Hemmeligheter.
Noen er små og uskyldige, noen andre er litt mer alvorlige, og noen få kan være store og direkte farlige.
Mitt første møte med en hemmelighet fikk jeg da jeg var sju - åtte år. Før det visste jeg ikke hva hemmeligheter var, og jeg levde mitt ukompliserte unge liv. Hemmeligheten fikk jeg fra nabojentene som var 3 og 5 år eldre enn meg.
"Skal vi finne oss ei hemmelighet?"
Finne oss ei hemmelighet - så enkelt var det!
"Ja", sa jeg uten å vite hva dette betydde.
Jentene tok meg med seg, og hvisket og tisket om hvor hemmelig dette var og at jeg ikke måtte fortelle dette til noen. Vi gikk litt rundt omkring på gårdsplassen og leita etter ei hemmelighet.
Og plutselig var den der!
En stein!
En helt, vanlig gråstein!
"Dette kan være vår hemmelighet!"
Nabojentene var så ivrige og hemmelighetsfulle at det smittet lett over på meg. Vi gjemte steinen under en større stein i gresset, og lovde hverandre dyrt og hellig at vi ALDRI skulle fortelle det til noen i hele verden!
Det var spennende.
Veldig spennende.
Og helt ufarlig.
Det tok derimot ikke lange tida før hele hemmeligheta var glemt.
Å, du deilige barndom, så ukomplisert alt var!
Seinere i livet skulle jeg bli kjent med større hemmeligheter. Som regel var det ting noen fortalte meg og som jeg måtte love å ikke fortelle til noen andre.
Det var veldig vanskelig å gå og bære på sånne hemmeligheter. De lå liksom og brant inni hjertet mitt, og jeg fikk en slags ekkel følelse i magen som lå der lenge, lenge.
Kan hende var det ikke selve hemmelighetene som var viktigst for de som fortalte meg dem, men det å ha noen å dele de med?
For etter at jeg hadde fått vite hemmelighetene, så ble de aldri mer tatt fram og snakket om. Hemmelighetsfortellerne fortsatte sine liv og gjøremål som om ingenting hadde skjedd, mens jeg gikk og leita etter forandringer.
Forandringer jeg aldri fant.
Til slutt glemte også jeg disse hemmelighetene helt, og jeg kunne fortsette å forholde meg til virkeligheta og ungdomstida.
Noen få hemmeligheter kan dermot være store og farlige. Disse hemmeligheter kan føles vanskelige, ja helt umulige å dele med andre.
Sånne hemmeligheter setter seg fast inni kroppen og hodet og spiser opp bokstavene. Ordene blir på en måte helt borte, og det blir rett og slett fysisk umulig å fortelle de til noen.
Og etter hvert som tida går, så blir de større og større og vanskeligere og vanskeligere å ta fram.
Jeg vet av erfaring at det finnes sånne store og farlige hemmeligheter, og jeg vet at det er mange grunner til at man kan føle at man ikke kan fortelle disse til noen.
Noen av oss lever resten av livet mens vi bærer på den store, farlige hemmeligheten alene. De fleste av oss greier det godt, mens noen ikke ser annen utvei enn å avslutte livet sitt.
Andre igjen velger å dele hemmeligheten sin etter mange år, når de er sikre på at den ikke kan skade noen.
Etter å ha levd i mange år og opplevd mange ting, så sitter jeg her med ei viktig erfaring:
Hemmeligheter som deles blir mindre farlige og lettere å bære.
Og alle hemmeligheter KAN deles!
Det finnes ALLTID noen som den kan deles med, det gjelder bare å finne rett person og riktig tidspunkt.
2 kommentarer:
Hei, du Oddny
Først det med steinen i barndommen.. herrlemin så gjenkjennende og så deilig, morsomt og ufarlig å minnes :-D
Og til det andre, store og alvorlige... ja, jeg er så enig med deg. En kan ikke bære alt inni seg aleine. Det går an å dele med en man virkelig stoler på, og som er villig til å bære. Kloke ord fra deg igjen, tusen takk :-)
Takk, Liz. Klem til dæ.
Legg inn en kommentar