholder seg mange mennesker og som har skutt og drept mange mennesker. Ofte viser det seg at disse personene har søkt informasjon på internett, har lest denne informasjonen og har blitt påvirket så til de grader at de har utført disse horrible handlingene mot uskyldige.
Og ikke nok med det!
Det ymtes nå om at valgkampen i USA ble påvirket av falske sannheter der også Russland var en av aktørene i spredningen av disse såkalte sannhetene.
Men er dette sant, da?
Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger!
Hvilke sannheter er sanne?

Det var så enkelt før.
Da vi mennesker hadde samvittighet.
Da vi måtte si som sant var og stå for det vi hadde sagt.

Jeg husker godt at vi lekte "Sannhet eller konk" på skolen.
Det var en forferdelig lek!!!
Vi ble spurt om sannhet eller konk, og hvis vi sa "konk" kunne vi bli kommandert til å gjøre forskjellige ting. Som regel var det uskyldige gjøremål som ble forlangt, som å springe rundt skolen, drikke tre glass vann, stå på et bein og si kykeliky eller gi en i klassen en klem eller et kyss.
(Det siste var forsåvidt så nifst at man vegret seg for å si "konk".)
Men sa vi "sannhet" måtte vi svare sant på det som ble spurt om!
Jeg husker godt at jeg fikk spørsmålet og svarte "sannhet" fordi jeg var redd for hva de skulle ha meg til å gjøre. 
Jeg trodde jo ikke at sannheten skulle bli så vanskelig å si, men da jeg fikk spørsmål om hvem jeg var forelsket i, kjente jeg halsen snørte seg sammen. 
Alles øyne var nå rettet mot meg, og jeg kjente at jeg ble både varm og kald på en gang. Jeg kunne jo ikke fortelle at jeg var forelsket i en av guttene i klassen!
Stemmen min var rar, nesten fremmed da jeg stammet frem et helt ukjent navn, og forklarte at han bodde et helt annet sted og at de ikke visste hvem han var.

Jeg tror nok at de i klassen min skjønte at denne sannheten ikke var helt sann, men de lot som ingenting.
Jeg ble ikke med på flere runder med denne leken.
Jeg syntes ikke det var morsomt å bli tvunget til å gjøre eller si ting som jeg ikke hadde lyst til.