En diger dose med klaging og syting

I dag har jeg mest lyst til å klage og syte og synes synd i meg selv.
Jeg har jo bare SÅ mange ting å være misfornøyd med! Ikke minst denne kroppen min - selve innpakningspapiret for meg og meg selv. 
Det minner meg om da min gamle tante gikk bort og vi skulle gå igjennom tingene hennes. Vi fant esker på esker med gamle julepapir og gavepapir, fine bånd og sløyfer. De var pent brettet sammen og lagt i sirlige stabler. Likevel var de fulle av skrukker og små hakk og sår. Men de gjorde sin nytte - holdt innholdet i pakken på plass, godt skjult for nysgjerrige øyne. 

Kroppen min er vel på en måte et likt gavepapir, full av skrukker, merker, hakk og sår. Ikke så veldig fin å se på, men den gjør jo nytta si; holder meg, meg selv og innvollene mine på plass der de skal være.
Selv lurer jeg litt på om det faktisk er slik, om dette gavepapiret skal holde og ikke slå sprekker slik at alt renner ut. For når kroppen gjør vondt over alt, når føttene verker og sprekker og klør på grunn av psoriasis og når magen er så kranglevoren at jeg ikke kan forlate huset av redsel for å få ubehagelige overraskelser ute i den store verden - ja, da får jeg virkelig trang til å syte og klage min arme nød.
Ei stund.

Så får jeg tenkt meg litt om, og så skjemmes jeg. Jeg skammer meg over at jeg ikke er takknemlig for at jeg faktisk har en kropp, selv om den har sine feil og mangler. 
En kropp som fungerer. 
Ikke helt tilfredsstillende, men den fungerer jo. 
Litt, i allefall.
Det er det ikke alle som kan skryte av...

Nei, jeg skal ikke klage - 
selv om det nettopp er det jeg nå har gjort!

Nå fikk jeg plutselig lyst til å slette hele innlegget.
Jeg er jo oppdratt til å ikke klage og være misfornøyd! 

"Du skal være glad og fornøyd med det du har." 
"Det er ikke alle som har det så godt som du!" 
"Tenk på negrene i Afrika!"

Det var ei lekse jeg fikk høre rett som det var da jeg var barn, og jeg tenkte ofte på disse "negerbarna" som hadde det så fælt.

Ja, nå er jeg ferdig med klaginga mi i dag. For alt i alt så har jeg det jo ganske så greit sammen med denne kroppen min. 
Vi begynner jo så smått å bli godt kjent med hverandre.
Det eneste som gjenstår nå, er at vi begynner å forstå og respektere hverandre sånn at vi kan leve sammen resten av livet.
Jeg, meg selv og kroppen min....