Fingersport!

Noen ganger når jeg setter meg til datamaskinen og skal skrive blogg, så har jeg rett og slett ingenting å skrive om. Likevel kjenner jeg at det liksom klør i fingrene etter å få en løpetur over tastaturet. Skulle ønske at det klødde like mye i føttene mine til å ta en løpetur etter veien eller oppi skogen.

I dag har jeg en sånn dag.
Jeg har så lyst til å fortelle noen noe. Det trenger ikke være noe viktig, bare noen små tanker som jeg kanskje kan dele.
Lurer litt på om man kan bli hekta på å skrive blogg?
Eller kanskje det er et behov jeg har? 
Et behov for å bli hørt?
Riktigere sagt - et behov for å bli lest?
Tja - kanskje.
Jeg vet ikke. 
Det er jo morsomt å følge med på statistikken over hvor mange som har lest innleggene. Det er jo det. Men jeg tror jeg greier å innbille meg selv at jeg egentlig skriver mest for meg selv.
For det er mange ganger som en slags selvterapi å få tanker og ord nedlagt i skrift. Gamle minner dukker plutselig opp, og det hender at jeg blir fullstendig overrasket over mine egne reaksjoner over ting jeg skriver.
Som forrige blogginnlegg om Svartgeita.
Jeg ble totalt tatt på senga, som det heter. Plutselig satt jeg og snufset og hulket, og jeg måtte ta meg en pause i skrivinga. Jeg ble så til de grader overrumplet at sorg og savn etter ei geit at jeg hadde vanskeligheter med å skrive.
Eller kanskje det heller var minnene om selve barndommen og savnet etter "den forgagne tid" som innhentet meg?

Ja, sånn kan jeg sitte og fabulere. Har i utgangspunktet ingenting viktig å skrive ned, men har plutselig fått fortalt mye. 
Kanskje mest om meg selv?

Nå kjenner jeg at jeg har fått dempet litt på skrivekløen min. 
For ei stund.
Og jeg har fått nok en rolig start på dagen, med blogging, kaffe, dempet belysning og radio.
Ahhh - livet er godt!