Fingersport!

Noen ganger når jeg setter meg til datamaskinen og skal skrive blogg, så har jeg rett og slett ingenting å skrive om. Likevel kjenner jeg at det liksom klør i fingrene etter å få en løpetur over tastaturet. Skulle ønske at det klødde like mye i føttene mine til å ta en løpetur etter veien eller oppi skogen.

I dag har jeg en sånn dag.
Jeg har så lyst til å fortelle noen noe. Det trenger ikke være noe viktig, bare noen små tanker som jeg kanskje kan dele.
Lurer litt på om man kan bli hekta på å skrive blogg?
Eller kanskje det er et behov jeg har? 
Et behov for å bli hørt?
Riktigere sagt - et behov for å bli lest?
Tja - kanskje.
Jeg vet ikke. 
Det er jo morsomt å følge med på statistikken over hvor mange som har lest innleggene. Det er jo det. Men jeg tror jeg greier å innbille meg selv at jeg egentlig skriver mest for meg selv.
For det er mange ganger som en slags selvterapi å få tanker og ord nedlagt i skrift. Gamle minner dukker plutselig opp, og det hender at jeg blir fullstendig overrasket over mine egne reaksjoner over ting jeg skriver.
Som forrige blogginnlegg om Svartgeita.
Jeg ble totalt tatt på senga, som det heter. Plutselig satt jeg og snufset og hulket, og jeg måtte ta meg en pause i skrivinga. Jeg ble så til de grader overrumplet at sorg og savn etter ei geit at jeg hadde vanskeligheter med å skrive.
Eller kanskje det heller var minnene om selve barndommen og savnet etter "den forgagne tid" som innhentet meg?

Ja, sånn kan jeg sitte og fabulere. Har i utgangspunktet ingenting viktig å skrive ned, men har plutselig fått fortalt mye. 
Kanskje mest om meg selv?

Nå kjenner jeg at jeg har fått dempet litt på skrivekløen min. 
For ei stund.
Og jeg har fått nok en rolig start på dagen, med blogging, kaffe, dempet belysning og radio.
Ahhh - livet er godt!

 

Å våkne med hund.....

Langt inni drømmen kjenner jeg noen som puster meg 
forsiktig i fjeset. Pusten er så forsiktig, så forsiktig, og så
nær munnen min at jeg kan kjenne varmen fra den.
Hun trekker hodet litt tilbake og jeg kan føle at hun ser på
meg med store, blanke øyne.
Pusten hennes kommer nærmere og nærmere. 
Nå er den så nær at hennes små, stive barter stikker meg litt på munnen.
Hun er så forsiktig - lurer vel på om jeg ikke skal våkne snart....

Jeg later som ingenting. 
Ligger helt stille.
Puster normalt.
Sakte og rolig.
Klokka kan jo ikke være SÅ mye?
Kan vi ikke sove bare litt til?

Hun trekker seg stille tilbake. 
Jeg hører at hun går litt rundt og rundt før hun legger seg på puta si ved senga mi. Hun legger seg med et lite "dunk", og puster dypt inn.
"Okei - det var kanskje litt for tidlig for mor", tenker hun nok.

Jeg har litt dårlig samvittighet - men jeg er ganske så sikker på at det faktisk ER litt for tidlig.

Søvnen henter meg igjen - en mye lettere søvn. 
Jeg ligger bare og vaker sånn i overflata.....
På puta ved senga høres rolig pust.
Jeg strekker meg etter mobilen for å se på klokka.
07.46.
Okei - det er faktisk morgen og på tide å stå opp.
Jeg legger mobilen forsiktig fra meg. 
Det er så deilig og varmt under dyna...
Etter ei lita stund treffer en kald snute meg på kinnet.
Jeg gjør som ingenting, men hun har merket at jeg er våken.
"Åh - kjedelig!", tenker hun kanskje.
Jeg vet hva som kommer til å skje og forbereder meg på en liten overraskelse.
Og den lar ikke vente på seg:
Den kalde og våte snuten kommer!
I full fart!
Rett under dyna mi!
Den dytter i meg og forsøker å ta av meg dyna.  
Jeg later som ingenting og hun trekker seg litt tilbake. 
Jeg rører meg litt, nesten ubemerkelig, men hun sanser det med en gang og kvitterer med hyppig dunking på skapdøra.
Jeg prøver å overhøre dunkinga, men den bare øker og øker i intensitet.

"Dunk, dunk, dunk, dunk......" 

Den glade kroppen greier ikke holde igjen energien sin,
den bobler, og koker nesten over av glede.

"Mor er våken!"
"Hurra!"
"En ny dag!"
"Jippi!"
"Jeg vil tisse!"

Det dunker vilt i skapdøra av lykkelig logring. Jeg må nok komme meg opp litt fort sånn at ikke "han far" våkner.

Jeg strekker meg etter mobilen og klærne - 
hun tripper lykkelig ved siden av senga mi.
Jeg reiser meg opp av senga - 
hun løper på lette bein foran meg ut soveromsdøra.
Jeg styrer mot badet for å "gjøre mitt fornødne" - 
hun legger seg ned foran døra til badet.
Jeg hører høye pustelyder i dørsprekka - 
hun dytter døra litt opp og lurer snuten sin innen for.
"Er du der, mor?"
"Er du ikke ferdig snart?"
"Skynd deg, jeg må sånn tisse!"

Turen min går videre inn på kjøkkenet.
Jeg tenner noen stearinlys og setter på kaffetrakteren slik at kaffen er ferdig til vi kommer inn igjen - jeg er ikke skikkelig menneske før jeg har fått meg 4-5 kopper morgenkaffe.....

Men først skal Pepsi få lov til å gå ut og lette på trykket.

God morgen!

Bestevenner