Om å være mamma

.... og kanskje pappa?....

Da jeg var lita jente var mamma mitt forbilde. Det var ikke en ting hun ikke kunne. Hun lagde mat til oss - jeg vet at i den verste spiseperioden i vår familie, så bakte hun 13 brød i uka! Hun greide alltid å trylle fram ett eller annet av det lille vi hadde, men alle ble vi gode og mette.
Når høsten kom og vi slaktet et par geiter, så ble det laget både kjøttdeig, leverpostei, lungemos, spekelår - og hun kokte tunge, hjertet og juret og lagde nydelig kjøttpålegg. Da vi seinere også fikk kyr, så ysta hun ost - både av kumelk og geitmelk. Brunost og goudaost. Og hun kjerna smør.
I grønsakhagen hadde hun gulrot, neper, kålrot, salat, hodekål, løk og mange andre spennende smaker.

Mamma kynne også sy, strikke og hekle. Gamle, avlagte klær ble omgjort til funksjonelle plagg til oss barn, og ullklær hadde vi alltid.
Hvordan hun fikk tid til alt dette - i tillegg til å ha oss barn (5 stk i løpet av 11 år), ikke ha varmt vann innlagt i huset, ha over 100 geiter + bukker og kje, og etterhvert 8-10 kyr, det skjønner jeg ikke.....
Men mamma var mitt forbilde.

Jeg husker at jeg pleide å lure meg inn i klesskapet hennes når mamma og pappa var i fjøset, og jeg kunne stå der lenge og kjenne på klærne hennes og lukte på mammalukta. Noen ganger prøvde jeg hennes klær, bare for å kjenne hvordan det kjentes ut å være "mamma". Og jeg var SÅ sikker på at når jeg ble voksen og mamma, som kom jeg til å hete det samme som mammaen min.

Mamma var også den beste doktoren - eller medisinkvinnen - i hele verden. Hvis vi hadde slått oss, så blåste hun på, og hun hadde ei regle som hun leste samtidig:

Hanen kokka
Høna pilla
Lammet la en liten lort oppå
I dag e det sårt
men i morra e det godt
når sola står opp.

Og så "plystre-blåste" hun på "vondten".
Ja, hun kunne faktisk stå i kjøkkenvinduet og blåse gjennom lukket vindu og blåse på oss der ute....
- OG DET VIRKET DET OGSÅ!
Er ikke det magi, så vet ikke jeg.....

Etter at jeg selv har blitt mamma, så har jeg prøvd så godt jeg kunne å videreføre noe av det mamma har gitt meg. Men det er ikke før nå, etter at jeg har vært bestemor ei stund, at jeg ser alle mine feil og mangler opp igjennom årene. 
Så mye jeg skulle gjort annerledes. Så mange andre valg jeg skulle tatt, både for meg selv og ikke minst for mine døtre.

Jeg kan godt gjemme meg bak utsagnet om at jeg gjorde det beste jeg kunne ut fra de forutsetningene jeg hadde der og da, men det er vel kanskje å fraskrive seg litt ansvar?

Uansett - det som har vært gjort og det som har vært sagt kan ikke reverseres - så da må man bare se på realitetene og ta utgangspunkt i dagen i dag. Så får vi gå videre i livet og se framover.
Det viktigste er å fokusere på de positive tingene som har vært i livet, og bruke de til beste for oss selv og ikke minst for andre.

I dag vil jeg takke mamma for alt hun har gjort for meg i alle år - og for at hun fortsatt er mi mamma.
Og så vil jeg takke mine døtre for at jeg fikk lov til å bli mammaen deres.
Jeg er veldig heldig og takknemlig....

Takk!