JUBLE - JUBILE - JUBILATUM

Nå skal ikke jeg rote meg bort i latinske bøyinger av verken verb eller substantiver, men denne helga har vært - og er - viet til feiringer.

I går hadde samboeren min bursdag.
Med rester av influensa.
Så noen slags feiring ble det ikke.....
Bortsett fra at et av naboparene våre kom over elva og drakk kaffe og spiste bløtkake på kvelden.
Det var koselig, og selv om min kjære enda ikke er helt i slag så jeg at han syntes det var kjekt.

Og så har vi morsdagen i dag.
En dag som er både elsket og hatet. Det har jeg skjønt for lenge siden.
Selv har jeg en både-og og verken-heller-følelse for denne såkalte merkedagen.
Joda, jeg skal ringe mamma og gratulere henne med dagen. Det fortjener hun. Men jeg kan jo ringe alle de andre dagene i året også, og sette pris på henne og det arbeidet og den kjærligheten hun har lagt ned i sin mammagjerning. Jeg trenger vel ikke akkurat denne dagen i året for å gjøre det, gjør jeg vel? 

Men alle de andre damene da?
De som av en eller annen grunn ikke kan få lov til å være mamma?
Hva med dem?
Og alle de barna som ikke har ei mamma?
Eller de barna som gjerne skulle hatt ei anna mamma enn den de ble utdelt?
Det samme gjelder for farsdagen.
Det synes nå jeg.......

Sosiale medier flommer over av morsdagshilsener og "perfekte" morsdagsbilder og statuser i dag.
Og jeg skriver blogg om dette "fenomenet".
Jeg er nok påvirket, jeg også.
Gratulerer med dagen, mamma mi.

Kombinert bursdagskake og morsdagskake.

 
 

BURSDAG

Nå har bestemor vært og kosa seg med barnebarna. Tenk, den eldste bestemorgutten har blitt 6 år!
Det er rart, bestemor føler seg litt gammel.....

Men ikke gamlere enn at hun helt uten videre tok fatt i den store, myke og strekkbare Spidermannen som bursdagsbarnet fikk i dag og automatisk tok rollen som Spiderman.
Plutselig ble det liv i Spiderman, og bestemor så hvordan gutten forandret seg fra å være "storgutt" til å bli litt vantro, deretter spørrende og til slutt spent og frydefull.
For denne Spidermannen "snakket" med gutten med merkelig stemme og fant på mye rart og morsomt. 

Bestemorhjertet sugde til seg uttrykket i guttens blanke og fasinerte øyne og lyden av hans hjertelige latter. 

Det er så deilig med sånne øyeblikk.
Måtte de aldri ta slutt.....

 

Søkke vått!

I dag skal jeg skrive med dryppende våte bokstaver. Det har faktisk vært en dyvåt dag i dag. Det startet vel i natt en gang, for da jeg sto opp klokka seks i morges, da regna det allerede godt...
(Dette var litt vått, ja!)
Joda, jeg står som regel opp klokka seks. Noen ganger kan klokka nærme seg sju, og det har hendt at jeg har blitt vekket rundt klokka fem - men da har jeg bedt "vekkerklokka mi" om å gå og legge seg igjen.... Pepsi har ikke helt fått med seg at klokka er stillet tilbake en time. Så når klokka er seks - ja, da bare MÅ ho ut og tisse....
Tror hun.
I dag har vi feira mamma sin 70-årsdag. Hun hadde selve dagen på tirsdag, men av forskjellige grunner passet det best å feire den i dag.
Det var ei fargerik gruppe mennesker som var samlet. Noen kom langveis fra, andre bor like i nærheten. Den eldste var 80 år, og den yngste var 1 år.
Det ble sang og musikk og noen taler, og det resulterte jo i noe vått i øyekrokene på flere av oss.
(Nå har jeg skrevet om to våte ting allerede!) 

Og hele tida har regnet hølja ned. Og det har blåst kraftig - skulle tro alle sluser har åpnet seg.
Kanskje ikke rart. (Nå har jeg tenkt å bli litt "dyp" her jeg sitter og skriver våte setninger.)

