Ei bittelita god gjerning

Det skal så lite til.
Det skal så lite til for å gjøre dagen fin.
Så lite, for å gjøre dagen fin for noen.
Og dermed også for meg selv....

Vi var på butikken og handla i går ettermiddag.
Juleribbe og pinnekjøtt, brød, billig meierismør, pålegg, kaffe og ingredienser til bløtkaka som "far" har bestilt til farsdagen på søndag.

Det var i avdelinga for brød at "noe" styrte meg....

Som regel går jeg helt "i min egen verden" når jeg er ute og handler. Alt er liksom konsentrert rundt matvarer, meg selv og mine. Jeg "ser" ikke andre mennesker - de er på en måte usynlige.
Det er ikke slik til vanlig - dette er et slags fenomen som dukker opp med en gang jeg går inn i en matbutikk for å gjøre innkjøp....

Men denne dagen, ved brødene, sto det to gutter.
To gutter på 8 - 10 år. 
To gutter med litt mørkere hudfarge enn min.
To gutter fra en annen side av jorden vår.
To høflige gutter, ikke helt stødige i språket vårt.
De sto foran kurven med boller og diskuterte.

Min kjære - en mann med stort hjerte - spurte guttene om det var vanskelig å velge hva de skulle ha.
Ja, guttene visste ikke helt hva de skulle kjøpe, boller eller noe annet som jeg ikke helt hørte hva var.
- Hva har dere mest lyst på?, spurte min kjære.
Guttene hadde mest lyst på boller.
- Da synes jeg dere skal ta boller, sa min godhjerta venn.
Guttene så på hverandre og på oss. Med store, mørke øyne og et stotrende norsk forklarte de at de ikke hadde nok penger. De hadde bare 20 kroner.
Samboeren min forklarte at de fikk 5 boller for 20 kroner. Men guttene fortalte at de skulle kjøpe til hele familien, så det ble ikke nok med "bare" 5 boller.

Det var DA jeg kjente at jeg hadde en 20-kroning i bukselomma mi.
Jeg ga den til guttene, og øynene strålte på begge to.
- Å! JA! Akkurat det vi trengte!
De ble så glade at de helt glemte å takke, og begynte straks å plukke rosinboller oppi en plastpose.

For meg var den gleden som lyste ut av disse to guttene, den aller største takken jeg kunne få.....