Spurvemor

Det satt ei lita spurvemor i toppen av et tre

Hun hadde sittet lenge der og ville ikke ned

Hun ristet litt på stjerten og retta på ei fjær

Så hoppet hun litt lenger frem og plukket seg et bær

Hun tittet ned på verden og var godt fornøyd med det

Barna de var voksne, hadde fløyet ut av redet

Hun kjente en slags tristhet men følte og en glede

Hun skulle gjerne fortsatt med å holdt dem under vingen

Men innerst inne visste hun - det ville hjelpe ingen

Hun håpet at de voktet seg for farene der nede

Vinteren blir lang i år, tenkte spurvemor litt kald

Jeg håper at de skikker seg og gjør alt som de skal

Men hvis de mangler hus og mat, så kan de komme hjem

for selv om de er voksne, er jeg like glad i dem

Hun ristet på stjerten og kvitret - en velkjent, litt sørgelig trall