I dag, for 9 år siden dro pappa opp til himmelen. Det er rart å tenke på at det er så lenge siden, og jeg kunne skrevet mye om sorg og savn og alt det der. For savnet etter pappa blir ikke mindre med tiden. Og jeg følte at han på en måte var sammen med oss i mamma sin bursdagsfeiring.
(Nå kom det flere tåredryppende bokstaver.)
Og i tillegg til alt dette så er det allerhelgensdag i dag, en dag til minne om de som har forlatt dette jordelivet.
(Enda mer vått!) 
Og ute bøtter det ned. Da er det deilig å sitte hjemme i si varme og tørre stue og høre på regnet som trommer på vindusruta.

Dette ble en kjempetrivelig dag - selv om den har vært totalt søkkvåt!

 

Kakeprat

Kaker. 
Kaker.
Kaker.....

Kjølerommet er fyllt opp av halvspiste kaker.
Min kjære har holdt sin bursdag, og jeg har bakt kaker.
Noen kaker ble bra, andre har jeg strevd litt ekstra med og noen ble nærmest mislykket.
Jeg er ingen kakebaker - 
Jeg liker egentlig ikke å bake -
Jeg roter til på kjøkkenet -
Jeg har enten for lite til kakefyll, eller alt for mye pynt -
Jeg har en tendens til å lage alt for mange kaker -
Jeg synes det er mye styr -
Jeg synes det tar for lang tid -
Og alt for litt nytelse for ganen - en stakket stund.
For kakene er jo ikke gode når de går på tredje dagen.....

Nå har vi mange halvspiste kaker i kjøleboden.
Og jeg har ikke lyst på et eneste stykke.
Men nå skal det jo sies at vi har feiret bursdag med kaker i nesten ei hel uke.....

Da jeg var barn i "gamledager" - da var det ikke vanlig i vårt hjem at vi skulle ha kaker på bursdagen.
Det var ikke vanlig å feire bursdagen heller.
Og vi ble heller ikke bedt i bursdager.

Bortsett fra en gang.

En eneste gang ble det feiret bursdag i vårt hjem.
Bursdagen til mine 2 søstre.
De har bursdag 22. og 26. mai, og det er 3 år mellom dem.

Dette året hadde den eldste av søstrene mine om vinteren hoppet ned fra et høyt tre, truffet en stein og brukket lårbeinet.
Det ble et langt sykehusopphold for den lille jenta på bare 8 år.
Langt hjemmefra på sykehus.
Alene.
Hun fikk besøk av vår tante med jevne mellomrom, og jeg kan huske at vi besøkte henne en gang.
Jeg minnes at jeg syntes hun var så fremmed der hun lå i den store senga med foten hengende i et stativ.
Jeg kjente henne liksom ikke, og fikk ikke til å snakke med henne, selv om jeg var "stor jente" på 12 år.

Min søster kom jo hjem etterhvert.
Med krykker.
Og hun ble en kløpper med de krykkene.
Hun ble med oss til skogs.
Hun sparket fotball med krykkene som "våpen".
Hun lekte gjemsel med oss.
Hun lot seg ikke hemme så mye, men vi fikk jo streng beskjed om å ta hensyn og være forsiktig slik at hun ikke datt og skadet seg.

Denne våren ble det bestemt at disse to jentene skulle få lov til å feire bursdag.
Sammen.
Og ungene i nabogårdene skulle få komme.
Og selskapet skulle foregå inne i stua.

Dette var nytt for oss.
For det første så feiret vi ikke bursdager.
(Jeg vet ikke hvorfor - vi gjorde det ihvertfall ikke.)
For det andre så hadde vi ikke bursdagskake.
(Kanskje kunne mamma lage vafler hvis vi var heldige.)
For det tredje så pleide ikke våre nabovenner få lov til å komme inn til oss. 
(Vi var alltid ute og lekte.)
For det fjerde så var det ikke "vanlig" å oppholde seg i stua med mat!
(Bortsett fra jul og påske, men da var vi jo samlet hele familien.)

Så dette var en helt spesiell hendelse.

Og mamma bakte bløtkake.
Med krem.
Masse krem.
Og hun pynta den så fint!

Så kom bursdagsgjestene.
Pyntet og spente.
Ungene ble plassert i stua og mamma gikk inn på kjøkkenet for å hente mesterverket.
Bursdagskaka!
Alle satt forventningsfulle og gledet seg.

Mamma henter kaka fra kjøleskapet, holder den flotte kreasjonen i hendene, snur seg, og skal akkurat til å gå inn i stua og presentere mesterverket.

Så kommer Fauna - buhunden vår.

Og hun skal selvfølgelig gå rett foran føttene til mamma akkurat da!
Alt skjedde så fort!
Mamma holdt på å tråkke på hunden!
Og hun mister nesten balansen!
Med det store, tunge kakefatet i hendene!

Hun holder fast i fatet så godt hun kan.
Og finner igjen balansen sånn at den store ulykken unngås.
Så vidt..........

Værre var det med bløtkaka.....

Den øverste delen av kaka sklir av den underste delen og går i golvet med et "klask"!
Og der står mamma med halvparten av ei bløtkake i hendene.

Fauna får kjeft for at hun gikk i veien.
(Likevel får hun spise den kaka som ligger på golvet.)
Ungene i stua kommer stormende for å se hva som skjedde.
Den minste av søstrene mine gråter, for nå ble det inga kake....

Men mamma reddet situasjonen.
Mammaer er superflinke til det.
(Jeg tror det er deres jobb som mamma.)
Hun fikset og pyntet og ordna på restene av kaka til den ble presentabel.
(Selv om den ble litt lavere enn ei "normal" bløtkake.)

Og bursdagen ble feiret.
Med suksess.

Men denne hendelsen med kaka som gikk i golvet satte seg på minnet til oss alle.

 

50 år?

Er alt klart nå?
Har vi kjøpt inn alt vi trenger?
Skal vi se.....
Har vi ordnet med overnatting til de som trenger det?
Hvordan er det med sjåfør?
Pyntinga av bordene?
Blir det nok mat?
Nok kaker?
La meg tenke......
Organiseringa?
Fra middag til kaffe og kaker.....
Ja, og så dansen etterpå!
Hmmmm - - - -

Tusen tanker svirrer rundt i hodet mitt.
Påvirker det nattesøvnen?
JA!
Stressmage?
JA!
Psoriasisutbrudd?
JA!
Stive skuldre og nakke?
JA!
Hovne bein?
JA!
Godt humør?
JA!
Hverdagslykke?
JA!
Men er jeg tilfreds?
JAAAA!!!!

Jeg hadde vel aldri kunne forestille meg at jeg en gang skulle være med å ordne til et sånt stort selskap.....
Hadde det ikke vært for at min kjære hele tiden har insistert på at vi skulle feire min 50-årsdag - "på skikkelig vis" - så hadde jeg nok latt denne begivenheten gli stille forbi uten noe slags styr -
- (hvis man kan kalle det en begivenhet å bli "gammel").

På en måte synes jeg det er litt dumt å lage så mye oppstyr, og jeg liker slett ikke å være i sentrum.
Men på en annen måte så gleder jeg meg;
Familiene våre kommer jo!
Og mange av våre venner kommer også.
Og våre nye og gode naboer.

Skal vi se.....
La meg tenke.....
Lurer på om.....

Og midt oppi alt dette styret, så svirrer tankene mine rundt min kjæres store dag som er i februar.....
Håper jeg greier å få til det jeg har tenkt.
For uten han hadde dette aldri blitt noe av.


Dårlig nattesøvn?
Stressmage?
Psoriasisutbrudd?
Stive skuldre og nakke?
Hovne bein?

"Pytt-pytt" - som min kjære pappa pleide si.

Jeg gleder meg jo!!!!